August! Allerede!

Jeg aner ikke hvor de siste månedene har blitt av. Eller jo, man har da notert i Moleskinebøkene sine (fortsatt betatt av de, ja), men i alle dager, liksom. Hvor ble de av. En del av de forsvant i litt for mange turer ut med muligens litt for mye øl, mange av de forsvant i prokrastinering av husarbeid, og så har du den tiden som har vært som jeg har satt stor pris på. Jobben, for eksempel. Ja, jeg vet at jeg gjentar meg, men jeg svermer fortsatt vilt og hemningsløst for jobben. Den har gjort hverdagen morsom, variert og ikke minst sørget for at NAV kan gå og leke på motorveien uten at jeg bryr meg nevneverdig. Hver gang noen får vite hva jeg jobber med får jeg til svar at "det er jo helt perfekt for deg." Og det er det.
Vel, noen dager forsvant også i intenst savn av guttene, og en alfaCharlie som tasset hvilesløst rundt i byen med store svarte briller og skjelvende fingre. Det er da man innser (som om jeg ikke hadde gjort det før, liksom) at venner er gull. Mine er aller mest gull. Fiiine menneskene som skjønte at jeg trengte å bli avledet, oppmuntret, snakket med og fjaset med. Ikke minst var det jo usedvanlig grei avledning at Linda valgte å føde i de tider. *glis* Super timing, pus!
Rommet til guttene har skiftet farge, jeg har malt og ryddet og bært og fnist over manglende handyevner, og et stk. bror har satt opp seng uten at jeg fikk lov til å hjelpe i det hele tatt. Muligens mente han at det var mer effektivt på egenhånd, og det skal man jo slett ikke se bort i fra.
Jeg har begynt å venne meg til singellivet, i den grad man kan det. Det er ganske skummelt. Jeg slutter aldri å la meg overraske over hvor stor forskjell det er i hvordan omverdenen forholder seg til meg på, men begynner (heldigvis) å bli litt mer laidback til hele greia. Man er jo en F og blir betatt av nye mennesker annenhver time, men ikke så veldig mye mer enn det. Man skal slett ikke se bort i fra at jeg om 20 år sitter på verandaen og nipper til sherryen med trettisju katter rundt meg. ;) (for ikke å glemme mengder med visne potteplanter.)

Tja, si det?

Det er vanskelig å blogge om dagen. Her er ting i en slags stikkordform. Lange setninger er slitsomt. *latsabb*

• Fluer er noe herk. I hvertfall når det blir et par millioner av de i leiligheten samtidig.
• Barna er hjemme igjen. Jeg er lykkelig. Håper jeg har lært noe av denne altfor lange stunden borte fra de, og husker på perspektivet når tidsklemma strammer inn igjen.
• Jobb er fint. Jobb er supert. Jobben min er den beste. Jeg elsker jobben min.
• Selvfølelse er vanskelig, og avhengig av altfor mange utenforliggende faktorer.
• Det er stor forskjell på selvtillit og selvfølelse. Stoooor forskjell.
• Det kan bli for mange katter på en gang. *gal kattedame*
• Regninger er veldig fine når det står "betalt" på de!
• Musikk er essensielt. Akkurat nå er BigBang et fint soundtrack.
• Man skal slett ikke kimse av Iron Maiden som soundtrack heller. ;)
• Det er fint å kunne høre på Jokke igjen uten at det gjør vondt.
• Noen ganger gjør det fortsatt vondt å høre på Jokke.
• Det er bare bullshit at man skal høre på magefølelsen. Den kan ta veldig, veldig feil.
• Venner er gull verdt.
• Klær kan alltids ryddes senere.
• Det er egentlig ingen grunn til å være redd for tordenvær og sterk vind.
• Det går an å være redd allikevel.
• Selvfølgelig er det helt normalt å bli språkforvirret. *fnys*

Sånn.

Ny verdensborger!

I kveld kom det en liten tass til verden.

Jeg er så rørt og glad for at alt har gått bra! Gratulerer så mye til den flotte familien som betyr så utrolig mye for meg. *sentimental og lykkelig*

Inkompetent

Det er det jeg er. På kjøkkenet, that is. Selv en sånn pakke med "bland i egg og smør og voila, ferdige browniecookies" klarer å overliste meg. Vel, resultatet blir forhåpentligvis spiselig selv om det visuelle kanskje ikke er helt som ønsket. Det er usikkert om noen kommer til å tro meg hvis jeg skylder på stekeovnen, men den er ikke helt samarbeidsvillig, altså.

Uansett, ellers begynner jeg å bli mer og mer kompetent på de store ting, som å få til å leve og sånn. Å leve livet mitt på den måten jeg har lyst til å leve det, merkelig at det skulle være så vanskelig, men nå begynner jeg å få teken. Mye har skjedd siden sist blogginnlegg, livet har forandret seg, og jeg har kjent på en merkelig, liten følelse som minner sterkt om det som vanligvis blir beskrevet som lykke. Da snakker jeg ikke om "lykke" som i "jeg fikk god feedback fra noen andre", men "lykke" som i "nå har jeg det ordentlig bra med meg selv, helt uavhengig av alle andre". Sommerfuglene og jordbærene begynner absolutt å gjøre seg gjeldende, og alt som må takles har blitt lettere å takle.

Fint, ikke sant?

Blogworthy?

Det er på tide å innse at mine tidligere definisjoner av "blogworthy" burde ta seg en bolle. Alt skitet som har skjedd de siste månedene hadde muligens klart seg fint uten skriftlig referat (men om jeg hadde klart meg like fint uten å ha muligheten til å skrike litt gjennom tastaturet, se det er en annen sak), mens alt som har skjedd nå siste ukene, det burde egentlig vært skrevet ned i stein. Karma er retningsvill og fyker opp og ned som en jojo. Det er til tider slitsomt, men hey, tiden går fort.
Siste jeg nevnte var at jeg har fått ny jobb. Det er så bra! Jeg er så glad for det! Selvfølgelig begynner barnehagen å streike samme dag som jeg begynner, der har du karma igjen. Humørsyke merra. Streiken er et stort, stort problem, men det varer i hvertfall ikke evig. Tror jeg. Håper jeg. Jinxa jeg nå? *bekymra* Anyways, det er godt å være litt tilbake i det normale livet igjen.
Barna mine, de har det nok slitsomt om dagen, og det er selvfølgelig vanskelig for foreldre å se, uten å kunne gjøre så mye mer enn å stadig finne nye måter å tilrettelegge det nye livet på.

Egentlig har jeg masse å skrive, masse å fundere på og sånt, men jeg orker rett og slett ikke. Kanskje i morgen?

Min gode venninne karma!

I dag har jeg fått jobb. Drømmejobben. Oh joy! Jeg begynner på mandag. Detaljer kommer senere. :D
På fredag skal jeg til Trondheim, takket være mange flotte mennesker. Det er faktisk ganske rørende. Jeg gleder meg stort! Jeg gleder meg vilt bare til togturen. Flere timer stillesittende uten mulighet til å gjøre noe annet enn å slappe av. Må jo bli bra! *lykkelig*

Life is not so bad after all. ;)

Svada yet again!

Yep. Jeg har ikke noe spesielt å skrive om, egentlig. Smaken av blåbærsaft er utvilsomt oppskrytt, men jeg håper virkningen ikke er det. Man henger nemlig ikke helt sammen. Jeg har tilbrakt en hel dag i sofaen, kroppen min har streika, og tålmodigheten er ikke akkurat på en all time high nuh. Guttungene har vett nok til å sitte stille i sofaen og mumse pizza, mens mor okker seg ved siden av og synes usedvanlig mye synd på seg selv. Jeg er sjuk som en mann, og sutrer uten blygsel. Ja, også regner det. På plussiden kan jeg melde... Hm. Tja, si det. Ikke overvettes mye. Må visst komme tilbake til den.
Jo! Doffen er frisk igjen! Og broren slapp unna. Det var ikke dårlig bare det.

Sår

Hm. Ja. Det er det den er, den følelsen jeg går med om dagen. Veldig sår, veldig ustabil. Jeg er drittlei av meg selv, av mine manglende evner til å fungere om dagen, av at jeg ikke klarer å gi klart nok uttrykk for at jeg ikke klarer å fungere om dagen. Jeg er lei av sutringa mi, lei av at jeg ikke klarer å blogge, snakke eller tenke uten at alt handler om Alt Som Skjer. Se, det går ikke nå heller... Den følelsen jeg noenganger har når jeg sitter på t-banen, kjører bil eller går alene i gatene av at jeg ikke klarer et skritt til, å trekke pusten en gang til, å smile til barna når jeg kommer hjem. Jeg klarer det jo alltid. Håper jeg.
En dag håper jeg at tanken på å reise seg opp og sette på en klesvask ikke skal føles utmattende. Det merkelige er at det er de tingene som å sende en mail som burde ha vært sendt, gå med søpla og andre ting som i utgangspunktet ikke er slitsomme som jeg kvier meg for. Andre ting, som å dra til legevakta midt på natta med en spyende toåring, det er liksom ikke noe problem. Hvorfor er det sånn? Hvorfor er det fristende å begynne å trene (i den grad noe sånt kan være fristende), mens å gå til t-banen kan føles som en maratonetappe fra helvete? Og hvor pokker'n ble det av humoren, fjasinga og evnen til ikke å la seg irritere over (og ta seg nær av) ting som man bare burde ignorere?
...og hvor ble det av idéen om at alt kommer til å bli bra til slutt? *sukk*

Det er uhuuuhuuurettferdig!

Altså, å spy uten å ha hatt noe moro på forhånd er rett og slett ikke noe gøy i det hele tatt. Når guttungen på to også spyr, (forhåpentligvis uten noe moro på forhånd), begynner det å bli drittalt. Noen ting takler jeg ikke i lengden. Dette er en av de. Takk og lov for at det går over. Snart. Håper jeg. *urk*

Long time no see

Bloggen har blitt neglisjert. Det er bare å beklage. Ting Tar Tid, og jeg har ikke tid. Derimot har jeg en verden på skuldrene. Det føles i hvertfall sånn. *sutre* This too shall pass? Ja, men ikke uten hjelp. Karma og jeg er ikke på lag. Jeg må ha tråkket på en eller annen høyt-på-strå-maur eller noe. Uansett, det er noe dritt, men dritt gjør blomstene finere. For å bruke en ikke helt skjønn beskrivelse. :-D
Noen ganger skulle jeg ønske jeg kunne be alle som maste på meg om å holde kjeft, alle som klager over uvesentlige trivialiteter om å holde kjeft, alle som sutrer på t-banen om hvor kjipt det er at de ikke fikk grillet akkurat den dagen om å gå og leke på motorveien, men det er så lite fruktbart. En dag skal jeg også klage over grillfester som går fløyten. Jeg gleder meg.

Vi prøver igjen

Altså, nei, det gjør vi ikke, men jeg prøver igjen. Blogg og sånt. Dagens soundtrack er Jokke, det funker bra. I dag har jeg brutt sammen i krampegråt over noen andres lykkelige kjærlighetshistorie, og følte meg skikkelig, skikkelig egoistisk et øyeblikk og hadde aller mest lyst til å si et eller annet drittalt om at "han er sikkert en frosk han også, du har bare ikke oppdaget det ennå, herlighet så treig du er" eller noe, men det klarte jeg (heldigvis) å droppe, og innser at det ikke er tid for å være bitter, utslitt eller bitchete, selv om det noen ganger virker fristende.
Til tider kan det være litt vanskelig å sortere alt som skjer, i hvertfall når det stadig renner på med nye begivenheter, men jeg tror, eller riktigere, jeg håper, at det nå ikke skjer så mye mer. Drømmen om et A4-hverdagsliv er absolutt til stede, og jeg skal puste letta ut den dagen min største bekymring er hva jeg skal lage til middag. Eller om jeg har igjen mykgjøring, eller noe annet sånt trivielt. Ikke minst skal det bli veldig fint når jeg ikke henger meg opp i alle låttekster og assosierer som ville rakker'n til mitt eget liv.
Men, dette skulle ikke bli et sånt sutreinnlegg, det skulle bli et sånt "nå bretter vi opp ermene og tar tak og sola skinner og alt det der".

Tjah. Ikke helt der ennå, nei. Jaja. Prøvde, i alle fall!

Alt

Alt Tar Tid! Og penger. Og ork. Jeje.

Det blir bra til slutt. Det må jo bli bra til slutt. Dessuten er det ikke så verst nå heller. Man lærer noe nytt hver dag.

Oi

En hel uke siden sist? Go figure. Nå er jeg syk og svak, og føler for å sutre litt for det, og så er jeg vettskremt for kampen i kveld. Liverpool - Chelsea. Oh, the horror.

Ellers setter jeg stor pris på at P3 spiller Jimi. Word.


Venta du deg noen halvmorsomme ord eller et imponerende vidd? Beklager å skuffe deg. Er ganske skuffa selv.

Om ingenting

Ingenting fyller alt. Søvn er oppskrytt, men ønsket. Jeg venter på å finne en gryte full av gull ved enden av regnbuen. Det bør være en diger gryte.

Om alt og ingenting

Nå har jeg ikke turt å blogge på en stund. Jeg vet ikke helt om jeg tør i dag heller. Ting er skummelt. Det er veldig skummelt at jeg nå har gjemt meg bak ord så lenge i denne tiden, at de som har lest mange av ordene mine skjønner hva de egentlig betyr, og så har jeg ingenting å gjemme meg bak neste gang jeg møter de face-to-face. Real life sucks. Da er det lettere å forholde seg til mennesker som ikke kjenner meg, eller de som kjenner meg så godt at de lar meg spille mitt spill, later som om de ikke skjønner noe, og så er vi ferdig med det.
Musikk er også skummelt. Tekster inneholder plutselig en eller annen linje som sparker meg hardt i magen, og så burde jeg jo selvfølgelig la være å høre på, men klarer ikke det. Det verste er musikk som jeg egentlig liker veldig godt, og som jeg har hørt masse på og smilt masse til, som nå bare plukker frem tårer fra de stedene hvor jeg har prøvd å låse de inne. Ergo trenger man ny musikk, og ergo er det genialt å bare høre på radioen, så får man heller dodge de bulletsene som dukker opp i ny og ne, eventuelt vise finger'n til radioen (mentalt, selvfølgelig. Det har jo ikke klikka helt for meg. Tror jeg.) og late som om jeg ikke bryr meg. Hvilket jeg er ganske god på, bortsett fra selvfølgelig til de som kjenner meg (eller ordene mine) altfor godt. Og det gjør ikke radioen.
Noe annet man kan gjøre, er å ordlegge seg på fremmede språk. Som engelsk. Spør dagboken min. Eller alle de som jeg har sendt meldinger til, skrevet med på forum eller på msn.
Fotball er fint. Fotball er tanketom moro som engasjerer hjertet og hodet i den grad tanketom moro kan engasjere de organene, og det er tydeligvis i veldig høy grad. Fotball, altså, nå snakker vi riktig fotball, type Vål'enga og Liverpool, får meg til å le, gråte, hyle, banne, skjelve, kaldsvette og så videre. Kjipt blir det først når man får ubehagelige assosiasjoner til Mine Definitive Yndlingslag, men et sted får grensen gå, altså. Hodet og hjertet har fått streng beskjed om ikke å la seg påvirke av en litt uggen følelse i mageregionen i ny og ne, noe må jeg få beholde uten at jeg må henge det på en knagg av den typen. Ok? Capische?
Hva står man igjen med da? Når ordene, musikken og fotballen er vurdert? Tja. Film? Film funker. Bare synd at jeg ikke er noe flink til å se på film alene, men det kan jeg vel alltids trene meg opp til.
De opplagte emnene står selvfølgelig igjen. Vennene mine. Fine menneskene. Som jeg klamrer meg til. Hva skulle jeg gjort uten? Tjah. Utvilsomt kysset flere frosker enn jeg allerede gjør. ;) Antageligvis eksplodert pga. mangel på ventiler for alt drittet som bygger seg opp innvendig. Skal ikke se bort i fra at jeg muligens hadde mistet det siste som er igjen av vett og forstand. Sagt med andre ord, jeg er usigelig takknemlig for å ha folka mine. ;)
Sist, og kanskje minst av størrelse, men størst i hjertet, står barna mine. De som forholder seg til meg som meg. De eneste som forholder seg til meg som bare meg. De som ikke tar hensyn til hvordan livssituasjonen er ellers, de som tvinger meg videre, og belønner mine museskritt på veien med store smil, glødende entusiasme og klissete klemmer. Jeg har en nestenfemåring som holder meg oppdatert på Viktige Begivenheter i fotballkamper mens jeg er på badet. Jeg har en toåring som legger hodet inntil brystet mitt, hånda på magen og sier "jeg liker magen din". Klokkeklart som bare en toåring kan snakke. Som bare min toåring kan snakke.

Nettopp. Det er hele poenget.

Bevingede ord

You'll never walk alone

When you walk through a storm

hold your head up high

and don't be afraid of the dark

At the end of the storm is a golden sky

And the sweet, silver song of a lark

Walk on through the wind

Walk on through the rain

Though your dreams be tossed and blown

Walk on, walk on with hope in your heart

And you'll never walk alone

You'll never ever walk alone

Walk on, walk on with hope in your heart

And you'll never walk alone

You'll never ever walk alon

Om jeg har nerver for i kveld? Slett ikke.

Fnis

see more loldogs ask - i can has hotdog?

Det blir ikke stort morsommere.

Sukk

Det er kjipt når ubehagelige sannheter går opp for meg. Veldig opp for meg. Og veldig kjipt. Og veldig ubehagelige sannheter.

Dette er en sånn dag.

*tenker på sommerfugler, sebraer og månestråler*

Dagens dont

I dag tidlig spurte min eldste pent om han kunne få være hjemme fra barnehagen. Helt greit! Nå har jeg to duploingeniører som leker pent sammen, og det burde jeg kanskje ikke sagt, for da jinxer jeg sikkert hele opplegget.

Planer for dagen: Nada. Kaffe, internett, litt ekstremtnødvendig husarbeid hvis jeg gidder, og bare sløving. En tur ut med gutta, kanskje. Det er jo vårlige temperaturer og greier. Dusje? Tja. Jo. Dusje er nok lurt. I kveld skal jeg ut av heimen, og jeg er ikke helt sikker på hvor jeg skal dra hen ennå. Time will show. Egentlig vurderer jeg å begynne å blogge på engelsk, om ikke annet så for å brushe opp kunnskapene litt. Så kan dere som leser få more dere med å kommentere opplagte feil og pinlige grammatikalske bommerter. Det aner meg at noen av dere (og dere vet hvem dere er!) hadde kost seg veldig med det. ;)

Akkurat nå er Madrugada på radioen. Jeg liker Madrugada. Sivert Høyem har den rammeste stemmen! I det hele tatt har jeg innsett at det er veldig mye bra norsk musikk som jeg ikke har giddet å hørt på før, som er vel verdt å høre på. Jeg skjemmes og gremmes og ...ja. Alt sånt.

Dette er bare svada. Det kommer vel ikke som noen bombe. Jeg prøver generelt å tenke minst mulig om dagen. ;) Det fører med seg usedvanlig mange teite tanker som kommer når man ikke skal tenke, og de må jo dokumenteres de også, som alt annet.

Ja! Jeg har tatt noen sånne personlighetstester, husker ikke navnet akkurat nå *blånn*, men jeg er uansett en ENFP. Hvis noen hadde nevnt det, og ikke minst hvordan de vanligvis oppfører seg _før_ jeg ble 18, hadde jeg kanskje tatt hintet da, mon tro? Neppe.

Bunnløs angst

...og det er ingen spøk. *peker på dato*

Jeg hater bedøk. Jeg hater hjemmeeksamen i bedøk enda mer. Jeg hater min manglende selvdisipling og mangel på konsentrasjon i de siste dagene aller mest.

Det jeg derimot er ganske begeistra for, er flinke venner som hjelper meg. En dyptfølt takk går herved ut til de stakkars menneskene som har måttet guide meg gjennom varebeholdningens mysterier. Om jeg stryker, er det i hvertfall ikke deres skyld!

*puster med magen*

Bækk tu bisniss.

Kongen av Pisserenna

Det viser seg, som det jo ante meg, at jeg har blått blod i årene. Dette er dødsannonsen og minneordet til en slektning av meg som har satt spor. Fine mannen.

(og ja, det er på dansk.)

Min bedste ven

Leif Winther-Jensen

også kaldet

KONGEN AF PISSERENDEN

har stillet træskoene

Af jord er du kommet

Til jord skal du blive

Tilbage til ormene

I takknemmelighed.

Denne annonsen var visstnok for upassende for avisen, og fikk ikke komme med før andre forsøk. :D

Minneordet:

-Vi har modtaget følgende mindeord fra Vibe Nørgaard, tidl. redaktør af Pisserendens Papirtiger, i anledning af Leif Winther-Jensens død.

Kongen af Pisserenden er død

På Nordbornholm går det to håndværkere og flikker en kiste sammen af nogle gamle gulvbrædder. Gulvbrædderne er på et tidspunkt klunset af manden, der skal ligge i kisten, Leif Winther-Jensen, alias Kongen af Pisserenden. Den gamle poetiske plattenslager, eventyrer og forfører, drengen fra Nyboder, er død på Bornholm, 81 år gammel.

Han forlod en borgerlig tilværelse som ingeniør med kone, børn og plads i byrådet ude i Gladsaxe til fordel for et liv uten personnummer i undergrunden i saneringsmodne gader i den inderste by. Han blev Gadens vartegn og vogter, en slags ekstra far for alle vi unge, ubefæstede sjæle, der rykkede inn i de nedslidte lejligheder i 70'erne og 80'erne. Han var myte og mytoman i en og samme krop. Hans historier var vilde, og han befandt seg altid selv i centrum af verdenshistoriske begivenheder. Men hver gang kvikke hoveder tjekkede skeptisk efter - dengang måtte man hjem i forældrereolen og slå op i de gamle "Hvem Hvad Hvor", for det var før Google - viste der seg altid en vis portion sandhed i sagerne.

Men først og sist var Winther en klunser af guds nåde, en slags fribytter udi lofter, kældre og containere med uniformer, karruselheste, alskens ragelse og en enkelt Jorn eller to under sengen. Han var med sin ingeniørbaggrund manden, der kunne lægge rør ind hvor som helst og på enhver tænkelig måde; han kunne skaffe hvad som helst hvornår som helst, noget, som rekvisitører og kostumierer i film- og teatermiljøet havde stor glæde af.

Da spekulanter i 1980'erne ville omdanne gadens gamle huse til kontorejendomme, gik den gamle modstandsmand Winther i spidsen for kampen mod dette. Sammen med beboerne organiserede han gadefester med 10 000 gæster, der kom for at støtte sagen og danse til Sanne Salomonsen og Sneakers og Sort Sol m. fl, der naturligvis alle havde øverum i Winthers rummelige baggårdsunivers.

Og da kampen var vundet og boligerne sikret, trak kongen sig tilbake til Bornjolm, hvor han sammen med instruktøren Fanny Knight etablerede sig i Olsker, og der er næppe nogen af gadens beboere, der har gæstet solskinsøen uden også at lægge vejen forbi den gamle Konges residen.

(Pisserenden er altså da en gate i København. )

Jeg sier det med Postgirobygget: "Bohemen er død. Bohemen leve."

Ekte kjærlighet

Sesongen er i gang. Enga vant. Selvfølgelig.

It's a beautiful day

Hehe. Lenge leve Oslo Sporveier. Det kommer jeg tilbake til.

I dag tidlig var det møkkakaldt, så pappaen kom to the rescue og kjørte småpøblene til barnehagen, og jeg fikk konsentrert meg om hjemmeeksamen. Liksom. Verden var et vakkert sted, jeg møtte den besteste kompisen noensinne, fuglene sang og sola skinte. Dette måtte jo gå galt.
I et anfall av tiltakslyst bestemte jeg meg for å handle før jeg tok banen hjem, og å handle litt ordentlig, siden jeg hadde god tid og rakk hjemom før jeg måtte i barnehagen og hente småtroll. Nice. Man handlet, og på veien ned til banen oppdaget man at posen var av den dårlige sorten, og det ene håndtaket røk. I et ikke helt inspirert øyeblikk tenkte jeg "åh, det er jo så typisk, nå må jeg ha den på fanget på banen hjem", det jeg burde tenkt var "ah. Here we go." Vel nede på perrongen (heter det det når det er t-bane også?) synes jeg det var i overkant mye mennesker, men hva gjør vel det når banen min skal komme om et par minutter. Tamdida, lissom. En halvtime senere var det veldig mange fler folk der, og banen min var missing in action, i kompani med resten av sine banekolleger. Jeg ble fanget mellom to usedvanlig snurte gamle damer som mente at dette var uhyrlig, og nå måtte de jo ta taxi hjem, og bare tenk om de hadde hatt en tannlegetime! I mitt stille sinn (jeg sa bare stille, ikke normale) tenkte jeg at de godt kunne stappe pelsluene sine opp i kjeften så jeg, som hadde en femtilapp i lommeboka, en ødelagt handlepose, en tung veske og en bleiepakke i armene og som var på vei for å hente barna mine i barnehagen som straks stengte, skulle slippe å få to pensjonistliv på samvittigheten.
Well. Banen ble gitt opp, og jeg jogget avgårde til nærmeste alternativ, bussen. Den fine ekspressbussen som hadde kjørt meg helt hjem og den raskeste veien, forsvant rett foran nesa mi, og jeg tok den neste bussen som ikke går den raskeste veien, men den svingete. Og som ikke går rett hjem. Og som var stapp full. VIRKELIG stapp full. Handleposen ble om mulig enda mer ødelagt, jeg ble svett, telefonen ringte i et kjør, små barn skrek og store barn (les: gamle menn) kjefta. Oh joy.
Vel fremme i Suburbia Heaven trasket jeg avgårde til barnehagen, småbannende over at jeg ikke hadde rukket hjemom med varene og for å hente tvillingvogna for å skysse gutta lettvint hjem. Småbanningen ble litt drøyere da jeg så at noen hadde kræsja i porten og herpa den, sånn at jeg måtte gå omveien. *sur* Mine to håpefulle var sammen ved huskene, og verden så med ett litt lysere ut, helt til jeg nærmet meg og kjente odøren fra den yngste. Jippi. Bæsj. Som den DårligeMorenTM jeg er, droppet jeg å skifte bleie, og stresset avgårde for å plukke opp storebroren også, dra med to stk. sekker, to stk. matbokser, en uant mengde biler og votter. Ikke spesielt mange matchende votter, skal jeg være helt ærlig. Barnehagestyreren ga meg den fantastiske beskjeden at i morgen må nok stedet være stengt halve dagen, for det har falt ned takplater. Fra det nye bygget. Som ble bygget... i sommer. Ærre mulig!
Gjett hvor lang tid det tar for trøtte toåringben og slitne fireåringben å gå til bussen etter å ha hatt skidag i barnehagen. Ja, og så ganger du den tiden med åtte. Ryggen min døde enda litt mer, men det gjø'kke noe, for barna mine har spist middag, og da var det vel verdt å bære den, to barnehagesekker, bleier, bøker og en toåring hjem mens fireåringen holdt i hånda.

...og dessuten sier Facebooktesten at jeg er Elizabeth Bennet. It is indeed a beautiful day! :D

Bildebevis!

Det kom ingen Golgoth ut av ovnen min. Disse, derimot.


Ja, og her endte nudlene opp. Guttungen er fortsatt sulten. Kan'ke skjønne det.

Kan griser fly?

Jeg baker, i hvert fall. Så noe har skjedd. Noe uvanlig. Forresten, det skal jeg jo ikke si for tidlig, resultatet av baksten er jo ennå ikke klart, de to brødene står nuh og hever på kjøkkenbenken, og jeg har helt ærlig ikke veldig stor tro på at dette kommer til å bli vellykket.

På posen (jah, man baker da ikke fra bunnen av, må vite) sto det at deigen skulle være løs. Eller våt, eller hva det nå sto. Det var den. Sånn at jeg fikk litt ugne tanker og fnisete latterkrampe, spesielt siden fargen og konsistensen var av den arten som den var. Den minnnet litt om han her:

Golgoth fra Dogma

Det er litt urovekkende. Hvis det som kommer ut av ovnen etterpå viser seg å være verdens undergang, ber jeg på forhånd om unnskyldning for det. Det va'kke meninga. Egentlig er det Bunnpris sin skyld, som var fullstendig tomme for brød i går kveld kl. 20. Hvem kunne forutsett det, liksom? Ikke jeg. Obviously.
For å jekke ned kjøkkenselvtilliten har jeg også klønet litt med et par, tre pakker nudler i dag (lunch for winners!).

I dag tidlig våknet jeg av at puten min var klissvåt. Det hadde en logisk forklaring. I natt, da barna mine sto opp, lenge før jeg er både tilregnelig og til å snakke til, har jeg visstnok kledd på arvingene, foret dem og satt dem foran TV'en kombinert med en kasse duplo og lego. Sjennialt. Min yngste kom tydeligvis inn engang i dag tidlig og ba meg om å holde vannglasset hans, hvilket jeg gjorde. En stund i hvert fall. Ting tyder på at grepet ikke var like fast og bestemt fem sekunder etterpå, da jeg hadde sovnet igjen.

Åh, det var en sånn genial tekst som jeg hadde tenkt å klistre her da jeg hørte den på radioen i sted, men så glemte jeg den. Well. Stay tuned.

Et ønske om bimbofisering

Noen ganger tror jeg det er helt fantastisk å være blånn, domm og dæili. Da tenker jeg på blånn i overført betydning, altså. (Jeg kan ihvertfall late som.) Dessverre har jeg aldri prøvd å være hverken blond, dum eller deilig, så derfor kan jeg ikke uttale meg med sikkerhet om det. Eller. Dum har jeg utvilsomt vært opptil flere ganger, og kanskje aller mest i det siste, men det er en sånn usedvanlig irriterende form for dumhet. Du vet, det er den typen "nå vet jeg at jeg er dum, men jeg kommer til å gjøre/si/tenke det allikevel". Det er frustrerende, det. Når man vet bedre, men ikke klarer å gjøre noe med det? Urk. Man kan gå fra vettet av sånt.
Tenk så deilig det hadde vært å kunne danse gjennom livet og gjøre alle disse ikke helt gjennomtenkte tingene, uten å vite at det er idiotisk? Uten å måtte gå å rødme litt over seg selv og manglende dømmekraft? At man ikke oppfører seg mot bedre vitende, fordi man faktisk ikke vet bedre? Det må jo være helt fantastisk. Jeg skulle ønske jeg var et lufthode. Ingen tanke for konsekvenser whatsoever, og ingen ekkel forutanelse om at "akkurat denne meldingen kommer jeg til å angre ganske intenst på, og da kommer jeg til å angre enda mer fordi jeg jo visste at jeg kom til å angre på forhånd".
Det er litt som røyking, eller overdreven vindrikking. Man hadde nok kunnet nyte begge deler enda litt mer om man bare ikke hadde hatt den nagende vissheten om at dette jo egentlig ikke er så lurt.

Er det rart man blir sliten.

...nå tar vi den råååsa teksten, dere!

Ja, det er tid for å la andres ord si alle de tingene jeg ikke klarer å si igjen.

R.E.M. - Losing my religion

Oh, life is bigger

It's bigger than you

And you are not me

The lengths that I will go to

The distance in your eyes

Oh no, I've said too much

I set it up

That's me in the corner

That's me in the spotlight,

I'm

Losing my religion

Trying to keep up with you

And I don't know if I can do it

Oh no, I've said too much

I haven't said enough

I thought that I heard you laughing

I thought that I heard you sing

I think I thought I saw you try

Every whisper

Of every waking hour I'm

Choosing my confessions

Trying to keep an eye on you

Like a hurt lost and blinded fool, fool

Oh no, I've said too much

I set it up

Consider this

Consider this

The hint of the century

Consider this

The slip that brought me

To my knees failed

What if all these fantasies

Come flailing around

Now I've said too much

I thought that I heard you laughing

I thought that I heard you sing

I think I thought I saw you try

But that was just a dream

That was just a dream

But that was just a dream

Try, cry, why try?

That was just a dream

Just a dream, just a dream

Dream

Karusell!

Dagens stikkord:

• Våken halve natta
• Søvnløshet etter våkenhet. That's just great...
• Madrugada
• What to say, what to do
• Fint månelys over fjorden som jeg aldri hadde sett om jeg ikke hadde vært våken
• Paranoia - igjen...
• Ja? Nei?
• It's going to hell, but I'm enjoying the ride

Jepp. 'nuff said.

Svada

Ingen skal si at overskriftene mine ikke er ærlige, i hvert fall. *stolt*

I dag har jeg ikke så mye konstruktivt å skrive, bare masse fnising, litt overbærende knegging (for dere som er inn i forumsmileyverden) og så har jeg jo møtt nye mennesker i dag! Fine nye mennesker, til og med. Det er alltid kult.
Oslo er fortsatt altfor full av mennesker, og jeg venter på at de skal sette seg inn i SUV'ene sine og dra til Påskefjellet eller Påskekysten. Kom igjen, hva er det dere venter på? La meg ha brosteinene og trikkene i fred!
Det skal snø ganske tett der nede, og gjerne i kombinasjon med noen flyvende griser, før jeg tilbringer påsken på fjellet. Man har da tross alt vokst opp der oppe, og har hvert år med økende fascinasjon og irritasjon observert de BD-registrerte bilene som skled seg gjennom svingene på sommerdekk og med en verdensmester bak rattet. Det eneste som er mer harry enn afterski, er å faktisk ta på seg skiklær etter å ha sittet hele dagen i høye hæler på en eller annen hotellbar for å passe inn på afterski'en. De finnes der ute. Mange også. Jeg har møtt dem, og løpt i den andre retningen så fort mine skjelvende knær klarte.

Når sant skal sies kan det også være at denne innstillingen til påskefjellet har noe bakgrunn i bitterheten over at min rygg ikke duger til offpist-kjøring lenger, men det overser jeg glatt. Det er aldri bra pudder i påska uansett. *sukker tungt*

Oh, the drama.

Jeg er ingen dramaqueen. Hell no. Derimot irriterer jeg meg over sånne. Veldig. Bare slutt, ok? What's the use?

Skrivekløe

Denne bloggposten skulle egentlig handle om hvor mye og ofte jeg skriver på forskjellige steder. Så kom det noen ønsker om melk og O'boy fra gutta, og jeg åpnet kjøleskapsdøren for å tilfredstille det behovet. Der oppdaget jeg at _noen_, og nå er jeg jo i den litt kinkige situasjonen at jeg ikke kan skylde på andre enn meg selv, ikke hadde skrudd korken godt nok på den melkekartongen som lå i hyllen. Ergo befant det seg mye, veldig mye melk i fri dressur i hele kjøleskapet.
Det er mange måter jeg kunne tenke meg å tilbringe enn lørdagsmorgen. Veldig mange. Å vaske melk (som i tillegg gikk ut på dato i går! Oh angst!) ut av kjøleskapet er ikke en av de. What so ever. Å vaske melk ut av kjøleskapet når jeg ikke engang har fått dusjet eller drukket kaffe er egentlig ganske høyt opp på hatlisten. Å vaske melk ut av kjøleskapet når jeg ikke engang har fått dusjet eller drukket kaffe og fortsatt har på meg nattis, står for meg nå som den Verste Måten Å Tilbringe En Lørdagsmorgen På. Noen vil kalle meg bortskjemt, men de har antageligvis ikke vasket melk ut av kjøleskapet en lørdagsmorgen før de har fått dusjet eller drukket kaffe og fortsatt har på seg nattis. Ergo vet de ikke hva de snakker om.

Over til saken. Jeg skriver jo i denne bloggen, hvilket er rimelig obvious. Samtidig har jeg en blogg på et forum som jeg til stadig fyller med svada, dog litt mer detaljert svada siden jeg har en viss oversikt over hvem som leser. På dette samme forumet har jeg nå over 6000 innlegg, altså ikke blogginnlegg men diskusjonstrådinnlegg. Jeg tror vi kan gå ut i fra at en ganske grei overvekt av disse består av fjasing, flisespikking og pubertal kofferthumor.
Til slutt har jeg en sånn fin liten Moleskinenotatbok, som jeg fikk av Lindapusen min. Den fylles med småsetninger som antageligvis bare jeg og de som kjenner best til meg om dagen klarer å tolke, og som jeg nyter å skrive i. For hånd, dere! Med penn! Ja, det går fortsatt an. Litt problematisk å hyperkoble, men det kan jeg overleve. Det er problematisk å lime inn konsertbilletter i denne bloggen også. ;)

Morgenstund... Jadda.

"har gull i munn"- my ass.

I går kveld sovnet min yngste så sent som han klarte, og det er ganske sent. I og med at jeg har tilbrakt en del tid med sånne små arvinger i min umiddelbare nærhet i det siste, er behovet for Tid For Meg Selv ganske påtagelig, og ikke pokker'n at jeg klarer å legge meg når jeg da egentlig burde, for å få den skjønnhetssøvnen som begynner å bli sårt tiltrengt.
...samtidig kan du vedde på at når jeg først legger meg, våkner han som faktisk sovnet til riktig tid, og fortsetter med det. I gjennom hele natta.

I dag må jeg lokke og smøre en nestenfemåring med alle midlene i boka for å få ham med til legen, og denne gangen er jeg usikker på om en ny lekebil og løfte om nudler ved hjemkomst kommer til å gjøre susen. Jeg kan nemlig ikke love at det ikke skal være noen sprøyter der. Oh, the horror. Noen ganger lurer jeg på om jeg bør fortelle ham hvor mange sprøyter og nåler som jeg ble perforert med mens han camperte i magen min, men jeg sparer det nok fortsatt til en anledning hvor jeg virkelig trenger at han skal få litt dårlig samvittighet og oppføre seg ekstra pent. ;) Siden han jo er av hankjønn er jeg klar over at sprøyte- og legeskrekk følger med pakka, så det er ikke noe pes. (ja, jeg generaliserer. Det sparer tid.)

Forresten, det er en barne-TV figur som heter Rebekka og er en dokke. Kan noen brenne den dokka? Hun går meg så sinnsykt på nervene at det grenser til psykose. *gal*

Det er bare å beklage, men dette er det beste jeg klarte å vrenge ut av meg sånn bright and early in the morning, og ikke minst pre pippipene promper. Beklager. Kommer sterkere tilbake. Stay tuned!

På nett for enhver pris!

Ja, erru gæærn. Nå vet jeg faktisk ikke til hvilken pris jeg er på nett nå, men det finner jeg jo ut av neste gang jeg skal føre mobilregningbilaget for firmaet. I natt camper jeg hos morfaren min, en usannsynlig kul gammel mann med grønne fingre og boksenese. Det eneste han mangler her er trådløst nett, så nå har man koblet seg til via mobil og kabel, og det kombinert med to stk. strømkabler gjør at jeg nå formelig kjenner elektronene suse rundt i lufta.
Som dere jo skjønner har altså Mitt Liv I Koffert blitt innledet, og så langt går det fint. Nå er det faktisk enn så lenge Et Liv I En Litt Stor Veske, men man er jo ikke kravstor. Jeg savner ungene vilt og hemningsløst, men det visste jeg jo at jeg kom til å gjøre også.

Forresten, før i dag skrev jeg et langt og intelligent blogginnlegg om alt annet enn meg, siden temaet Meg begynner å bli noe utdebattert her. Hva skjedde? Den Onde Internettguden (altså ikke Den Gode Internettguden) stjal alt sammen. Det er nok et tegn, derfor skriver jeg nå bare selvsentrert svada igjen.

Badet mitt har blitt inkontinent. Det sa ihvertfall naboen under, som hadde begynt å undres over den våte flekken i taket hans. Makan. Tror ikke det hjelper å stappe noen Tena inn i sluket heller, gitt.

Anyways, i kveld burde jeg egentlig bysselalle tidlig som bare pokker'n, siden jeg må opp før fuglene fiser for å være tilbake i hjemlige trakter før E og Doffen skal avgårde. Storebror har feber og er dermed unndratt barnehageplikt. Morfar, snille fantastiske mannen, sa at jeg skulle vekke ham, så kunne han lage frokost mens jeg fikk strukket meg litt lenger på sengen. Det er gutten sin, det. Mormor lærte ham godt opp. :)

I morgen er det atter en dag, obligatoriske møter og sånt noe, det blir litt vanskelig, men er veldig viktig. Så kan jeg trekke pusten igjen. Gleder meg stort til det, ja...

Natta!

Nye tider

I dag har et helt nytt liv begynt. Spennende og skummelt på en gang. Jeg føler for å slenge inn en tekst her. Surprise, surprise... ;)

-Hun er fri

Hun er en båt uten anker
Hun har hue fullt av tanker
og et hjerte som banker for ting som hun tror på
Hun har ikke sko på
Hva er det du glor på din straite dust
Hun ække inntressert i penger
eller gull og grønne enger
eller tull i myke senger med en pappagutt som deg
Så du kommer ingen vei
med å leke helt for henne
for det som får a' til å tenne
er en gjennomført frik
Slik som han som er på vei bort hit
Han kan snakke hele natta
om ting hun blir betatt av
Så elsker de på matta
som ville dyr
Helt til dagen gryr
Det er et herlig eventyr
for vakre unge mennsker
Tyske, danske, norske, svensker
fra gode trygge hjem
med lomma full av spenn
På jakt etter en venn de kanskje aldri ser igjen
Ja, det er romantikk
som grenser opp til poesi
Det er slike ting
som vil få minnene på gli
når sommeren er forbi

-Raga Rockers

Vet ikke helt hva jeg skal si, egentlig. Skulle ønske ikke alt gikk så langt som det gikk, men utfallet hadde nok blitt det samme uansett. Heller før enn senere. Uansett, nå er Jeg Meg, og det er bra. Det er så absolutt en bra ting. Ikke bare for meg, men også for de to små som nå har en noe mer tålmodig og mye mindre hissig mor. Jeg håper det holder seg. Litt vanskelig å spå hvordan det kommer til å bli å være alenemamma, men hey, når jeg ser alle de tafatte, inkompetente menneskene som klarer det, burde vel jeg også fikse biffen? Noe annet hadde jo vært direkte flaut. :)

Sånn generelt prøver jeg å finne igjen troa på menneskeheten, og da er det jo ikke så dumt å begynne med mine nærmeste, de to som nå faktisk sover i hver sin seng, selvfølgelig etter den nå essensielle lille musikkhappeningen som består av Jokke & Valentinerne, og som først eldstemann sovner til, og deretter, etter litt mer trass, lillebror også må gi opp for. Fine gutta mine. De har sin mors gener, det er ihvertfall sikkert. ;)

Vel. Up, up and about.

Fortsatt bare barnet

...tross ting som kan tyde på det motsatte. Man har nådd den respektable alder av et kvart århundre, som er noe jeg mye lettere kan forholde meg til enn halvveis til femti.

Uansett, bursda'n har så langt vært utmerket. :) Barna har tegnet, og jeg er ganske sikker på at det er smigrende at min eldste sønn mener at bena mine er fem ganger lenger enn resten av meg, og at min yngste visualiserer sin mor som en lilla krusedull. Det er jo faktisk ikke så langt fra sannheten. Den lilla krusedullen, i hvert fall.

...og så er det utrolig koselig å våkne på en myk sofa, uten et dugg av ettervirkninger fra gårskvelden, men med et av mine absolutte yndlingsmennesker hvinende av fryd for at jeg faktisk befinner meg i nærheten. Og ja, det var toåringen som hvinte av fryd, mammaen hennes var noen hakk roligere, men er like fullt et annet av mine yndlingsmennesker. Lots of love, pus!

Ellers behandler ikke håret mitt meg særlig pent i dag. Tydeligvis ble det bortskjemt da jeg lot det henge i fri dressur i går, og lar meg i dag lide for det med å oppføre seg trassig og krøllete, og befinner seg slett ikke pent innenfor hårstrikker og spenner.

Klarer ikke forbigå 8. mars i stillhet heller. Det er de der ute (ja, dere vet hvem dere er!) som mener at dagen har utspilt sin rolle. Svada. Det Nyes sjefredaktør mente at man kunne jo bare opprette en Facebookgruppe! Jeg visste ikke om jeg skulle grine eller le da jeg spottet det utsagnet i Aftenposten. Opprett en gruppe du, damen. Noe sier meg at du ikke ender opp i historiebøkene som noe annet enn en comic sidekick. (Men hallo. Det Nye. Hadde vi ventet noe annet? Næh.)

Anyways. Nytt år, nye muligheter. (Ja, det er ikke bare på nyttårsaften man sier sånt. Vi elsker pretensiøse utsagn, gjør vi ikke? ) Jeg skal utnytte det. Big time. Be prepared! *glis*

Surrealisme

Nettopp. Det beskriver det meste om dagen. Nå vil jeg bare først få understreke her at dette er min blogg, mine ord og mine tanker, og den er veldig frivillig å lese. Selvfølgelig, man går glipp av mange gullkorn hvis man ikke leser, men dog. Poenget er, if you can't take it, don't read it.
Nå tror dere sikkert at jeg skal øse ut av meg edder, galle og ekle personangrep her, men dengang ei. Egentlig er det bare en slags manifestasjon (var det riktig ord å bruke, mon tro? Anne? Hanne? Anyone?) av min sinnstilstand om dagen. Jeg er meg. Ikke prøv å kontrollere, påvirke, holde nede, begrense meg eller gi meg dårlig samvittighet uten at jeg egentlig har så himla mye grunn til å ha det. Sånn. *puster litt friere*
Vel. Surrealisme. Så til de grader. Alt som jeg trodde, eller i det minste som jeg ville tro var sikkert, stødig og grunnfjell har forsvunnet, og blitt til et helt nytt landskap. Enn så lenge trives jeg godt her i jungelen av merkelige innfall, mye latter, usedvanlig fantastiske venner, interessante mennesker og overraskende hendelser.
Jeg har slitt litt med å blogge om dagen. Ikke fordi det ikke har hendt blogworthy (ja, det har rett og slett blitt et ord her. Deal with it.) eventer, men fordi ting må få synke litt før jeg kan begynne å analysere alt i fillebiter. Dessuten har jeg innsett at ikke alt som skjer IRL er nødt til å refereres her i mitt lille dronningdømme. Sånn forresten, IRL er oppskrytt. Absolutt. (Sånn forresten? Hva slags uttrykk er det, da?)
Hvis dere irriterer dere over alle paranteser, ord i kursiv og andre pretensiøse elementer, så er det fordi jeg har drukket alt for mye kaffe, og klokka er midt på natta. Jeg måtte nemlig jobbe, virkelig måtte, og helte nedpå mengder med kaffe for å holde øynene noenlunde åpne, men jammen ble jeg ikke ferdig noen hakk før jeg trodde, og koffeinet har slett ikke roet seg. Slett ikke. Det roper faktisk etter mer. I shall obey.
Sånn i jobbteknisk forstand burde jeg egentlig heller tatt den øl(l?)en som ligger i kjøleskapet. Da hadde jeg våknet i akkurat passe tid, for så å sove enda litt bedre etterpå, men neeeida, arbeidsmoralen jobbet overtid, og Alkohol er Ondskapen selv i jobbsammenheng, selv når jeg sitter og jobber rundt midnatt hjemme ved kjøkkenbordet. Noe sier meg at arbeidsmoralen hadde takket ja til et glass rødvin, men det har jeg ikke. Sukk.
I føljetongen: "Hvordan sovner barna lettest?" kan jeg tilføye at det tydeligvis er Jokke som er greia. Nå er det ikke lenger spesielt populært at mor stiller sin sangstemme til rådighet, det er pc-en som skal spille 'sikk. (musikk) Jeg har ikke så mye i mot det, og morshjertet svulmer jo unektelig av stolthet når gutta ligger og sier "Jokke synger!", selv om de strengt tatt burde ha sovet på det tidspunktet. Det er tydelig at det er lettere for de å forholde seg til norske tekster, men jeg håper jo inderlig at de ikke klarer å tyde altfor mye av meningen bak ordene. Det kan godt vente til de har nådd skolealder, om ikke annet.

Nei. Nuh. Natta? Njah. Nesten. OK da.

God natt!

Enklere sagt enn gjort.

Mine to håpefulle har noen ting som må være på plass før Ole Lukkøye (han med tryllestøvet, ikke han andre) ønskes velkommen. Først, riktig pysj. Hva som er riktig pysj forander seg fra kveld til kveld, og du kan vedde på at det som er riktig pysj er den som henger dryppende våt på tørkestativet.
Så, Det Store Bokvalget. Hadde storebror fått bestemme skulle vi lest Juniorleksikonet fra perm til perm hver kveld, iblandet hvinende skrekkblandet fryd når vi kommer frem til edderkoppene. Lillebror derimot, han foretrekker "En reise til jorden", en liten historie om Flopp, et lite romvesen som uten store problemer kan kamuflere seg som en potet. Han trenger egentlig bare trekke bena oppunder seg og lukke øynene. Flopp fisker saftis med håv i verdensrommet, og lever av lettmelk. Jeg har en tendens til å gi Lillebror viljen sin, det er en viss nyanseforskjell på noen og et par hundre sider og tretti eller noe i den dur.
Etter at boken er lest er det vannkoppene som skal fylles, og gud forby at mor ved en feiltagelse gir feil farge til feil barn. Da er det bare litt kjipt at hvem som skal ha hvilken farge forandrer seg med ujevne mellomrom, jeg prøver stadig å finne en trend der, sånn for å gjøre det noe mer forutsigbart og begrense mulighetene for ramaskrik en smule.
Neste punkt på listen, gadgets. Noen på hylla, noen i hånda, noen under puta og uten unntak en pandabjørn ved siden av hver pute. Gadgetsene er som oftest biler, helst med øyne, men en gang i blant er det et papirfly, et helikopter eller noe lignende som får hedersplassen. Thomastoget viste seg å være en sikker vinner i kveld.
Hvor var vi? Jo. Gadgetsene er på plass, og kveldens musikalske innslag nærmer seg. Nattasangen.
I kveld har jeg sunget:

"Summertime". Selv foretrekker jeg Ellas versjon.
"St. James Infirmary". Ingenting som en sang om et likhus for å sikre søte drømmer.
"So Ro Tipp på tå". Klassiker. Er dog ikke helt sikker på teksten, selv om jeg har sunget den en million ganger. Minst.
"Trollmor". Ooo ai ai ai ai boff er lyrikk på høyt nivå.
"Nothing else matters". Hehe. Blir lissom ikke helt det samme a cappella med spinkel alfaStemme.
"Mom is home" - fra Grimm og Gru. Fiiine sangen! Etter den følger et lite potpurri med ymse andre sanger fra Grimm og Gru som jeg bare kan bruddstykker av.
"Lykkeliten". Snart på tide å lære seg den teksten, tror jeg.

Tenk så fint om jeg faktisk hadde kunnet synge. Etter denne oppvisningen skulle man jo tro at barna sov søtt, ikke sant? Dengang ei. I et anfall av desperasjon (og heshet) sier jeg "Skal jeg sette på litt musikk på pc-en, kanskje?", og får samtykkende svar fra avkommene. På kommer Jokke & Valentinernes "Verdiløse menn". Nå har jeg to sovende barn. Jøss.

Fine ordene.

A man with a gitar. Damn, jeg elsker disse låtene.

Little Wing - Jimi Hendrix

Well, she's walking through the clouds
with a cirkusmind that is running round
Butterflies, zebras and moonbeams
That's all she ever thinks about
Riding with the wind

When I'm sad, she comes to me
with a thousand smiles, she gives to me free
"it's allright" she says "it's allright"
Take anything you want from me
Anything
Anything

Fly on, little wing



Sukk. Pur poesi.



The wind cries Mary - Jimi Hendrix

After all the jacks are in their boxes
And the clowns have all gone to bed
You can hear happiness staggering on down the street
Footsteps dressed in red
..and the wind whispers Mary.

A broom is drearily sweeping
up the broken pieces of yesterdays life
Somewhere a king has no wife
...and the wind, it cries Mary

The trafficlights they turn
uh, blue tomorrow
And shine their emptiness down on my bed
The tiny Island sags downstream 'cause
the life that lived is, is dead
...and the wind screams Mary

Uh, will the wind ever remember
The names it has blown in the past?
And with this crutch, its old age and its wisdom
It whispers "no, this will be the last"
...and the wind cries Mary


Den der kan jeg høre på repeat en hel dag, klarer rett og slett ikke gå lei. Har ikke klart det så langt, i alle fall.

That's it for now. Jimi sier det så bra.

Rødvin

...hjelper mot alt. Bortsett fra kanskje tørsten.

I går drakk jeg en som slett ikke var så verst, men det betyr ikke at jeg klarer å huske navnet på den for det. Noe italiensk. Fiffig liten sak. Kombinert med superMaiken, American Idol (de første auditionene) og passe vinhappy skravling, ble det en veldig fin kveld i går. :) Høydepunktet var selvfølgelig marinbiologen (det var ihvertfall noe med hav og sånt *blånn* ) som het Killawee. Stort bedre enn det blir det ikke!

I morgen må jeg rydde kontoret mitt. I morgen. Døra holder nok en natt til. Papirløst samfunn, yeah right. Det ligger antageligvis en middels stor regnskog i arkformat på skrivebordet mitt.

Åh! Jeg elsker å kjøre tog. Det er så utrolig deilig, passe myke seter, passe høy fart, passe langt mellom stasjonene og ikke så veldig mange teite reklamer på veggene. Hadde nå bare iPoden min oppført seg litt bedre, hadde det vært Den Ultimate Opplevelsen. Min elskede iPod, en gammel miniPod, er nemlig ikke helt det den en gang var. Nå krever den omtrent tre timer lading for å holde koken i en time, og jeg er nødt til spørre meg selv om et bra design er nok for å tilfredstille mine krav til duppeditter. Jeg synes nemlig at den gamle, gode(?) miniPoden ser helt strålende fantastisk ut, og rynker på nesen av nymoderne, fargeflashende, videospillende dingser. Makan. Ungdommen nå til dags, og alt det der. Nå må dere huske at hun som sier dette er hun som ønsker/ønsket seg CD-spiller, polaroidkamera og platespiller. Alt i 2008. Jeg sørger nesten litt over kassettspillerens undergang fortsatt.

Noen ganger er det helt allright.

...for å si det med Odd Børretzen. Jeg er helt sikker på at min gamle norsklærer hadde blitt glad for det. Da mener jeg selvfølgelig ikke gammel i vanlig forstand, men rett og slett at hun jo ikke er norsklæreren min lenger, og når hun ser alle de håpløse grammatikalske feilene mine er hun nok glad for det.

Nå er kanskje ikke ting helt på topp for tiden, men det blir nok bra til slutt. Bare spør Timbuktu. :D Jeg har noen flotte venner der ute! *vinker til alle sammen* Det er så godt å vite at jeg blir tenkt på, og at jeg kan stikke innom for å skravle om alt eller ingenting. Egentlig er det ikke så dumt å drikke kaffe og traske rundt i byen heller. Fiiiine byen. Min by. Nemlig.

Nå sover arvingene, og jeg skal jobbe. Hups. Hvordan havnet jeg her da, mon tro? Si det. Merkeligere ting har hendt.

Men nå. NÅ skal jeg jobbe. Merkeligere ting enn det har også hendt, dog ikke like ofte.

Svømmetime

Plutselig brast fundamentet. Eller nei, ikke plutselig, men nå er til slutt siste biten av fastland borte, og jeg ligger i kaldt, mørkt vann. Det er tid for å synke, trå vannet eller svømme. Jeg vil svømme. Man er da ikke fisk for ingenting.

Bråk!

Eller larm. Eller by:Larm, om du vil. Det er der, nærmere bestemt i og utenfor VG-teltet, jeg har befunnet meg de siste dagene. Ja, en stakket stund har jeg latt jobb være jobb, skole være skole og rotete leilighet være rotete leilighet, og har løpt rundt (eller sittet og sløvet) backstage, ordna alle sånne småting som ingen andre har tid til å ordne og fått en innføring i gaffaen og stripsenes verden. I den type setting er det ikke en BI-utdannelse eller en jobb i fars firma som henger høyest, og jeg kan ikke si at jeg har noe i mot det. ;)
Uansett, det har vært utrolig kult, mye bra musikk, noe ikke så bra musikk, mange utrolig kule folk og god stemning og dårlig humor, mer enn det kan man ikke ønske. Lørdag kveld var jeg ferdig sånn halvni-ish, da dro etterhver mannen og jeg på Sentrum Scene for å se Farmers Market, og rakk jaggu innom endel av showet til Chris Lee også, det var bedre enn jeg hadde trodd. Jeg har en softspot for flisespikkende rappere. Farmers Market var selvfølgelig helt genialt.
Ja! Katzenjammer på fredagen. Kule greier.
Apropos fredag, på banen hjem midt på natta ville jeg egentlig bare sove, noen fordeler skal det være ved å bo på siste stopp på t-banen også, men dengang ei. Ved siden av meg satt det ei som tydeligvis var høy på livet, knugende på delegatveska si. (Nå skulle jeg egentlig hatt en kneggesmiley her.) Jeg hadde glemt å nappe av crewpasset, og dette spottet hun selvfølgelig rimelig kvasst. Resten av turen frem til hun skulle av (som ikke var før på Bøler, for heavens sake!) gikk skravla, hvert tredje ord var "lissom" og det var ikke måte på hvilke trivialiteter fra hennes Larmopplevelse som jeg ikke skulle få del i. Neste gang skal jeg late som jeg sover med en gang, eventuelt stappe inn øredingsene på iPoden selv om den ikke funker.
I dag har ungene og jeg streika, de dropper barnehage og jeg dropper alt som jeg burde gjøre, og så sløver vi i sofaen og med alt annet moro i stedet for. Jeg får tatt igjen noen timers forumaktivitet, blogging og msn, og sett "Biler" enda en gang. Eller to. Nå er det store høydepunktet, nå kommer "Franken" som er en sinna skurtresker, og ungene hyler i skrekkblandet fryd, og kommer nok til å løpe rundt og brøle skummelt og være skurtreskere i et par timer etterpå. :D

Ellers drakk jeg i går ganske god rødvin og spiste kyllingrester og loffrester mens jeg så på bra TV og fortsatt hadde litt varme i kroppen etter et langt bad. Livet kan bli verre enn det, altså. Virkelig.

60 things

Jah, livet er ikke helt blogworthy om dagen, så for å ha noe å skrive om som det er ok å skrive om stjeler jeg en greie fra en hysterisk morsom blogg jeg stadig kikker innom.

Because I Said So!

60 Things You Possibly Didn't Know About Me

1. What is in the back seat of your car right now?
Hm. To stk. barneseter, et ukjent antall lekebiler, sikkert smuler nok til å mette alle Oslos duer, og nærmere enn det vil jeg helst ikke kikke.
2. When was the last time you threw up?
Det tror jeg at jeg har blogget om før, hvis ikke det har vært noe intens fyllesjuke i mellomtiden som jeg har fortrengt.
3. What's your favorite curse word?
Nei, si det. "Din Frp'er", kanskje?
4. Name 3 people who made you smile today?
Obviously Noah og Theo, og så var det ei utrolig skjønn liten jente på Noahs avdeling som hadde det rammeste superheltkostymet på seg.
5. What were you doing at 8 am this morning?
Lagde mat, pakket matpakker, kledde på unger, kledde på meg, ignorerte sminke, foret katter, jah, det vanlige.
6. What were you doing 30 minutes ago?
Ikke mye. Mailet litt, surfet litt. Burde absolutt gjort noe helt annet.
7. What will you be doing 3 hours from now?
Forhåpentligvis lukke permene etter å ha gjort meg ferdig med dagens jobb.
8. Have you ever been to a strip club?
Nei. [insert funny comment]
9. What is the last thing you said aloud?
Ja, hva var det? Antageligvis "den er grei, ser deg etterpå" eller noe i den duren.
10. What is the best ice cream flavor?
Oooh. Tricky. Jeg må gå for lollipopsorbet. Det er det nærmeste jeg kommer Nirvana.
11. What was the last thing you had to drink?
Hey! Rødvin! (og nei, det er ikke sånn som dere tror. Jeg har bare ikke drukket noe i dag ennå, rødvinen ble konsumert i går. Eller teller kanskje vannet som jeg nok fikk i meg da jeg pusset tennene?)
12. What are you wearing right now?
*host* Dette er pinlig. Jeg vurderer å lyve. Dere vet sånne velourdressting som man helst ikke skal ha på seg hvis man ikke har førti i feber eller noen annen lignende unnskyldning? Jeg har på en sånn en. Brun. Med gull på. Hva verre er, jeg hadde på den da jeg leverte ungene i dag også. Forfall, forfall. Snart blir det allværsjakker og Eccosko.
13. What was the last thing you ate?
Brødskiver med makrell i tomat, majones og salt. Ingen höydare.
14. Have you bought any new clothing items this week?
Jepp, et marihønekostyme til min yngste håpefulle.
15. When was the last time you ran?
Jeg løp helt sikkert etter en av pøbelspirene i dag tidlig.
16. What's the last sporting event you watched?
Sånn live, lissom? Det må vel bli Enga-Storhamar på Jordal Amfi.
18. Who is the last person you emailed?
Noe FAU-opplegg.
19. Ever go camping?
Ikke hvis jeg kan unngå det, nei!
20. Do you have a tan?
Fnis. Nei. Er det nå jeg skal fortelle den litt småfestlige og pinlige spraytanepisoden? Nei. Ikke i dag heller.
24. Do you drink your soda from a straw?
Slett ikke.
25. What did your last IM say?
Hvis vi sier msn i stedetfor, så var det vel sikkert noe usedvanlig saklig og viktig, tenker jeg.
26. Are you someone's best friend?
Tror det? Håper det.
27. What are you doing tomorrow?
The works. Litt familierelatert, jobbing, og så den forferdelige innsendingsoppgaven i juridiske emner som jeg er så usikker på.
28. Where is your mom right now?
Hun er vel snart på flyplassen i Nice, tror jeg. Jeg er ikke misunnelig i det hele tatt.
29. Look to your left, what do you see?
Marilyn Monroe og Elvis Presley i glass og ramme på kontorveggen min.
30. What color is your watch?
Den er stål og blå, men jeg bruker den nesten ikke, for den har skarpe kanter og det er rett og slett uforenlig med småunger.
31. What do you think of when you think of Australia ?
Akkurat nå, at Australias regjering endelig har gitt en (forsinket) unnskyldning for den barbariske behandlingen av aboriginerene. Jaggu på tide, og skamme seg! Ellers tenker jeg som oftest på slanger, og trekker beina mine godt oppunder meg.
32. Would you consider plastic surgery?
Njaei. Man kan jo alltids ha lyst, men jeg tror ikke at jeg noen gang kommer til å faktisk vurdere det seriøst. Håper jeg.
33. What is your birthstone?
Ametyst, tror jeg.
34. Do you go in at a fast food place or just hit the drive thru?
Åh, jeg blir i bilen hvis det er noensomhelst mulighet for det. *lat*
35.How many kids do you want?
Jeg er godt dekka der, thank you very much.
36. Do you have a dog?
Hulk. Sårt tema.
37. Last person you talked to on the phone?
Manneslasken, tror jeg. Eller søsteren min.
38. Have you met anyone famous?
Eh. Alt er relativt, eller hva?
39. Any plans today?
Jepp. Jobb, skole, hente opphavet på Gardermoen osv osv.
40. How many states have you lived in?
Hm.
41. Ever go to college?
As we speak.
42. Where are you right now?
På kontoret.
43. Biggest annoyance in your life right now?
Don't get me started. ;)
44. Last song listened to?
Skavvise, lurer på om det var noe National Bank på radioen i sted.
46. Are you allergic to anything?
Bygdedyr.
47. Favorite pair of shoes you wear all the time?
Det er pur ondskap å be meg velge mellom barna mine. :D Nei, egentlig har jeg ikke noen sko som jeg liker veldig godt som jeg bruker heeeele tiden. Man har da en variert garderobe.
48. Are you jealous of anyone?
Næsj.
50. Is anyone jealous of you?
Det må man jo gå ut i fra.
51. What time is it?
Jobbetid. *host*
52. Do any of your friends have children?
Ja.
53. Do you eat healthy?
*ler høyt* Ja jøss. Dritsunt.
54. What do you usually do during the day?
Jeg sitter ihvertfall ikke på msn, forum, blogger og spiller kabal. Slett ikke.
55. Do you hate anyone right now?
Nei. Man må jo bry seg for å kunne hate.
56. Do you use the word 'hello' daily?
Nope.
58. How old will you be turning on your next birthday?
Sukk. 25. Alderen tynger.
59. Have you ever been to Six Flags?
Eh. Nei.
60. How did you get one of your scars?
Man må jo ha nødutgang når ingenting annet fungerer.


(Og ja, jeg har også lagt merke til at nr. 57 var borte!)

Oschlopics.

I dag har jeg vært utro. Og jeg likte det, det er det verste av alt. I dag tok jeg med meg et lånt digitalt speilreflekskamera ut på tur i stedet for mitt trofaste, elskede, gammeldagse kamera med årntli' film. Det var enkeltheten som fristet, og den innfridde. Ut på tokt, knips knips, slett det som ikke ble noe særlig, hjem, stapp i en kabel, og fiks ferdige bilder på skjermen. Mørkerommet er integrert i maskinen, og på en time hadde jeg fikset og trikset meg ferdig. Egentlig er det for enkelt, jeg savner lukten av fremkallervæske og jeg savner alle mine kornete, håpløst klønete eksponeringer, men det skal jeg overse nå, og bare vise frem resultatet av et par timers trasking. (Og så lover jeg at jeg neste gang ikke skal surre rundt så lenge at jeg mister lyset over byen fra utsiktspunktet på Ekeberg.)
Hepp.

Det er vår!

Ja, jeg er klar over at det antageligvis kommer dynger med snø i løpet av de nærmeste dagene, men ingen kan ta fra meg at i dag! I dag er det vår! (Nå skulle jeg egentlig gjerne ha puttet på mengder med utropstegn, men sånt gjør man jo ikke.)



Solen har skint, det har vært mer enn fem varmegrader, snøen smelter og jeg har ryddet på verandaen. Livet så med ett littegranne lysere ut, og vinduene så desto mer møkkete ut. I et anfall av overmot har jeg til og med satt et klesstativ ut på verandaen, og forventer å ta inn frossede klær i kveld, hvis jeg husker det, da. Småpøblene har besøk av et annet lite menneske, gulvet er overgrodd av bilder, duplo og togbane, det begynner å lukte årntli' pizza fra kjøkkenet og jeg har kjørt bil. Helt alene.



...hvilket elegant fører meg over til neste tema. Det KAN være en tilfeldighet, men allikevel er det verdt å merke seg at jeg konsekvent tenker "sopphue" om mine fellow bilister når jeg nærmer meg, og er over, grensa mellom Oslo og Lillestrøm. Hvorfor man på død og liv skal kjøre forbi meg (når jeg, når sant skal sies, kjører mer enn fort nok) og slenge seg inn igjen med millimeters avstand til frontlyktene mine, eller hvorfor man glatt ignorerer vikeplikt, blinking og dimming, er meg et mysterie. Det kan hende at kjøringen til disse folka blir litt påvirket av VIF-tegnet i bakruta mi. Det kan hende. Jeg må teste det en gang med en nøytral bil. (Jeg kunne selvfølgelig også skrevet at det sikkert har noe med at Lillestrømminger ikke kan kjøre bil, men så frekk og uoppdragen er jeg selvfølgelig ikke.)



I går hadde jeg et sånt fint musikkøyeblikk! Jimi Hendrix blir aldri feil.



I morgen må jeg stå opp før fuglene fiser. Det kan bli interessant. Jeg kommer helt sikkert til å være i et glitrende humør, og med et positivt syn på verden og min posisjon i den. Jadda.

Prioriteringer

Ting jeg burde gjøre i dag:

• Rydde kjøkkenet
• Rydde stua
• Rydde barnerommet
• Rydde gangen
• Rydde badet
• Rydde soverommet
• Rydde kontoret
• Vaske alle de ovennevnte
• Sortere papirer
• Henge opp bilder
• Slåss med klesmonsteret
• Vanne blomster
• Lese pensum
• Gjøre bedøk-oppgave
• Spise sunn frokost. (Lunsj?)
• Planlegge middagen
• Handle mat
• Sette bilder i album
• Skrive timeliste

Ting jeg faktisk gjør i dag:

• Spiser usunn frokost (lunsj?)
• Hører på musikk
• Sitter i sofaen
• Har laptopen på fanget
• Blogger
• Tøyser rundt på forum
• Skravler på msn
• Leker med kattungen
• Vurderer å lese ut "Great expectations" i løpet av dagen
• Ignorerer klesstativ, smulete gulv, mengder med klesvask, oppvask og deres like.

Sukk.

Urk

Ja nettopp. Uff. Æsj. Blæ.

Jeg er overbevist om at dette ikke bare er ettervirkninger fra gårsdagens morsomme kveld. Så dårlig skal det mer til enn noen øl før jeg blir. Selvmedlidenheten flommer over. Hulk. (Men det hjalp litt med pannekaker.)

Forresten har jeg verdens vakreste barn. De er virkelig helt usedvanlig fantastiske. Helt objektivt sett.

Hipp hipp hurra for min kjære Lindas snikkikk på hybelboeren!

Øl!

I kveld skal jeg drikke øl. På et kult sted. Med gode venner. Oh, lykke.


(Egentlig hadde jeg ikke tenkt å skrive mer, men kom bare på noe. Nå fortiden leser jeg "Great Expectations" av Charles Dickens. At ingen tvang meg til å lese den før, da?)

America's got talent

Åh. Den programtittelen skriker etter ironi og sarkasme. Ihvertfall etter å ha lidd seg gjennom en hel halv (halv hel?) sending. Oh smerte. Oh angst.

Først. David Hasselhoff som dommer i en talentkonkurranse? Ja, han kjenner nok igjen dårlig talent når han ser det. På seg selv kjenner man andre. Alt han sa var dumt. Alle ansiktsuttrykkene var dumme. Han er dum. Jeg er flau. Jeg gjemte meg bak puta.

En av gårsdagens deltakere var en dude som skulle synge "Raise me up", og om ikke annet gjorde han at Westlife fikk en uventet stjerne i boka mi, for de synger jo den ganske så bra. Det gjorde ikke han fyren her, han hørtes mest ut som en operamus på boler. Kanskje ikke så bra heller. Alas, dommerne elsket fyren. De syntes han sang som en gud, at han var vakker, jeg vetta pokkern hva de ikke mente om denne triste unnskyldningen for en stemme.

En litt senere opptreden var en dame som gjorde en burlesqueopptreden. Først ble jeg flau over at hun tydeligvis ikke hadde så veldig stilsans, men hun fikk alfaPoeng for å se helt naturlig ut, en helt vanlig kropp uten kirurgisk make-up. Etterhvert slo det meg hvor håpløs USAs (ja, vi skjærer alle over en kam. Det sparer tid.) holdning til hva som er "uanstendig" er. Tydeligvis var denne såkalt erotiske greia veldig sjokkerende, og kamerafolka hadde det moro med å plukke ut rødmende menn og barn med hender foran øynene i publikum. En gjennomsnittlig musikkvideo på MTV gir mer seksualopplæring enn dette, men det er jo selvfølgelig helt ok. Er det sånn at hvis det er silikon er det greit? Det hadde jo forklart hvorfor amming er så fy-fy. Da er jo puppene bare fyllt med melk.
Brandy, Moralens Vokter, hadde et passe avskyende ansiktsuttrykk gjennom hele greia, og presiserte nøye etterpå at dette slett ikke var talentfullt. Hun fikk slengt til seg BH-en til burlesquedamen, og reiste seg opp og proklamerte med en imponerende hånlig snert at dette nok ikke var hennes størrelse. Til stor jubel. Ærre mulig.
Etter denne pinlige seansen var de mannlige dommernes evaluering bare pinlig, fnisende og hormonfylt, og jeg tok meg selv i å savne Simon Cowell intenst. Piers, bare fordi man er brite betyr det ikke at man er morsom når man er sarkastisk. You prove my point.

Vel.

Ellers har jeg sett "The assassination of Jesse James by the coward Robert Ford", og den var en höydare. Dæven. Se bort i fra at slutten røpes i tittelen. ;) Ikke noen cowboyaction, hvis man vil se det må man velge "Open Range" eller "American Outlaws" eller "Butch Cassidy and the Sundance Kid" eller "Nådeløse menn" eller noe sånt i stedetfor, men denne var BRA, altså. Jeg er ingen sucker for Pitt, men han er en helsikes skuespiller. Duden som spiller Robert Ford, som jeg ikke husker navnet på og ikke gidder å google, gjorde også en knalljobb. Og Sam Rockwell. Som alltid.

Se den!

Dagens svada.

Ja, svada for et par dager, faktisk. Brace yourself.

... hvilket bringer meg over på første lille tanke. Er det bare meg som irriterer meg over feil jeg gjorde på ungdomsskolen? Og da snakker jeg ikke om sånne elementære fjortisfeil, men sånne irriterende stavefeil og sånt noe. Som "yourself". Jeg husker en gang jeg i en engelskstil skrev "yourselves" i entall. Argh. En annen gang skulle jeg være avansert å skrive "Prague" når jeg mente "Prag". (Praha.) Hulk.

I går så jeg en liten apekatt i såpeskummet da jeg dusjet. Den hadde et stort og et lite øye, og et uforholdsmessig stort øre som lå litt bakover, og så smilte den. Etter bare et lite øyeblikk ble den til et dødningehode, jeg lurer på om det var et tegn av noe slag? Kanskje jeg skal ringe Märtha og sjekke, bare sånn for sikkerhets skyld? Er dette noe Julius burde varsles om?

I dag snør det sidelengs, og innimellom regner det. Hvilket sjarmerende vær! Jaahahaaa. Sjempekult. Ikke er det vanskelig å kle på ungene når det er sånn heller. Slett ikke. Dessuten ELSKER ryggen min, eller nærmere bestemt det lille saksedyret som sitter og kniper i nervene der inne, når det er fuktig og kaldt. Absolutt.

Akkurat nå er jeg i et bokvakuum. Det er litt trist. Jeg trenger å lese noe morsomt, men alle de morsomme bøkene i hylla er lest ut ørten ganger før, jeg glemmer alltid å dra på biblioteket og har ikke samvittighet til å svi av enda mer penger på bøker. I et anfall av kjedsomhet fant jeg her om dagen igjen noen gamle Kidpaddle-tegneseriehefter. De er hysterisk morsomme, og treffende både på meg og poden på fire og et halvt. Vet ikke om det er et bra eller dårlig tegn?

Ellers kan jeg nevne at jeg gleder meg vilt og hemningsløst til serien starter igjen, og hvis jeg hadde hatt 5 000 pund til overs hadde jeg kjøpt en eierandel i LFC. Jeg har slett ikke 5 000 pund til overs. (Dvs, nå har jeg ikke telt tomflaskene ennå. Det kan hende at det ikke er så langt unna.)

Det jeg faktisk har er en sønn med feber. Igjen. Jeg begynner å nærme meg *bekymret mor*-status. ...og så har jeg litt dårlig samvittighet for at stakkars poden har arvet mitt håpløse immunforsvar. Vi får håpe han har arvet min fantastiske intelligens og ikke minst, den sjarmerende ydmykheten, så det veier opp litt. ;)

Design

Ja, klokka er over midnatt og jeg kan taste løs igjen uten å være bekymret for å bli sett på som en geekete internettjunkie uten sosialt liv. Eller ikke.

Uansett.

Se! Ny mal! Fin? Jeg digger jo egentlig den rene linjen på den forrige, men den følte jeg lovte litt mer seriøsitet enn det jeg klarer å opprettholde. Denne malen ligner mer på et falmet tapet, og det passer jo fint, siden innleggene mine ofte kan minne om litt sære veggskriblerier.

Jeg har kjøpt meg almanakk / 7. sans / kalender / kall det hva du vil i dag, den er fin, svart, klassisk og uten knapper, glidelåser, rare farger og annet tull. Me like. Jeg har en liten greie med sånne fine trykksaker, og hadde nok vært en lykkelig bokbinder.

Hvordan ting ser ut er ganske viktig for meg, men kanskje ikke på den mest normale måten. Jeg er mer ute etter stemninger enn stil, som tidligere nevnt er jeg også mer opptatt av Det Perfekte Motivet enn Den Perfekte Eksponeringen når jeg fotograferer. Det gir seg utslag i et noe variert interiør her hjemme, og det trives jeg veldig med. Som den perfeksjonisten jeg er, virker det kanskje litt pussig at jeg nok tiltrekkes mest av ting som ikke er perfekte, ting som har noe litt sært, litt ødelagt (?) og litt uventet. Det gjelder vel egentlig for både ting og mennesker. Variasjon er interessant! Allikevel blir jeg litt henført når jeg ser helt rendyrkede, minimalistiske steder, men vet innerst inne at det aldri blir helt meg. Litt som at jeg nok kan trives i drakt og pumps, men uansett alltid trekker et lettelsens sukk når jeg igjen kan dra på meg noen slitte jeans og en fortrinnsvis noe rocka t-shirt.

Apropos, har jeg vist frem tatoveringene mine? I think not. (Eller jo, de er behørig vist frem over alt ellers, men ikke akkurat her.)

Dette er den nyeste, den har min ufattelig kunstneriske svoger tegnet for meg.

Denne er... oppned. Vel. Den er ikke det PÅ meg altså, men ikke spør meg hvordan jeg skal klare å snu den her. Se på det som en oppløsningsøvelse for rygg og nakke. Denne dragen, min første kjærlighet, fikk jeg for snart fire år siden. Det var utrolig, utrolig kult, og jeg visste at jeg kom til å bli hekta. Heldigvis (?) klarer jeg å vise noenlunde måtehold, og er derfor ikke blekka over hele meg, men drømmer allerede om hva (og hvor) neste skal være. De drømmene skal få noen år på å godgjøre seg;)

Ta - taaah.

Tid er relativt.

En time om morgenen føles som et kvarter.
En time på internett føles som fem minutter.
En time med en god film føles som en halvtime.
En time med en dårlig film føles som to timer.
De siste ti minuttene i en fotballkamp som Liverpool leder 1-0 føles som fem timer. Minst.
De siste ti minuttene i en fotballkamp hvor Liverpool ligger under 1-0 føles som tretti sekunder. Maks.
Den siste dagen i ferien føles som et øyeblikk.
Den første dagen tilbake i skole og jobb føles som en evighet.
En rie på seksti sekunder føles som en hel natt.
Mellomrommet på seksti sekunder mellom riene føles som om det ikke finnes.
Tiden før siste t-bane går hjem når man er ute med venner på Mono er altfor kort.
Tiden det tar før neste t-bane kommer når man skal hjem med en skrikende, varm, overtrøtt, sulten, trassende toåring er altfor lang.



...ellers vil jeg bare si at det er ganske fnisemorsomt når det står på en "skolebøker selges"-lapp at bøkene er ubrukte.

Man blogger.

Jepp. Alle små hendelser i livet blir vurdert etter om de er bloggverdige eller ikke. Med tanke på hvor usannsynlig ofte akkurat denne bloggen blir oppdatert, kan man vel konkludere med at mitt liv kanskje ikke er fullstappet med bloggverdige øyeblikk, eller (og jeg foretrekker denne tolkningen) at terskelen min for hva som er bloggverdig eller ikke er for høy. Noe som jo dessverre blir motbevist når man scroller seg litt bakover i innleggene her. For å fortsette en god trend, her kommer dagens små semifilosofiske, anstrengt festlige og til tider pinlig uinteressante utsagn.

Det har snødd igjen. Kong Vinter nekter å slippe taket. Fair enough. Om ikke annet fikk jeg slengt ut av meg et par hysterisk festlige morsomheter om problemene med "snø" i Oslo, nå så man jo "snø" overalt og så videre. Fnis, fnis.

Akkurat nå spiller CD-spilleren min et av mine yndlingsstykker, men ikke snakk om at jeg klarer å huske hvem komponisten er. Er ganske sikker på at det enten er Bach, Mozart eller Beethoven. Veldig fint, ihvertfall. (ER det Mozart, mon tro?)

Min fireogethalvtår gamle sønn sier at jeg slett ikke er snill i det hele tatt som ikke lar ham få spille boksespill på PS2'en. Spillene er faktisk VIKTIGE for ham, må jeg jo skjønne. Hvordan han i det hele tatt vet at det finnes boksespill her i huset er meg en gåte. Nå skulle man jo tro at han ikke eier begrep om de viktige tingen her i livet, siden PS2 er så viktig for ham, men det kan jeg greit motbevise med å fortelle at han merker stemninger i klassisk musikk, og at han synes Jokkse "For Pen" er heeeeeelt nyyyyydelig. Fine gutten min. *stolt mamma*

Her for et par dager siden hadde jeg besøk av mine amigas, og jeg kan med stolthet meddele at det var grønnsakene (dog med unevnelige mengder dip) som forsvant først. At det ikke var jeg som hadde tenkt på og ordnet med sunt snacks kan vi forbigå i stillhet, jeg er en enkel sjel som er lykkelig så lenge det er marshmallows i huset. Poenget med å fortelle dette var egentlig ikke å referere til ganens forlystelser, dette er jo slett ikke den type blogg, men å få sagt at jeg er utrolig glad for at jeg har to sånne fantastiske venninner som man kan snakke med en hel kveld, både fnisete og alvorlig, og allikevel føle at man har maaasse igjen å si når de drar. Dere rocker!

Lørda'n var jeg på BI og fikk hodet fylt med paragrafer, forskrifter, lovfortolkninger, regnskapsspråk, regnskapsprinsipper, kalkyler og uante mengder koffeinholdig drikke. (Og vann. *stolt* ) Utålmodig som jeg er skulle jeg ønske at jeg hadde vært ferdig med alle studiepoengene allerede, men vet å sette pris på at jeg fortsatt kan påberope meg den uutdannedes ignoranse. Uansett er jeg bedre på ord enn tall, og måtte nesten fnise litt over min egen mentale jubel da temaet skulle være regnskapsSPRÅK, for så å falle tilbake i den mørke dal da det jo fortsatt var snakk om tall. Surrealistisk ble det først da jeg observerte en medstudent, meget skarp sådan, som proklamerte at han ikke jobbet med regnskap, nei, det var HOBBYEN hans. Enten har han eller jeg gått glipp av noe på veien der, tror jeg.
Nå gir jeg kanskje inntrykk av å være skolelei allerede, og på vei mot en jobbhverdag som strider i mot alle mine ønsker, men det er ikke fullt så gæærnt. Jeg bare liker å sutre. ;)

Ellers er livet omtrent som vanlig om dagen, og jeg klarer ikke helt bli enig med meg selv om det er en bra eller dårlig ting. Taim vill sjåvv.

I dag er det 64 dager til Enga - Aalesund. Måtte bare nevne det.

Telefonselgere Fra Helvete

Min karriere som steinkaster i glasshus er både lang og (i noen sammenhenger) pinlig, og jeg ser vel ingen grunn til å slutte med det ennå. Altså, jeg har jobbet som telefonselger, og mannen min livnærte seg (og meg) i mange år i det samme yrket. Det har ført til at jeg noe beskjemmet ikke klarer å kaste meg ut i de heftigste samtalene om de samvittighetsløse djevlene som ALLTID ringer midt i middagen, men ymter frempå med at så lenge de oppfører seg ordentlig og profesjonelt er det vel ikke så farlig?

Nå har karma kommet og dolket meg i ryggen. Jeg har blitt utsatt for Telefonselgere Fra Helvete. *skummel musikk*

Første kapittel i sagaen er en samtale for ganske lenge siden, da en dame ringte fra en veldedig organisasjon for å takke meg for mine donasjoner som gjorde at de nå hadde kunnet bygge nye sykehus i Sudan. Man skulle faktisk tro at jeg selv hadde dratt ned, kuttet ned trær og spikret opp byggene selv, så takknemlig var hun for mitt bidrag. Hun var så takknemlig at hun sa navnet mitt minst to ganger i hver setning. Er det ikke rørende? Navnet kan neppe beskrives som spesielt velklingende, så hun gjorde en ordentlig innsats, det skal hun ha. Kinkig nok blir jo sånt etterhvert litt irriterende, og det demret for meg at jeg ikke kunne huske å ha gitt noe som helst til denne organisasjonen, og spurte i hvilken sammenheng de hadde mottatt min donasjon. Dette spørsmålet ble møtt med nye takksigelser om hvor fantastisk jeg var som gjorde at alle barna fikk vaksiner i hele Afrika. Minst.

Aha.

Etter enda litt mer babbel kom selvfølgelig spørsmålet om hvordan jeg ville bidra denne gangen. Som sant var svarte jeg, fortsatt noenlunde høflig, at jeg ikke hadde så stor tiltro til systemet deres om hun ikke engang visste hvordan jeg hadde bidratt forrige gang, og at jeg ikke var interessert i å gi penger til de, og at jeg nå ville avslutte denne samtalen. (Ja, jeg kan være høflig jeg også. Slutt å fnis. ) Nå kommer det groteskt komiske, hennes respons var, i tillegg til å øke "puttenavnetinnisetning"-raten, å beskrive for meg hvorfor de trengte disse sykehusene (ja, for det er ikke opplagt. Slett ikke.), og valgte den noe provoserende måten å gi meg tall på hvor mange småjenter, ja, helt ned i tre, fireårs alderen, som ble brutalt voldtatt. Sånn for å plusse litt på min dårlige samvittighet tenkte hun nok som så at jeg trengte litt mer detaljer, og begynte å forklare meg hvordan, i detalj, disse jentene ble voldtatt. I detalj, altså.
Jeg er på alle måter for en realistisk fremstilling av vanskelige situasjoner, men en tiggetelefon på falske premisser er neppe mediet man skal velge for den slags? Røret ble slengt på fra min side i fremprovosert sinne, i den grad man kan slenge på røret med en mobiltelefon. Selvfølgelig løp jeg rett inn på Forumet med stor F for å klage min nød over håpløse telefonveldedighetspushere, og glemte deretter hele greia.

Helt til i går.

I går ringte atter en gang mobiltelefonen, og det var igjen et svensk nummer. (Hvilket er noe ironisk, siden organisasjonens navn så vidt jeg husker begynner med "Norsk".) Denne gangen var det en ung, utvilsomt smilende og energisk mann, som begynte med å takke meg dypt og inderlig for de pengene jeg hadde gitt som rett og slett gjorde at barna i Sudan nå kunne begynne på skolen. Er det ikke vakkert, dere? Faktisk akkurat de samme liksompengene som i fjor hadde bygget sykehus helt på egenhånd, hadde nå dratt avgårde som en god hjelper og satt opp en haug med skoler. Takket være meg kan Afrikas barn lese.
Nå var jeg ikke helt i humør til å være hverken høflig eller forsonlig, og sa rett frem at jeg ikke var interessert i å snakke med ham mer. Responsen? "Ja, VIL du ikke hjelpe til med å bygge skoler? Du som har hjulpet oss så mye før?" (Selvfølgelig innblandet navnet mitt for hvert tredje ord. ) Jadda. Nuh hadde man fått nok, og jeg forklarte denne unge, antageligvis klysete, men gelesveis og gummistrikker rundt beina, svensken at det var rent flaut å høre hvor uprofesjonelle telefonselgere faktisk kan være, nå legger jeg på. ....han ga seg FORTSATT ikke!

"Vi er veldig glade og stolte for at du, alfaCharlie, har gjort så vi kan bygge skoler i Sudan, alfaCharlie!"

Da la jeg på. For alt jeg vet sitter han og skravler fortsatt, med et glassaktig blikk, reseptbelagte små piller, og Carola på CD-spilleren.

They're out there. Be afraid. Be very afraid.