Hele verden i et badekar

Først og fremst, i dag er den nest siste dagen i dette året. Det er nok til å gjøre meg småtullete i hodet, både av minner fra året som har gått, og forventninger til året som kommer.

Nå i denne vakre juletiden har familien tilbrakt litt tid i fjellheimen hos mine foreldre. De lokket med mange metre med snø (minst!) og jeg gledet meg til å introdusere barna for vintergleder og snøballkrig. Snowraceren ble stappet inn i bilen, og vi kjørte oppover med liv og lyst og Jokke på spilleren. "Her kommer vintern". Egentlig var det jo vi som kom til vinteren, men sånne detaljer lar jeg meg ikke affisere av.

Dag 1 var en studie i vakkert vinterlandskap, lykkelig familie og lek i snø. Eller. Vent. Sa jeg lykkelig familie? Lek i snø? Tjah. For 50 % av familien, kanskje. Minstemann mistet motet etter fem minutter med intens akebrettkjøring, trøttheten senket seg og det var faktisk ingen annen mulighet enn at mor tok lillegutt i bilen og kjørte rundt i halvannen time. En liten sightseeing i postkortet jeg vokste opp i, det er nemlig ganske vakkert.

Såh, etter powernap'en dro jeg hjem for å kaste meg ut i leken, og rakk faktisk å se den vanvittig kule snøborgen alfaPappaen og alfaStorebroren hadde konstruert før mørket senket seg, fem minutter etterpå.

Dag 2 kom med varmegrader, regnvær og vind. Hipp, hipp hurra, dere!

Vel, vel. Barna fikk kvalitetstid med mor, far, besteforeldre, onkler, tanter og oldeforeldre, og det var jo masterplanen.

For å si det kort, mors hodepine og humør letnet betraktelig da vi kjørte gjennom bomstasjonen på Skøyen på vei hjem igjen. Hjemme! Hjemme! Hjemme!

Men, over til overskriften. Hele verden i et badekar. En av fasilitetene i Casa Fjellheimen er et badekar med plass til to små pjokker. Det var ganske så koselig, og ikke minst et sånt hverdagsøyeblikk hvor man glemmer irritasjon over familie, lokalisering og dårlig vær, og bare nyter å se smågutta leke med røde plastikkvannkanner og en bøtte med krabber på.

Nå ligger pinnekjøttet til vanning, og jeg skal finne den Ultimate Oppskriften på kålrabistappe.
Klarer jeg det? Blir nyttårsmiddagen atter en studie i alfaCharlies mangelfulle kokekunst?

Stay tuned!

O jul med din glede...

Hepp. Nå er det jul igjen, dere! Et barn er født i Betlehem, og så videre.

Nå har jeg jo begynt et nytt og bedre liv, og har lovt meg selv og andre å ikke sable ned hvert minste spor av juleglede og høytidsstemning som finnes.

Det forhindrer ikke at jeg kan komme med et par betraktninger her, gjør det vel? ;)

Gaver. Need I say more. Vanligvis er jeg en gavesucker, og jeg er slett ikke fremmed for å gi og få litt i slutten av desember også, men pliktgaver, dere! Makan til sprøyt! Ingenting får vel frem det gode i oss som et raid på -nille i førjula for å hamstre badepulver som man sukkende pakker inn i glanset papir. Fnis.

Julemusikk! Heidi Hauge har i år gitt ut en julesamleplate. Nærmere helvete på jord kommer man vel ikke? Aha! Idè! Kjøp plata, gi den til alle som du må gi pliktgave til! Neste år kommer du garantert ikke til å få noe av de, og så har du ryggen fri året etter det igjen. Med ondt skal ondt fordrives.

Julepynt. Her er jeg ambivalent. Man elsker å stæsje. Dog med stil, og det tror jeg endel har hoppet julebukk over nå på tampen av året. Plastnisser, svære schtøgge rosa julegleder (det eren blomst) og kaker i rød snor i vinduene. (Nå er det selvfølgelig ikke alle som synes mitt stæsj er stilig, men Graceland Holiday er også en stil, er det ikke?)

Budskapet. Hmmm. Spør et barnehagebarn om hvorfor vi feirer jul, og det vil svare "for å få gaver!" Spør et barneskolebarn, og du vil få vite at Jesus ble født 24. desember. Spør et ungdomsskolebarn og du vil få til svar "driter vel jeg langt i!"

Barnehagebarnet er nok nærmest sannheten, hvis man da overser at smårollingen antageligvis mener at Julenissen er en av apostlene, og at resten heter Rudolf, Donner, Blitzen osv.
Hvilket igjen gjør at jeg ikke HELT klarer å se og høre mennesker som snakker om "Julens gode budskap" uten å humre litt i skjegget og tenke at jaggu er det mange som fortsatt henger fast ved gamle hedenske skikker. Highfive til Kirken for å spotte en vinner, og gamble på den.

Er jeg Grinchen? Neppe. Jeg er en sucker for "tre nøtter til Askepott", og ikke minst nyter jeg å kunne få være sammen med familien når året avsluttes, og det nye sparkes i gang. Det er kjempeflott at den mørkeste tiden lyses opp med blinkende, farget eller hvitt lys overalt. (Selv om noen av dere er litt vel ivrige. Makan. Dere vet hvem dere er. )

La meg bare slippe å komme med tåpelige bortforklaringer. Det er ikke en kristen høytid. Vi trenger ikke lese noen evangelier, og så for syns skyld slenge "jule" foran.

Såh. Happy Holidays! *glis*

Noen dager...

...burde man låse inne all trist, melankolsk musikk og slett ikke tenke på noe annet enn jordbær, prestekrager og kattunger.

Håper jeg husker det neste gang.

Florence Nightingale

-go home!

Jepp, etter en uke som sykepleier for barna og meg selv føler jeg meg nå dreven og utlært i faget. Haha.

Storebror er på plass i barnehagen igjen, etter en ukes hjemmesitting, og da overtar lillebror stafettpinnen og blir hjemme med feber og gryende hoste. Mor blir TV-slave og nettslave, og mine gode forsetter om å ta en hvituke i forhold til diverse fora gikk rett i dass.

I kveld skal jeg ut av huset, nå er det jammen på tide før jeg utvikler en slags sosialangst pga. mangel på å se mennesker IRL. Husmorpils er fine greier. Tidlig ut, tidlig hjem, tidlig opp dagen etterpå. (Kanskje.) Man blir ikke så sløv av slikt. *klamrer meg til halmstrå*

Noen som har et middel mot psyko vaskemaskiner? Jeg tror jeg trenger Ghostbusters på døra.

Ellers er det lite å melde, men jeg håper å snart kunne beskrive i fiffige ordelag om begivenheter som skjer utenfor hjemmets lune (v)rede også.

Stay tuned.

Oppvekker.

Ja, to innlegg på en dag. Det ER greit. Jeg er ferdig med jobben, og ungene sover. Hvilket leder meg inn på det jeg ville si.

Det var ikke så lett å legge ungene i kveld, pappaen var ute og jobbet, og Theo var lei seg. Han skrek i over en time, samme hva jeg gjorde. Det hjalp ikke med sang, kos eller gode ord. Noen ganger tenker jeg at det er veldig slitsomt å være mamma. Dette var en av de gangene, ikke fordi det er så ille med en times skrik, men det føltes ikke noe særlig bra der og da. Heldigvis sovnet han til slutt, i armkrokene til en mor som hadde kapitulert og lagt seg ned i senga hans.

Akkurat det irriterte meg litt, for man skal jo ikke det. Man skal jo gå ut av rommet, være bestemt på at "natta er natta", og ikke oppmuntre til mer trassing og skriking ved å gi etter.

Så gikk jeg inn på et nettforum som jeg henger på endel. En god venninne av meg er også en bruker der, og hun mistet sønnen sin i sommer. Han var født i samme måned som Theo. Jeg har skrevet et innlegg om ham mens han fortsatt kjempet mot kreften, men har ikke orket å rippe opp i alle de vonde følelsene etterpå. Det orker jeg ikke nå heller, men jeg ville bare si at hun hadde skrevet et dikt, et dikt som det gjorde vondt i hjertet å lese. Ikke minst gjorde det vondt at jeg akkurat hadde sukket over at jeg måtte legge meg ned med barnet mitt i armene mine.

Alle øyeblikkene med mine to sønner er uvurderlige. Alle øyeblikkene.

I kveld går tankene til min venninne som ikke får holde sønnen sin lenger.

Fotogen?

Er du det? Det er slett ikke jeg, har jeg etterhvert innsett. Det er nok en grunn til at jeg trives best bak kameraet.

For to dager siden hadde mannen min og jeg jubileum. Da var det nøyaktig 9 år siden vi ble kjærester! Når jeg er 30, har vi vært sammen halve livet mitt. Det er ganske heftig. Nå lurer du kanskje på hva dette ar med fotogenitet å gjøre, men jeg har faktisk oppdaget at det ikke finnes et eneste presentabelt bilde av ham og meg sammen. Det er mange fine og bra av ham, men hvis jeg tilfeldigvis har sneket meg med i bildet kan du vedde på at ansiktsuttrykket, sveisen eller klærne mine er helt forferdelige. *sukk*

Bryllupsalbumet har jeg rota bort, det er nok rett og slett underbevisstheten som har tatt grep for å skåne omverdenen for å se de bildene flere ganger. Bryllupskjole er slett ikke "mitt" antrekk… Jammen bra at jeg ikke skal måtte ha på meg den flere ganger. ;)

Dette er bare svada. Sannferdig svada, men fortsatt bare svada. Ikke hva jeg har lyst til å skrive om i det hele tatt, ikke hva som egentlig fyller hodet og følelsene mine. Er verden (vel, den ganske beskjedne skare som leser her) klar for å høre det alfaCharlieske syn på ting og tang? Klar for en smugkikk på hvordan tankeverdenen til et noe forvirret og fortvilende ambivalent menneske arter seg? Jeg tro'kke det.

Blablabla og så videre.

Intet nytt under solen.

Fortsatt ikke ordentlig snø. Tusen takk til muttern og fattern som sender meg snømms'er fra fjellheimen. Hjertelig takk. Det føles myyye bedre nå.

I går så jeg "Troy" på tv3. For en pinlig dårlig film. Brad Pitt burde gå litt inn i seg selv og tenke over om det virkelig var sånn Akilles burde ha blitt tolket. I think not.

Hele helgen har jeg ligget på sofaen eller i senga, full av selvmedlidenhet og hodepine. Litt posteksamensstress, og ikke minst frustrasjon over å stadig oppdage små, teite blundere som jeg gjorde i de fire timene i en tennishall på Hasle.

Humøret er, som den oppmerksomme leser kanskje har fått med seg, ikke helt på topp. Det blir ikke bedre av å bare høre på deppemusikk og lese triste bøker, så nå er jeg på jakt etter en liten humørboost. Det hjalp litt å snuble over en rødvin i skapet, og det hjelper litt med peanøttsmør. Rødvin og peanøttsmør sammen tror jeg ikke hjelper noenting, men man skal jo være forsiktig med å si sånt uten å ha prøvd engang!

Nå hører jeg sofaen rope på meg. I shall obey!