Kongen av Pisserenna

Det viser seg, som det jo ante meg, at jeg har blått blod i årene. Dette er dødsannonsen og minneordet til en slektning av meg som har satt spor. Fine mannen.

(og ja, det er på dansk.)

Min bedste ven

Leif Winther-Jensen

også kaldet

KONGEN AF PISSERENDEN

har stillet træskoene

Af jord er du kommet

Til jord skal du blive

Tilbage til ormene

I takknemmelighed.

Denne annonsen var visstnok for upassende for avisen, og fikk ikke komme med før andre forsøk. :D

Minneordet:

-Vi har modtaget følgende mindeord fra Vibe Nørgaard, tidl. redaktør af Pisserendens Papirtiger, i anledning af Leif Winther-Jensens død.

Kongen af Pisserenden er død

På Nordbornholm går det to håndværkere og flikker en kiste sammen af nogle gamle gulvbrædder. Gulvbrædderne er på et tidspunkt klunset af manden, der skal ligge i kisten, Leif Winther-Jensen, alias Kongen af Pisserenden. Den gamle poetiske plattenslager, eventyrer og forfører, drengen fra Nyboder, er død på Bornholm, 81 år gammel.

Han forlod en borgerlig tilværelse som ingeniør med kone, børn og plads i byrådet ude i Gladsaxe til fordel for et liv uten personnummer i undergrunden i saneringsmodne gader i den inderste by. Han blev Gadens vartegn og vogter, en slags ekstra far for alle vi unge, ubefæstede sjæle, der rykkede inn i de nedslidte lejligheder i 70'erne og 80'erne. Han var myte og mytoman i en og samme krop. Hans historier var vilde, og han befandt seg altid selv i centrum af verdenshistoriske begivenheder. Men hver gang kvikke hoveder tjekkede skeptisk efter - dengang måtte man hjem i forældrereolen og slå op i de gamle "Hvem Hvad Hvor", for det var før Google - viste der seg altid en vis portion sandhed i sagerne.

Men først og sist var Winther en klunser af guds nåde, en slags fribytter udi lofter, kældre og containere med uniformer, karruselheste, alskens ragelse og en enkelt Jorn eller to under sengen. Han var med sin ingeniørbaggrund manden, der kunne lægge rør ind hvor som helst og på enhver tænkelig måde; han kunne skaffe hvad som helst hvornår som helst, noget, som rekvisitører og kostumierer i film- og teatermiljøet havde stor glæde af.

Da spekulanter i 1980'erne ville omdanne gadens gamle huse til kontorejendomme, gik den gamle modstandsmand Winther i spidsen for kampen mod dette. Sammen med beboerne organiserede han gadefester med 10 000 gæster, der kom for at støtte sagen og danse til Sanne Salomonsen og Sneakers og Sort Sol m. fl, der naturligvis alle havde øverum i Winthers rummelige baggårdsunivers.

Og da kampen var vundet og boligerne sikret, trak kongen sig tilbake til Bornjolm, hvor han sammen med instruktøren Fanny Knight etablerede sig i Olsker, og der er næppe nogen af gadens beboere, der har gæstet solskinsøen uden også at lægge vejen forbi den gamle Konges residen.

(Pisserenden er altså da en gate i København. )

Jeg sier det med Postgirobygget: "Bohemen er død. Bohemen leve."

Ekte kjærlighet

Sesongen er i gang. Enga vant. Selvfølgelig.

It's a beautiful day

Hehe. Lenge leve Oslo Sporveier. Det kommer jeg tilbake til.

I dag tidlig var det møkkakaldt, så pappaen kom to the rescue og kjørte småpøblene til barnehagen, og jeg fikk konsentrert meg om hjemmeeksamen. Liksom. Verden var et vakkert sted, jeg møtte den besteste kompisen noensinne, fuglene sang og sola skinte. Dette måtte jo gå galt.
I et anfall av tiltakslyst bestemte jeg meg for å handle før jeg tok banen hjem, og å handle litt ordentlig, siden jeg hadde god tid og rakk hjemom før jeg måtte i barnehagen og hente småtroll. Nice. Man handlet, og på veien ned til banen oppdaget man at posen var av den dårlige sorten, og det ene håndtaket røk. I et ikke helt inspirert øyeblikk tenkte jeg "åh, det er jo så typisk, nå må jeg ha den på fanget på banen hjem", det jeg burde tenkt var "ah. Here we go." Vel nede på perrongen (heter det det når det er t-bane også?) synes jeg det var i overkant mye mennesker, men hva gjør vel det når banen min skal komme om et par minutter. Tamdida, lissom. En halvtime senere var det veldig mange fler folk der, og banen min var missing in action, i kompani med resten av sine banekolleger. Jeg ble fanget mellom to usedvanlig snurte gamle damer som mente at dette var uhyrlig, og nå måtte de jo ta taxi hjem, og bare tenk om de hadde hatt en tannlegetime! I mitt stille sinn (jeg sa bare stille, ikke normale) tenkte jeg at de godt kunne stappe pelsluene sine opp i kjeften så jeg, som hadde en femtilapp i lommeboka, en ødelagt handlepose, en tung veske og en bleiepakke i armene og som var på vei for å hente barna mine i barnehagen som straks stengte, skulle slippe å få to pensjonistliv på samvittigheten.
Well. Banen ble gitt opp, og jeg jogget avgårde til nærmeste alternativ, bussen. Den fine ekspressbussen som hadde kjørt meg helt hjem og den raskeste veien, forsvant rett foran nesa mi, og jeg tok den neste bussen som ikke går den raskeste veien, men den svingete. Og som ikke går rett hjem. Og som var stapp full. VIRKELIG stapp full. Handleposen ble om mulig enda mer ødelagt, jeg ble svett, telefonen ringte i et kjør, små barn skrek og store barn (les: gamle menn) kjefta. Oh joy.
Vel fremme i Suburbia Heaven trasket jeg avgårde til barnehagen, småbannende over at jeg ikke hadde rukket hjemom med varene og for å hente tvillingvogna for å skysse gutta lettvint hjem. Småbanningen ble litt drøyere da jeg så at noen hadde kræsja i porten og herpa den, sånn at jeg måtte gå omveien. *sur* Mine to håpefulle var sammen ved huskene, og verden så med ett litt lysere ut, helt til jeg nærmet meg og kjente odøren fra den yngste. Jippi. Bæsj. Som den DårligeMorenTM jeg er, droppet jeg å skifte bleie, og stresset avgårde for å plukke opp storebroren også, dra med to stk. sekker, to stk. matbokser, en uant mengde biler og votter. Ikke spesielt mange matchende votter, skal jeg være helt ærlig. Barnehagestyreren ga meg den fantastiske beskjeden at i morgen må nok stedet være stengt halve dagen, for det har falt ned takplater. Fra det nye bygget. Som ble bygget... i sommer. Ærre mulig!
Gjett hvor lang tid det tar for trøtte toåringben og slitne fireåringben å gå til bussen etter å ha hatt skidag i barnehagen. Ja, og så ganger du den tiden med åtte. Ryggen min døde enda litt mer, men det gjø'kke noe, for barna mine har spist middag, og da var det vel verdt å bære den, to barnehagesekker, bleier, bøker og en toåring hjem mens fireåringen holdt i hånda.

...og dessuten sier Facebooktesten at jeg er Elizabeth Bennet. It is indeed a beautiful day! :D

Bildebevis!

Det kom ingen Golgoth ut av ovnen min. Disse, derimot.


Ja, og her endte nudlene opp. Guttungen er fortsatt sulten. Kan'ke skjønne det.

Kan griser fly?

Jeg baker, i hvert fall. Så noe har skjedd. Noe uvanlig. Forresten, det skal jeg jo ikke si for tidlig, resultatet av baksten er jo ennå ikke klart, de to brødene står nuh og hever på kjøkkenbenken, og jeg har helt ærlig ikke veldig stor tro på at dette kommer til å bli vellykket.

På posen (jah, man baker da ikke fra bunnen av, må vite) sto det at deigen skulle være løs. Eller våt, eller hva det nå sto. Det var den. Sånn at jeg fikk litt ugne tanker og fnisete latterkrampe, spesielt siden fargen og konsistensen var av den arten som den var. Den minnnet litt om han her:

Golgoth fra Dogma

Det er litt urovekkende. Hvis det som kommer ut av ovnen etterpå viser seg å være verdens undergang, ber jeg på forhånd om unnskyldning for det. Det va'kke meninga. Egentlig er det Bunnpris sin skyld, som var fullstendig tomme for brød i går kveld kl. 20. Hvem kunne forutsett det, liksom? Ikke jeg. Obviously.
For å jekke ned kjøkkenselvtilliten har jeg også klønet litt med et par, tre pakker nudler i dag (lunch for winners!).

I dag tidlig våknet jeg av at puten min var klissvåt. Det hadde en logisk forklaring. I natt, da barna mine sto opp, lenge før jeg er både tilregnelig og til å snakke til, har jeg visstnok kledd på arvingene, foret dem og satt dem foran TV'en kombinert med en kasse duplo og lego. Sjennialt. Min yngste kom tydeligvis inn engang i dag tidlig og ba meg om å holde vannglasset hans, hvilket jeg gjorde. En stund i hvert fall. Ting tyder på at grepet ikke var like fast og bestemt fem sekunder etterpå, da jeg hadde sovnet igjen.

Åh, det var en sånn genial tekst som jeg hadde tenkt å klistre her da jeg hørte den på radioen i sted, men så glemte jeg den. Well. Stay tuned.

Et ønske om bimbofisering

Noen ganger tror jeg det er helt fantastisk å være blånn, domm og dæili. Da tenker jeg på blånn i overført betydning, altså. (Jeg kan ihvertfall late som.) Dessverre har jeg aldri prøvd å være hverken blond, dum eller deilig, så derfor kan jeg ikke uttale meg med sikkerhet om det. Eller. Dum har jeg utvilsomt vært opptil flere ganger, og kanskje aller mest i det siste, men det er en sånn usedvanlig irriterende form for dumhet. Du vet, det er den typen "nå vet jeg at jeg er dum, men jeg kommer til å gjøre/si/tenke det allikevel". Det er frustrerende, det. Når man vet bedre, men ikke klarer å gjøre noe med det? Urk. Man kan gå fra vettet av sånt.
Tenk så deilig det hadde vært å kunne danse gjennom livet og gjøre alle disse ikke helt gjennomtenkte tingene, uten å vite at det er idiotisk? Uten å måtte gå å rødme litt over seg selv og manglende dømmekraft? At man ikke oppfører seg mot bedre vitende, fordi man faktisk ikke vet bedre? Det må jo være helt fantastisk. Jeg skulle ønske jeg var et lufthode. Ingen tanke for konsekvenser whatsoever, og ingen ekkel forutanelse om at "akkurat denne meldingen kommer jeg til å angre ganske intenst på, og da kommer jeg til å angre enda mer fordi jeg jo visste at jeg kom til å angre på forhånd".
Det er litt som røyking, eller overdreven vindrikking. Man hadde nok kunnet nyte begge deler enda litt mer om man bare ikke hadde hatt den nagende vissheten om at dette jo egentlig ikke er så lurt.

Er det rart man blir sliten.

...nå tar vi den råååsa teksten, dere!

Ja, det er tid for å la andres ord si alle de tingene jeg ikke klarer å si igjen.

R.E.M. - Losing my religion

Oh, life is bigger

It's bigger than you

And you are not me

The lengths that I will go to

The distance in your eyes

Oh no, I've said too much

I set it up

That's me in the corner

That's me in the spotlight,

I'm

Losing my religion

Trying to keep up with you

And I don't know if I can do it

Oh no, I've said too much

I haven't said enough

I thought that I heard you laughing

I thought that I heard you sing

I think I thought I saw you try

Every whisper

Of every waking hour I'm

Choosing my confessions

Trying to keep an eye on you

Like a hurt lost and blinded fool, fool

Oh no, I've said too much

I set it up

Consider this

Consider this

The hint of the century

Consider this

The slip that brought me

To my knees failed

What if all these fantasies

Come flailing around

Now I've said too much

I thought that I heard you laughing

I thought that I heard you sing

I think I thought I saw you try

But that was just a dream

That was just a dream

But that was just a dream

Try, cry, why try?

That was just a dream

Just a dream, just a dream

Dream

Karusell!

Dagens stikkord:

• Våken halve natta
• Søvnløshet etter våkenhet. That's just great...
• Madrugada
• What to say, what to do
• Fint månelys over fjorden som jeg aldri hadde sett om jeg ikke hadde vært våken
• Paranoia - igjen...
• Ja? Nei?
• It's going to hell, but I'm enjoying the ride

Jepp. 'nuff said.

Svada

Ingen skal si at overskriftene mine ikke er ærlige, i hvert fall. *stolt*

I dag har jeg ikke så mye konstruktivt å skrive, bare masse fnising, litt overbærende knegging (for dere som er inn i forumsmileyverden) og så har jeg jo møtt nye mennesker i dag! Fine nye mennesker, til og med. Det er alltid kult.
Oslo er fortsatt altfor full av mennesker, og jeg venter på at de skal sette seg inn i SUV'ene sine og dra til Påskefjellet eller Påskekysten. Kom igjen, hva er det dere venter på? La meg ha brosteinene og trikkene i fred!
Det skal snø ganske tett der nede, og gjerne i kombinasjon med noen flyvende griser, før jeg tilbringer påsken på fjellet. Man har da tross alt vokst opp der oppe, og har hvert år med økende fascinasjon og irritasjon observert de BD-registrerte bilene som skled seg gjennom svingene på sommerdekk og med en verdensmester bak rattet. Det eneste som er mer harry enn afterski, er å faktisk ta på seg skiklær etter å ha sittet hele dagen i høye hæler på en eller annen hotellbar for å passe inn på afterski'en. De finnes der ute. Mange også. Jeg har møtt dem, og løpt i den andre retningen så fort mine skjelvende knær klarte.

Når sant skal sies kan det også være at denne innstillingen til påskefjellet har noe bakgrunn i bitterheten over at min rygg ikke duger til offpist-kjøring lenger, men det overser jeg glatt. Det er aldri bra pudder i påska uansett. *sukker tungt*

Oh, the drama.

Jeg er ingen dramaqueen. Hell no. Derimot irriterer jeg meg over sånne. Veldig. Bare slutt, ok? What's the use?

Skrivekløe

Denne bloggposten skulle egentlig handle om hvor mye og ofte jeg skriver på forskjellige steder. Så kom det noen ønsker om melk og O'boy fra gutta, og jeg åpnet kjøleskapsdøren for å tilfredstille det behovet. Der oppdaget jeg at _noen_, og nå er jeg jo i den litt kinkige situasjonen at jeg ikke kan skylde på andre enn meg selv, ikke hadde skrudd korken godt nok på den melkekartongen som lå i hyllen. Ergo befant det seg mye, veldig mye melk i fri dressur i hele kjøleskapet.
Det er mange måter jeg kunne tenke meg å tilbringe enn lørdagsmorgen. Veldig mange. Å vaske melk (som i tillegg gikk ut på dato i går! Oh angst!) ut av kjøleskapet er ikke en av de. What so ever. Å vaske melk ut av kjøleskapet når jeg ikke engang har fått dusjet eller drukket kaffe er egentlig ganske høyt opp på hatlisten. Å vaske melk ut av kjøleskapet når jeg ikke engang har fått dusjet eller drukket kaffe og fortsatt har på meg nattis, står for meg nå som den Verste Måten Å Tilbringe En Lørdagsmorgen På. Noen vil kalle meg bortskjemt, men de har antageligvis ikke vasket melk ut av kjøleskapet en lørdagsmorgen før de har fått dusjet eller drukket kaffe og fortsatt har på seg nattis. Ergo vet de ikke hva de snakker om.

Over til saken. Jeg skriver jo i denne bloggen, hvilket er rimelig obvious. Samtidig har jeg en blogg på et forum som jeg til stadig fyller med svada, dog litt mer detaljert svada siden jeg har en viss oversikt over hvem som leser. På dette samme forumet har jeg nå over 6000 innlegg, altså ikke blogginnlegg men diskusjonstrådinnlegg. Jeg tror vi kan gå ut i fra at en ganske grei overvekt av disse består av fjasing, flisespikking og pubertal kofferthumor.
Til slutt har jeg en sånn fin liten Moleskinenotatbok, som jeg fikk av Lindapusen min. Den fylles med småsetninger som antageligvis bare jeg og de som kjenner best til meg om dagen klarer å tolke, og som jeg nyter å skrive i. For hånd, dere! Med penn! Ja, det går fortsatt an. Litt problematisk å hyperkoble, men det kan jeg overleve. Det er problematisk å lime inn konsertbilletter i denne bloggen også. ;)

Morgenstund... Jadda.

"har gull i munn"- my ass.

I går kveld sovnet min yngste så sent som han klarte, og det er ganske sent. I og med at jeg har tilbrakt en del tid med sånne små arvinger i min umiddelbare nærhet i det siste, er behovet for Tid For Meg Selv ganske påtagelig, og ikke pokker'n at jeg klarer å legge meg når jeg da egentlig burde, for å få den skjønnhetssøvnen som begynner å bli sårt tiltrengt.
...samtidig kan du vedde på at når jeg først legger meg, våkner han som faktisk sovnet til riktig tid, og fortsetter med det. I gjennom hele natta.

I dag må jeg lokke og smøre en nestenfemåring med alle midlene i boka for å få ham med til legen, og denne gangen er jeg usikker på om en ny lekebil og løfte om nudler ved hjemkomst kommer til å gjøre susen. Jeg kan nemlig ikke love at det ikke skal være noen sprøyter der. Oh, the horror. Noen ganger lurer jeg på om jeg bør fortelle ham hvor mange sprøyter og nåler som jeg ble perforert med mens han camperte i magen min, men jeg sparer det nok fortsatt til en anledning hvor jeg virkelig trenger at han skal få litt dårlig samvittighet og oppføre seg ekstra pent. ;) Siden han jo er av hankjønn er jeg klar over at sprøyte- og legeskrekk følger med pakka, så det er ikke noe pes. (ja, jeg generaliserer. Det sparer tid.)

Forresten, det er en barne-TV figur som heter Rebekka og er en dokke. Kan noen brenne den dokka? Hun går meg så sinnsykt på nervene at det grenser til psykose. *gal*

Det er bare å beklage, men dette er det beste jeg klarte å vrenge ut av meg sånn bright and early in the morning, og ikke minst pre pippipene promper. Beklager. Kommer sterkere tilbake. Stay tuned!

På nett for enhver pris!

Ja, erru gæærn. Nå vet jeg faktisk ikke til hvilken pris jeg er på nett nå, men det finner jeg jo ut av neste gang jeg skal føre mobilregningbilaget for firmaet. I natt camper jeg hos morfaren min, en usannsynlig kul gammel mann med grønne fingre og boksenese. Det eneste han mangler her er trådløst nett, så nå har man koblet seg til via mobil og kabel, og det kombinert med to stk. strømkabler gjør at jeg nå formelig kjenner elektronene suse rundt i lufta.
Som dere jo skjønner har altså Mitt Liv I Koffert blitt innledet, og så langt går det fint. Nå er det faktisk enn så lenge Et Liv I En Litt Stor Veske, men man er jo ikke kravstor. Jeg savner ungene vilt og hemningsløst, men det visste jeg jo at jeg kom til å gjøre også.

Forresten, før i dag skrev jeg et langt og intelligent blogginnlegg om alt annet enn meg, siden temaet Meg begynner å bli noe utdebattert her. Hva skjedde? Den Onde Internettguden (altså ikke Den Gode Internettguden) stjal alt sammen. Det er nok et tegn, derfor skriver jeg nå bare selvsentrert svada igjen.

Badet mitt har blitt inkontinent. Det sa ihvertfall naboen under, som hadde begynt å undres over den våte flekken i taket hans. Makan. Tror ikke det hjelper å stappe noen Tena inn i sluket heller, gitt.

Anyways, i kveld burde jeg egentlig bysselalle tidlig som bare pokker'n, siden jeg må opp før fuglene fiser for å være tilbake i hjemlige trakter før E og Doffen skal avgårde. Storebror har feber og er dermed unndratt barnehageplikt. Morfar, snille fantastiske mannen, sa at jeg skulle vekke ham, så kunne han lage frokost mens jeg fikk strukket meg litt lenger på sengen. Det er gutten sin, det. Mormor lærte ham godt opp. :)

I morgen er det atter en dag, obligatoriske møter og sånt noe, det blir litt vanskelig, men er veldig viktig. Så kan jeg trekke pusten igjen. Gleder meg stort til det, ja...

Natta!

Nye tider

I dag har et helt nytt liv begynt. Spennende og skummelt på en gang. Jeg føler for å slenge inn en tekst her. Surprise, surprise... ;)

-Hun er fri

Hun er en båt uten anker
Hun har hue fullt av tanker
og et hjerte som banker for ting som hun tror på
Hun har ikke sko på
Hva er det du glor på din straite dust
Hun ække inntressert i penger
eller gull og grønne enger
eller tull i myke senger med en pappagutt som deg
Så du kommer ingen vei
med å leke helt for henne
for det som får a' til å tenne
er en gjennomført frik
Slik som han som er på vei bort hit
Han kan snakke hele natta
om ting hun blir betatt av
Så elsker de på matta
som ville dyr
Helt til dagen gryr
Det er et herlig eventyr
for vakre unge mennsker
Tyske, danske, norske, svensker
fra gode trygge hjem
med lomma full av spenn
På jakt etter en venn de kanskje aldri ser igjen
Ja, det er romantikk
som grenser opp til poesi
Det er slike ting
som vil få minnene på gli
når sommeren er forbi

-Raga Rockers

Vet ikke helt hva jeg skal si, egentlig. Skulle ønske ikke alt gikk så langt som det gikk, men utfallet hadde nok blitt det samme uansett. Heller før enn senere. Uansett, nå er Jeg Meg, og det er bra. Det er så absolutt en bra ting. Ikke bare for meg, men også for de to små som nå har en noe mer tålmodig og mye mindre hissig mor. Jeg håper det holder seg. Litt vanskelig å spå hvordan det kommer til å bli å være alenemamma, men hey, når jeg ser alle de tafatte, inkompetente menneskene som klarer det, burde vel jeg også fikse biffen? Noe annet hadde jo vært direkte flaut. :)

Sånn generelt prøver jeg å finne igjen troa på menneskeheten, og da er det jo ikke så dumt å begynne med mine nærmeste, de to som nå faktisk sover i hver sin seng, selvfølgelig etter den nå essensielle lille musikkhappeningen som består av Jokke & Valentinerne, og som først eldstemann sovner til, og deretter, etter litt mer trass, lillebror også må gi opp for. Fine gutta mine. De har sin mors gener, det er ihvertfall sikkert. ;)

Vel. Up, up and about.

Fortsatt bare barnet

...tross ting som kan tyde på det motsatte. Man har nådd den respektable alder av et kvart århundre, som er noe jeg mye lettere kan forholde meg til enn halvveis til femti.

Uansett, bursda'n har så langt vært utmerket. :) Barna har tegnet, og jeg er ganske sikker på at det er smigrende at min eldste sønn mener at bena mine er fem ganger lenger enn resten av meg, og at min yngste visualiserer sin mor som en lilla krusedull. Det er jo faktisk ikke så langt fra sannheten. Den lilla krusedullen, i hvert fall.

...og så er det utrolig koselig å våkne på en myk sofa, uten et dugg av ettervirkninger fra gårskvelden, men med et av mine absolutte yndlingsmennesker hvinende av fryd for at jeg faktisk befinner meg i nærheten. Og ja, det var toåringen som hvinte av fryd, mammaen hennes var noen hakk roligere, men er like fullt et annet av mine yndlingsmennesker. Lots of love, pus!

Ellers behandler ikke håret mitt meg særlig pent i dag. Tydeligvis ble det bortskjemt da jeg lot det henge i fri dressur i går, og lar meg i dag lide for det med å oppføre seg trassig og krøllete, og befinner seg slett ikke pent innenfor hårstrikker og spenner.

Klarer ikke forbigå 8. mars i stillhet heller. Det er de der ute (ja, dere vet hvem dere er!) som mener at dagen har utspilt sin rolle. Svada. Det Nyes sjefredaktør mente at man kunne jo bare opprette en Facebookgruppe! Jeg visste ikke om jeg skulle grine eller le da jeg spottet det utsagnet i Aftenposten. Opprett en gruppe du, damen. Noe sier meg at du ikke ender opp i historiebøkene som noe annet enn en comic sidekick. (Men hallo. Det Nye. Hadde vi ventet noe annet? Næh.)

Anyways. Nytt år, nye muligheter. (Ja, det er ikke bare på nyttårsaften man sier sånt. Vi elsker pretensiøse utsagn, gjør vi ikke? ) Jeg skal utnytte det. Big time. Be prepared! *glis*

Surrealisme

Nettopp. Det beskriver det meste om dagen. Nå vil jeg bare først få understreke her at dette er min blogg, mine ord og mine tanker, og den er veldig frivillig å lese. Selvfølgelig, man går glipp av mange gullkorn hvis man ikke leser, men dog. Poenget er, if you can't take it, don't read it.
Nå tror dere sikkert at jeg skal øse ut av meg edder, galle og ekle personangrep her, men dengang ei. Egentlig er det bare en slags manifestasjon (var det riktig ord å bruke, mon tro? Anne? Hanne? Anyone?) av min sinnstilstand om dagen. Jeg er meg. Ikke prøv å kontrollere, påvirke, holde nede, begrense meg eller gi meg dårlig samvittighet uten at jeg egentlig har så himla mye grunn til å ha det. Sånn. *puster litt friere*
Vel. Surrealisme. Så til de grader. Alt som jeg trodde, eller i det minste som jeg ville tro var sikkert, stødig og grunnfjell har forsvunnet, og blitt til et helt nytt landskap. Enn så lenge trives jeg godt her i jungelen av merkelige innfall, mye latter, usedvanlig fantastiske venner, interessante mennesker og overraskende hendelser.
Jeg har slitt litt med å blogge om dagen. Ikke fordi det ikke har hendt blogworthy (ja, det har rett og slett blitt et ord her. Deal with it.) eventer, men fordi ting må få synke litt før jeg kan begynne å analysere alt i fillebiter. Dessuten har jeg innsett at ikke alt som skjer IRL er nødt til å refereres her i mitt lille dronningdømme. Sånn forresten, IRL er oppskrytt. Absolutt. (Sånn forresten? Hva slags uttrykk er det, da?)
Hvis dere irriterer dere over alle paranteser, ord i kursiv og andre pretensiøse elementer, så er det fordi jeg har drukket alt for mye kaffe, og klokka er midt på natta. Jeg måtte nemlig jobbe, virkelig måtte, og helte nedpå mengder med kaffe for å holde øynene noenlunde åpne, men jammen ble jeg ikke ferdig noen hakk før jeg trodde, og koffeinet har slett ikke roet seg. Slett ikke. Det roper faktisk etter mer. I shall obey.
Sånn i jobbteknisk forstand burde jeg egentlig heller tatt den øl(l?)en som ligger i kjøleskapet. Da hadde jeg våknet i akkurat passe tid, for så å sove enda litt bedre etterpå, men neeeida, arbeidsmoralen jobbet overtid, og Alkohol er Ondskapen selv i jobbsammenheng, selv når jeg sitter og jobber rundt midnatt hjemme ved kjøkkenbordet. Noe sier meg at arbeidsmoralen hadde takket ja til et glass rødvin, men det har jeg ikke. Sukk.
I føljetongen: "Hvordan sovner barna lettest?" kan jeg tilføye at det tydeligvis er Jokke som er greia. Nå er det ikke lenger spesielt populært at mor stiller sin sangstemme til rådighet, det er pc-en som skal spille 'sikk. (musikk) Jeg har ikke så mye i mot det, og morshjertet svulmer jo unektelig av stolthet når gutta ligger og sier "Jokke synger!", selv om de strengt tatt burde ha sovet på det tidspunktet. Det er tydelig at det er lettere for de å forholde seg til norske tekster, men jeg håper jo inderlig at de ikke klarer å tyde altfor mye av meningen bak ordene. Det kan godt vente til de har nådd skolealder, om ikke annet.

Nei. Nuh. Natta? Njah. Nesten. OK da.

God natt!

Enklere sagt enn gjort.

Mine to håpefulle har noen ting som må være på plass før Ole Lukkøye (han med tryllestøvet, ikke han andre) ønskes velkommen. Først, riktig pysj. Hva som er riktig pysj forander seg fra kveld til kveld, og du kan vedde på at det som er riktig pysj er den som henger dryppende våt på tørkestativet.
Så, Det Store Bokvalget. Hadde storebror fått bestemme skulle vi lest Juniorleksikonet fra perm til perm hver kveld, iblandet hvinende skrekkblandet fryd når vi kommer frem til edderkoppene. Lillebror derimot, han foretrekker "En reise til jorden", en liten historie om Flopp, et lite romvesen som uten store problemer kan kamuflere seg som en potet. Han trenger egentlig bare trekke bena oppunder seg og lukke øynene. Flopp fisker saftis med håv i verdensrommet, og lever av lettmelk. Jeg har en tendens til å gi Lillebror viljen sin, det er en viss nyanseforskjell på noen og et par hundre sider og tretti eller noe i den dur.
Etter at boken er lest er det vannkoppene som skal fylles, og gud forby at mor ved en feiltagelse gir feil farge til feil barn. Da er det bare litt kjipt at hvem som skal ha hvilken farge forandrer seg med ujevne mellomrom, jeg prøver stadig å finne en trend der, sånn for å gjøre det noe mer forutsigbart og begrense mulighetene for ramaskrik en smule.
Neste punkt på listen, gadgets. Noen på hylla, noen i hånda, noen under puta og uten unntak en pandabjørn ved siden av hver pute. Gadgetsene er som oftest biler, helst med øyne, men en gang i blant er det et papirfly, et helikopter eller noe lignende som får hedersplassen. Thomastoget viste seg å være en sikker vinner i kveld.
Hvor var vi? Jo. Gadgetsene er på plass, og kveldens musikalske innslag nærmer seg. Nattasangen.
I kveld har jeg sunget:

"Summertime". Selv foretrekker jeg Ellas versjon.
"St. James Infirmary". Ingenting som en sang om et likhus for å sikre søte drømmer.
"So Ro Tipp på tå". Klassiker. Er dog ikke helt sikker på teksten, selv om jeg har sunget den en million ganger. Minst.
"Trollmor". Ooo ai ai ai ai boff er lyrikk på høyt nivå.
"Nothing else matters". Hehe. Blir lissom ikke helt det samme a cappella med spinkel alfaStemme.
"Mom is home" - fra Grimm og Gru. Fiiine sangen! Etter den følger et lite potpurri med ymse andre sanger fra Grimm og Gru som jeg bare kan bruddstykker av.
"Lykkeliten". Snart på tide å lære seg den teksten, tror jeg.

Tenk så fint om jeg faktisk hadde kunnet synge. Etter denne oppvisningen skulle man jo tro at barna sov søtt, ikke sant? Dengang ei. I et anfall av desperasjon (og heshet) sier jeg "Skal jeg sette på litt musikk på pc-en, kanskje?", og får samtykkende svar fra avkommene. På kommer Jokke & Valentinernes "Verdiløse menn". Nå har jeg to sovende barn. Jøss.

Fine ordene.

A man with a gitar. Damn, jeg elsker disse låtene.

Little Wing - Jimi Hendrix

Well, she's walking through the clouds
with a cirkusmind that is running round
Butterflies, zebras and moonbeams
That's all she ever thinks about
Riding with the wind

When I'm sad, she comes to me
with a thousand smiles, she gives to me free
"it's allright" she says "it's allright"
Take anything you want from me
Anything
Anything

Fly on, little wing



Sukk. Pur poesi.



The wind cries Mary - Jimi Hendrix

After all the jacks are in their boxes
And the clowns have all gone to bed
You can hear happiness staggering on down the street
Footsteps dressed in red
..and the wind whispers Mary.

A broom is drearily sweeping
up the broken pieces of yesterdays life
Somewhere a king has no wife
...and the wind, it cries Mary

The trafficlights they turn
uh, blue tomorrow
And shine their emptiness down on my bed
The tiny Island sags downstream 'cause
the life that lived is, is dead
...and the wind screams Mary

Uh, will the wind ever remember
The names it has blown in the past?
And with this crutch, its old age and its wisdom
It whispers "no, this will be the last"
...and the wind cries Mary


Den der kan jeg høre på repeat en hel dag, klarer rett og slett ikke gå lei. Har ikke klart det så langt, i alle fall.

That's it for now. Jimi sier det så bra.

Rødvin

...hjelper mot alt. Bortsett fra kanskje tørsten.

I går drakk jeg en som slett ikke var så verst, men det betyr ikke at jeg klarer å huske navnet på den for det. Noe italiensk. Fiffig liten sak. Kombinert med superMaiken, American Idol (de første auditionene) og passe vinhappy skravling, ble det en veldig fin kveld i går. :) Høydepunktet var selvfølgelig marinbiologen (det var ihvertfall noe med hav og sånt *blånn* ) som het Killawee. Stort bedre enn det blir det ikke!

I morgen må jeg rydde kontoret mitt. I morgen. Døra holder nok en natt til. Papirløst samfunn, yeah right. Det ligger antageligvis en middels stor regnskog i arkformat på skrivebordet mitt.

Åh! Jeg elsker å kjøre tog. Det er så utrolig deilig, passe myke seter, passe høy fart, passe langt mellom stasjonene og ikke så veldig mange teite reklamer på veggene. Hadde nå bare iPoden min oppført seg litt bedre, hadde det vært Den Ultimate Opplevelsen. Min elskede iPod, en gammel miniPod, er nemlig ikke helt det den en gang var. Nå krever den omtrent tre timer lading for å holde koken i en time, og jeg er nødt til spørre meg selv om et bra design er nok for å tilfredstille mine krav til duppeditter. Jeg synes nemlig at den gamle, gode(?) miniPoden ser helt strålende fantastisk ut, og rynker på nesen av nymoderne, fargeflashende, videospillende dingser. Makan. Ungdommen nå til dags, og alt det der. Nå må dere huske at hun som sier dette er hun som ønsker/ønsket seg CD-spiller, polaroidkamera og platespiller. Alt i 2008. Jeg sørger nesten litt over kassettspillerens undergang fortsatt.