It's a beautiful day

Hehe. Lenge leve Oslo Sporveier. Det kommer jeg tilbake til.

I dag tidlig var det møkkakaldt, så pappaen kom to the rescue og kjørte småpøblene til barnehagen, og jeg fikk konsentrert meg om hjemmeeksamen. Liksom. Verden var et vakkert sted, jeg møtte den besteste kompisen noensinne, fuglene sang og sola skinte. Dette måtte jo gå galt.
I et anfall av tiltakslyst bestemte jeg meg for å handle før jeg tok banen hjem, og å handle litt ordentlig, siden jeg hadde god tid og rakk hjemom før jeg måtte i barnehagen og hente småtroll. Nice. Man handlet, og på veien ned til banen oppdaget man at posen var av den dårlige sorten, og det ene håndtaket røk. I et ikke helt inspirert øyeblikk tenkte jeg "åh, det er jo så typisk, nå må jeg ha den på fanget på banen hjem", det jeg burde tenkt var "ah. Here we go." Vel nede på perrongen (heter det det når det er t-bane også?) synes jeg det var i overkant mye mennesker, men hva gjør vel det når banen min skal komme om et par minutter. Tamdida, lissom. En halvtime senere var det veldig mange fler folk der, og banen min var missing in action, i kompani med resten av sine banekolleger. Jeg ble fanget mellom to usedvanlig snurte gamle damer som mente at dette var uhyrlig, og nå måtte de jo ta taxi hjem, og bare tenk om de hadde hatt en tannlegetime! I mitt stille sinn (jeg sa bare stille, ikke normale) tenkte jeg at de godt kunne stappe pelsluene sine opp i kjeften så jeg, som hadde en femtilapp i lommeboka, en ødelagt handlepose, en tung veske og en bleiepakke i armene og som var på vei for å hente barna mine i barnehagen som straks stengte, skulle slippe å få to pensjonistliv på samvittigheten.
Well. Banen ble gitt opp, og jeg jogget avgårde til nærmeste alternativ, bussen. Den fine ekspressbussen som hadde kjørt meg helt hjem og den raskeste veien, forsvant rett foran nesa mi, og jeg tok den neste bussen som ikke går den raskeste veien, men den svingete. Og som ikke går rett hjem. Og som var stapp full. VIRKELIG stapp full. Handleposen ble om mulig enda mer ødelagt, jeg ble svett, telefonen ringte i et kjør, små barn skrek og store barn (les: gamle menn) kjefta. Oh joy.
Vel fremme i Suburbia Heaven trasket jeg avgårde til barnehagen, småbannende over at jeg ikke hadde rukket hjemom med varene og for å hente tvillingvogna for å skysse gutta lettvint hjem. Småbanningen ble litt drøyere da jeg så at noen hadde kræsja i porten og herpa den, sånn at jeg måtte gå omveien. *sur* Mine to håpefulle var sammen ved huskene, og verden så med ett litt lysere ut, helt til jeg nærmet meg og kjente odøren fra den yngste. Jippi. Bæsj. Som den DårligeMorenTM jeg er, droppet jeg å skifte bleie, og stresset avgårde for å plukke opp storebroren også, dra med to stk. sekker, to stk. matbokser, en uant mengde biler og votter. Ikke spesielt mange matchende votter, skal jeg være helt ærlig. Barnehagestyreren ga meg den fantastiske beskjeden at i morgen må nok stedet være stengt halve dagen, for det har falt ned takplater. Fra det nye bygget. Som ble bygget... i sommer. Ærre mulig!
Gjett hvor lang tid det tar for trøtte toåringben og slitne fireåringben å gå til bussen etter å ha hatt skidag i barnehagen. Ja, og så ganger du den tiden med åtte. Ryggen min døde enda litt mer, men det gjø'kke noe, for barna mine har spist middag, og da var det vel verdt å bære den, to barnehagesekker, bleier, bøker og en toåring hjem mens fireåringen holdt i hånda.

...og dessuten sier Facebooktesten at jeg er Elizabeth Bennet. It is indeed a beautiful day! :D