Et ønske om bimbofisering

Noen ganger tror jeg det er helt fantastisk å være blånn, domm og dæili. Da tenker jeg på blånn i overført betydning, altså. (Jeg kan ihvertfall late som.) Dessverre har jeg aldri prøvd å være hverken blond, dum eller deilig, så derfor kan jeg ikke uttale meg med sikkerhet om det. Eller. Dum har jeg utvilsomt vært opptil flere ganger, og kanskje aller mest i det siste, men det er en sånn usedvanlig irriterende form for dumhet. Du vet, det er den typen "nå vet jeg at jeg er dum, men jeg kommer til å gjøre/si/tenke det allikevel". Det er frustrerende, det. Når man vet bedre, men ikke klarer å gjøre noe med det? Urk. Man kan gå fra vettet av sånt.
Tenk så deilig det hadde vært å kunne danse gjennom livet og gjøre alle disse ikke helt gjennomtenkte tingene, uten å vite at det er idiotisk? Uten å måtte gå å rødme litt over seg selv og manglende dømmekraft? At man ikke oppfører seg mot bedre vitende, fordi man faktisk ikke vet bedre? Det må jo være helt fantastisk. Jeg skulle ønske jeg var et lufthode. Ingen tanke for konsekvenser whatsoever, og ingen ekkel forutanelse om at "akkurat denne meldingen kommer jeg til å angre ganske intenst på, og da kommer jeg til å angre enda mer fordi jeg jo visste at jeg kom til å angre på forhånd".
Det er litt som røyking, eller overdreven vindrikking. Man hadde nok kunnet nyte begge deler enda litt mer om man bare ikke hadde hatt den nagende vissheten om at dette jo egentlig ikke er så lurt.

Er det rart man blir sliten.