For better or for worse…

I dag feirer mannen min og jeg vår sjette bryllupsdag!

På sånne dager blir det jo fort litt mimring, filosofering og kikking på gamle bryllupsbilder. Sistnevnte er ikke jeg noen stor fan av, siden stilsansen min (forhåpentligvis) har utviklet seg i en positiv retning i løpet av disse seks årene. *hehe*

Mimring derimot, er en helt annen sak. Jeg husker godt at alle andre var så mye mer opptatt av dette bryllupet enn det jeg var. Vi skulle være sammen uansett, og hvis et bryllup gjorde praktiske ting lettere å løse, så greit for meg. Alt dette maset med brudekjoler, buketter, mat og pynt var underordnet. Poenget med dagen var at han og jeg skulle si JA til hverandre, og at dette JA'et skulle holde resten av livet.

Noen detaljer sitter klarere i minnet enn andre. For eksempel da det gikk opp for meg at morgenen bryllupsdagen kanskje var 'litt' i siste laget å begynne å tenke på hvordan håret skulle være. At den überkule gamle bmw'en vi hadde lånt ikke STARTET den morgenen. Følelsen da vi ventet på tur utenfor vielsesrommet. Å se min ektemann i øynene for første gang. At min nybakte ektemann lo så han gråt da han oppdaget hvordan underskjørtet til kjolen så ut. Lampeskjerm, anyone? ;)

Over til filosoferingen. Ville vi fortsatt sagt ja til hverandre hvis vi visste alt som vi vet i dag? Hvis vi hadde møttes NÅ, ville vi fortsatt ha "klikket"?

Tja, fåglarna vet. Hvem kan si noe sånt med sikkerhet? Det eneste jeg kan vite med sikkerhet er hva jeg føler i dag, og i dag føler jeg at vi er sterkere enn Dovrefjell, og kommer oss gjennom alt sammen. Og det er bra, for det har vært noen torner på veien. Det at vi har vært schærster siden midt i tenårene betyr at vi har forandret oss på mange måter, noen ganger med hverandre og noen ganger mot hverandre. Allikvel er kanskje noe av det viktigste vi har innsett i løpet av disse årene at livet ikke er rosenrødt, men det er når ting butter i mot at vi virkelig trenger hverandre, og at forskjellene mellom oss er noe vi skal verdsette, og ikke prøve å utslette. TENK hvor mye vi har lært etter de neste seks årene! *haha*

Lydsporet til vårt forhold er uten tvil B.B. King og Eric Clapton's "Come rain, come shine".

Prestasjonsangst.

Hei.

Jepp, nå har jeg laget min helt egne blogg. Og nå senker angsten seg. Hva skal jeg skrive? Skal jeg være morsom? Seriøs? Dyp? Poetisk? Kommer noen faktisk til å gidde å lese dette?

Time will show.

En kort presentasjon av undertegnede:

Jeg er... tja. Jeg er. En kvinde! Ung sådan. Forholdsvis, i hvertfall. Bosatt (og dette er viktig) i hovedstaden, Tigerstaden, Oslo. Hvorfor er det viktig? Jo, fordi mitt "Jeg" i stor grad er preget av gleden av å endelig bo i Min By, å endelig kunne traske i timesvis i gater som jeg ikke har gått i før, å endelig kunne føle meg hjemme.

Mine to barn er min store stolthet og glede. Helt objektivt vil jeg hevde at disse to gutta er universets vakreste skapninger, underligste vesener, skarpeste hjerner, innehavere av de klareste øyne og mest melodiøse stemmer. Dessuten er selvfølgelig begge to kommende fotballstjerner av et kaliber man aldri før har sett maken til.

Mannen min har vært min fra han var 17 og jeg var 15. Vi er mer enn bare gift, vi er kompiser og sjelefrender. (Klisjéene trenger seg på, så jeg stopper her.)

Interessefeltene mine går fra den ene ytterkanten til den andre. Kunst, fotball (Enga og Liverpool, selvfølgelig), klassisk musikk, rock, bøker, tegneserier og film. Ikke spør meg hva som er favoritten, jeg har ikke peiling.

Ellers? Uff, jeg skrev en kort presentasjon, gjorde jeg ikke? Alle elsker å snakke/skrive om seg selv. *virtuell rødming*

Jeg tror vi slutter der.