Om alt og ingenting

Nå har jeg ikke turt å blogge på en stund. Jeg vet ikke helt om jeg tør i dag heller. Ting er skummelt. Det er veldig skummelt at jeg nå har gjemt meg bak ord så lenge i denne tiden, at de som har lest mange av ordene mine skjønner hva de egentlig betyr, og så har jeg ingenting å gjemme meg bak neste gang jeg møter de face-to-face. Real life sucks. Da er det lettere å forholde seg til mennesker som ikke kjenner meg, eller de som kjenner meg så godt at de lar meg spille mitt spill, later som om de ikke skjønner noe, og så er vi ferdig med det.
Musikk er også skummelt. Tekster inneholder plutselig en eller annen linje som sparker meg hardt i magen, og så burde jeg jo selvfølgelig la være å høre på, men klarer ikke det. Det verste er musikk som jeg egentlig liker veldig godt, og som jeg har hørt masse på og smilt masse til, som nå bare plukker frem tårer fra de stedene hvor jeg har prøvd å låse de inne. Ergo trenger man ny musikk, og ergo er det genialt å bare høre på radioen, så får man heller dodge de bulletsene som dukker opp i ny og ne, eventuelt vise finger'n til radioen (mentalt, selvfølgelig. Det har jo ikke klikka helt for meg. Tror jeg.) og late som om jeg ikke bryr meg. Hvilket jeg er ganske god på, bortsett fra selvfølgelig til de som kjenner meg (eller ordene mine) altfor godt. Og det gjør ikke radioen.
Noe annet man kan gjøre, er å ordlegge seg på fremmede språk. Som engelsk. Spør dagboken min. Eller alle de som jeg har sendt meldinger til, skrevet med på forum eller på msn.
Fotball er fint. Fotball er tanketom moro som engasjerer hjertet og hodet i den grad tanketom moro kan engasjere de organene, og det er tydeligvis i veldig høy grad. Fotball, altså, nå snakker vi riktig fotball, type Vål'enga og Liverpool, får meg til å le, gråte, hyle, banne, skjelve, kaldsvette og så videre. Kjipt blir det først når man får ubehagelige assosiasjoner til Mine Definitive Yndlingslag, men et sted får grensen gå, altså. Hodet og hjertet har fått streng beskjed om ikke å la seg påvirke av en litt uggen følelse i mageregionen i ny og ne, noe må jeg få beholde uten at jeg må henge det på en knagg av den typen. Ok? Capische?
Hva står man igjen med da? Når ordene, musikken og fotballen er vurdert? Tja. Film? Film funker. Bare synd at jeg ikke er noe flink til å se på film alene, men det kan jeg vel alltids trene meg opp til.
De opplagte emnene står selvfølgelig igjen. Vennene mine. Fine menneskene. Som jeg klamrer meg til. Hva skulle jeg gjort uten? Tjah. Utvilsomt kysset flere frosker enn jeg allerede gjør. ;) Antageligvis eksplodert pga. mangel på ventiler for alt drittet som bygger seg opp innvendig. Skal ikke se bort i fra at jeg muligens hadde mistet det siste som er igjen av vett og forstand. Sagt med andre ord, jeg er usigelig takknemlig for å ha folka mine. ;)
Sist, og kanskje minst av størrelse, men størst i hjertet, står barna mine. De som forholder seg til meg som meg. De eneste som forholder seg til meg som bare meg. De som ikke tar hensyn til hvordan livssituasjonen er ellers, de som tvinger meg videre, og belønner mine museskritt på veien med store smil, glødende entusiasme og klissete klemmer. Jeg har en nestenfemåring som holder meg oppdatert på Viktige Begivenheter i fotballkamper mens jeg er på badet. Jeg har en toåring som legger hodet inntil brystet mitt, hånda på magen og sier "jeg liker magen din". Klokkeklart som bare en toåring kan snakke. Som bare min toåring kan snakke.

Nettopp. Det er hele poenget.