Surrealisme

Nettopp. Det beskriver det meste om dagen. Nå vil jeg bare først få understreke her at dette er min blogg, mine ord og mine tanker, og den er veldig frivillig å lese. Selvfølgelig, man går glipp av mange gullkorn hvis man ikke leser, men dog. Poenget er, if you can't take it, don't read it.
Nå tror dere sikkert at jeg skal øse ut av meg edder, galle og ekle personangrep her, men dengang ei. Egentlig er det bare en slags manifestasjon (var det riktig ord å bruke, mon tro? Anne? Hanne? Anyone?) av min sinnstilstand om dagen. Jeg er meg. Ikke prøv å kontrollere, påvirke, holde nede, begrense meg eller gi meg dårlig samvittighet uten at jeg egentlig har så himla mye grunn til å ha det. Sånn. *puster litt friere*
Vel. Surrealisme. Så til de grader. Alt som jeg trodde, eller i det minste som jeg ville tro var sikkert, stødig og grunnfjell har forsvunnet, og blitt til et helt nytt landskap. Enn så lenge trives jeg godt her i jungelen av merkelige innfall, mye latter, usedvanlig fantastiske venner, interessante mennesker og overraskende hendelser.
Jeg har slitt litt med å blogge om dagen. Ikke fordi det ikke har hendt blogworthy (ja, det har rett og slett blitt et ord her. Deal with it.) eventer, men fordi ting må få synke litt før jeg kan begynne å analysere alt i fillebiter. Dessuten har jeg innsett at ikke alt som skjer IRL er nødt til å refereres her i mitt lille dronningdømme. Sånn forresten, IRL er oppskrytt. Absolutt. (Sånn forresten? Hva slags uttrykk er det, da?)
Hvis dere irriterer dere over alle paranteser, ord i kursiv og andre pretensiøse elementer, så er det fordi jeg har drukket alt for mye kaffe, og klokka er midt på natta. Jeg måtte nemlig jobbe, virkelig måtte, og helte nedpå mengder med kaffe for å holde øynene noenlunde åpne, men jammen ble jeg ikke ferdig noen hakk før jeg trodde, og koffeinet har slett ikke roet seg. Slett ikke. Det roper faktisk etter mer. I shall obey.
Sånn i jobbteknisk forstand burde jeg egentlig heller tatt den øl(l?)en som ligger i kjøleskapet. Da hadde jeg våknet i akkurat passe tid, for så å sove enda litt bedre etterpå, men neeeida, arbeidsmoralen jobbet overtid, og Alkohol er Ondskapen selv i jobbsammenheng, selv når jeg sitter og jobber rundt midnatt hjemme ved kjøkkenbordet. Noe sier meg at arbeidsmoralen hadde takket ja til et glass rødvin, men det har jeg ikke. Sukk.
I føljetongen: "Hvordan sovner barna lettest?" kan jeg tilføye at det tydeligvis er Jokke som er greia. Nå er det ikke lenger spesielt populært at mor stiller sin sangstemme til rådighet, det er pc-en som skal spille 'sikk. (musikk) Jeg har ikke så mye i mot det, og morshjertet svulmer jo unektelig av stolthet når gutta ligger og sier "Jokke synger!", selv om de strengt tatt burde ha sovet på det tidspunktet. Det er tydelig at det er lettere for de å forholde seg til norske tekster, men jeg håper jo inderlig at de ikke klarer å tyde altfor mye av meningen bak ordene. Det kan godt vente til de har nådd skolealder, om ikke annet.

Nei. Nuh. Natta? Njah. Nesten. OK da.