Vi prøver igjen

Altså, nei, det gjør vi ikke, men jeg prøver igjen. Blogg og sånt. Dagens soundtrack er Jokke, det funker bra. I dag har jeg brutt sammen i krampegråt over noen andres lykkelige kjærlighetshistorie, og følte meg skikkelig, skikkelig egoistisk et øyeblikk og hadde aller mest lyst til å si et eller annet drittalt om at "han er sikkert en frosk han også, du har bare ikke oppdaget det ennå, herlighet så treig du er" eller noe, men det klarte jeg (heldigvis) å droppe, og innser at det ikke er tid for å være bitter, utslitt eller bitchete, selv om det noen ganger virker fristende.
Til tider kan det være litt vanskelig å sortere alt som skjer, i hvertfall når det stadig renner på med nye begivenheter, men jeg tror, eller riktigere, jeg håper, at det nå ikke skjer så mye mer. Drømmen om et A4-hverdagsliv er absolutt til stede, og jeg skal puste letta ut den dagen min største bekymring er hva jeg skal lage til middag. Eller om jeg har igjen mykgjøring, eller noe annet sånt trivielt. Ikke minst skal det bli veldig fint når jeg ikke henger meg opp i alle låttekster og assosierer som ville rakker'n til mitt eget liv.
Men, dette skulle ikke bli et sånt sutreinnlegg, det skulle bli et sånt "nå bretter vi opp ermene og tar tak og sola skinner og alt det der".

Tjah. Ikke helt der ennå, nei. Jaja. Prøvde, i alle fall!

Alt

Alt Tar Tid! Og penger. Og ork. Jeje.

Det blir bra til slutt. Det må jo bli bra til slutt. Dessuten er det ikke så verst nå heller. Man lærer noe nytt hver dag.

Oi

En hel uke siden sist? Go figure. Nå er jeg syk og svak, og føler for å sutre litt for det, og så er jeg vettskremt for kampen i kveld. Liverpool - Chelsea. Oh, the horror.

Ellers setter jeg stor pris på at P3 spiller Jimi. Word.


Venta du deg noen halvmorsomme ord eller et imponerende vidd? Beklager å skuffe deg. Er ganske skuffa selv.

Om ingenting

Ingenting fyller alt. Søvn er oppskrytt, men ønsket. Jeg venter på å finne en gryte full av gull ved enden av regnbuen. Det bør være en diger gryte.

Om alt og ingenting

Nå har jeg ikke turt å blogge på en stund. Jeg vet ikke helt om jeg tør i dag heller. Ting er skummelt. Det er veldig skummelt at jeg nå har gjemt meg bak ord så lenge i denne tiden, at de som har lest mange av ordene mine skjønner hva de egentlig betyr, og så har jeg ingenting å gjemme meg bak neste gang jeg møter de face-to-face. Real life sucks. Da er det lettere å forholde seg til mennesker som ikke kjenner meg, eller de som kjenner meg så godt at de lar meg spille mitt spill, later som om de ikke skjønner noe, og så er vi ferdig med det.
Musikk er også skummelt. Tekster inneholder plutselig en eller annen linje som sparker meg hardt i magen, og så burde jeg jo selvfølgelig la være å høre på, men klarer ikke det. Det verste er musikk som jeg egentlig liker veldig godt, og som jeg har hørt masse på og smilt masse til, som nå bare plukker frem tårer fra de stedene hvor jeg har prøvd å låse de inne. Ergo trenger man ny musikk, og ergo er det genialt å bare høre på radioen, så får man heller dodge de bulletsene som dukker opp i ny og ne, eventuelt vise finger'n til radioen (mentalt, selvfølgelig. Det har jo ikke klikka helt for meg. Tror jeg.) og late som om jeg ikke bryr meg. Hvilket jeg er ganske god på, bortsett fra selvfølgelig til de som kjenner meg (eller ordene mine) altfor godt. Og det gjør ikke radioen.
Noe annet man kan gjøre, er å ordlegge seg på fremmede språk. Som engelsk. Spør dagboken min. Eller alle de som jeg har sendt meldinger til, skrevet med på forum eller på msn.
Fotball er fint. Fotball er tanketom moro som engasjerer hjertet og hodet i den grad tanketom moro kan engasjere de organene, og det er tydeligvis i veldig høy grad. Fotball, altså, nå snakker vi riktig fotball, type Vål'enga og Liverpool, får meg til å le, gråte, hyle, banne, skjelve, kaldsvette og så videre. Kjipt blir det først når man får ubehagelige assosiasjoner til Mine Definitive Yndlingslag, men et sted får grensen gå, altså. Hodet og hjertet har fått streng beskjed om ikke å la seg påvirke av en litt uggen følelse i mageregionen i ny og ne, noe må jeg få beholde uten at jeg må henge det på en knagg av den typen. Ok? Capische?
Hva står man igjen med da? Når ordene, musikken og fotballen er vurdert? Tja. Film? Film funker. Bare synd at jeg ikke er noe flink til å se på film alene, men det kan jeg vel alltids trene meg opp til.
De opplagte emnene står selvfølgelig igjen. Vennene mine. Fine menneskene. Som jeg klamrer meg til. Hva skulle jeg gjort uten? Tjah. Utvilsomt kysset flere frosker enn jeg allerede gjør. ;) Antageligvis eksplodert pga. mangel på ventiler for alt drittet som bygger seg opp innvendig. Skal ikke se bort i fra at jeg muligens hadde mistet det siste som er igjen av vett og forstand. Sagt med andre ord, jeg er usigelig takknemlig for å ha folka mine. ;)
Sist, og kanskje minst av størrelse, men størst i hjertet, står barna mine. De som forholder seg til meg som meg. De eneste som forholder seg til meg som bare meg. De som ikke tar hensyn til hvordan livssituasjonen er ellers, de som tvinger meg videre, og belønner mine museskritt på veien med store smil, glødende entusiasme og klissete klemmer. Jeg har en nestenfemåring som holder meg oppdatert på Viktige Begivenheter i fotballkamper mens jeg er på badet. Jeg har en toåring som legger hodet inntil brystet mitt, hånda på magen og sier "jeg liker magen din". Klokkeklart som bare en toåring kan snakke. Som bare min toåring kan snakke.

Nettopp. Det er hele poenget.

Bevingede ord

You'll never walk alone

When you walk through a storm

hold your head up high

and don't be afraid of the dark

At the end of the storm is a golden sky

And the sweet, silver song of a lark

Walk on through the wind

Walk on through the rain

Though your dreams be tossed and blown

Walk on, walk on with hope in your heart

And you'll never walk alone

You'll never ever walk alone

Walk on, walk on with hope in your heart

And you'll never walk alone

You'll never ever walk alon

Om jeg har nerver for i kveld? Slett ikke.

Fnis

see more loldogs ask - i can has hotdog?

Det blir ikke stort morsommere.

Sukk

Det er kjipt når ubehagelige sannheter går opp for meg. Veldig opp for meg. Og veldig kjipt. Og veldig ubehagelige sannheter.

Dette er en sånn dag.

*tenker på sommerfugler, sebraer og månestråler*

Dagens dont

I dag tidlig spurte min eldste pent om han kunne få være hjemme fra barnehagen. Helt greit! Nå har jeg to duploingeniører som leker pent sammen, og det burde jeg kanskje ikke sagt, for da jinxer jeg sikkert hele opplegget.

Planer for dagen: Nada. Kaffe, internett, litt ekstremtnødvendig husarbeid hvis jeg gidder, og bare sløving. En tur ut med gutta, kanskje. Det er jo vårlige temperaturer og greier. Dusje? Tja. Jo. Dusje er nok lurt. I kveld skal jeg ut av heimen, og jeg er ikke helt sikker på hvor jeg skal dra hen ennå. Time will show. Egentlig vurderer jeg å begynne å blogge på engelsk, om ikke annet så for å brushe opp kunnskapene litt. Så kan dere som leser få more dere med å kommentere opplagte feil og pinlige grammatikalske bommerter. Det aner meg at noen av dere (og dere vet hvem dere er!) hadde kost seg veldig med det. ;)

Akkurat nå er Madrugada på radioen. Jeg liker Madrugada. Sivert Høyem har den rammeste stemmen! I det hele tatt har jeg innsett at det er veldig mye bra norsk musikk som jeg ikke har giddet å hørt på før, som er vel verdt å høre på. Jeg skjemmes og gremmes og ...ja. Alt sånt.

Dette er bare svada. Det kommer vel ikke som noen bombe. Jeg prøver generelt å tenke minst mulig om dagen. ;) Det fører med seg usedvanlig mange teite tanker som kommer når man ikke skal tenke, og de må jo dokumenteres de også, som alt annet.

Ja! Jeg har tatt noen sånne personlighetstester, husker ikke navnet akkurat nå *blånn*, men jeg er uansett en ENFP. Hvis noen hadde nevnt det, og ikke minst hvordan de vanligvis oppfører seg _før_ jeg ble 18, hadde jeg kanskje tatt hintet da, mon tro? Neppe.

Bunnløs angst

...og det er ingen spøk. *peker på dato*

Jeg hater bedøk. Jeg hater hjemmeeksamen i bedøk enda mer. Jeg hater min manglende selvdisipling og mangel på konsentrasjon i de siste dagene aller mest.

Det jeg derimot er ganske begeistra for, er flinke venner som hjelper meg. En dyptfølt takk går herved ut til de stakkars menneskene som har måttet guide meg gjennom varebeholdningens mysterier. Om jeg stryker, er det i hvertfall ikke deres skyld!

*puster med magen*

Bækk tu bisniss.