Det finnes en liten gutt med de vakreste blå øynene verden noen gang har sett. Inne i denne skjønne gutten vokser en ond sykdom. Han har diagnosen leukemi, og i tillegg en variant som er sjelden og ekstra farlig.

Denne lille pjokken har jeg visst eksisterte fra han var et foster i sin mors trygge mage. Vi er mange mødre med barn på samme alder som har fulgt hverandre gjennom graviditet, fødsler og barseltid, og det kom som et sjokk da lille R fikk den forferdelige diagnosen.

Via hans mors blogg og oppdateringer på diverse nettfora følger vi kampen, og vil ikke gi opp håpet om et mirakel, selv om prognosene er veldig dårlige.

Minnet om den gangen jeg og L var på riksen og besøkte lille R og moren, sitter hardt i. Hans mor som utviser en styrke som jeg ikke trodde var mulig i en situasjon som dette. Den lille gutten med sonder og ledninger overalt, men allikevel med et lys i øynene som nektet å la seg kue.

Maktesløsheten er tung å kjenne på. Dette er alle foreldres mareritt, og man vil gjøre alt for å gjøre lille R frisk, for å ta bort dette onde. Så er det ingenting man kan gjøre, bortsett fra å tenke, å håpe.

Mange tårer er grått fra mange mødre og fedre rundt om i landet for lille R. Vi er enda ikke villige til å gi opp håpet om at et mirakel kan skje, og at verden fortsatt skal få se de vakre blå øynene!

Fotball og sånn.

De fleste som har vært i nærheten av meg over et visst tidsrom har ikke kunnet unngå å få med seg at jeg er "litt" fotballinteressert. Det er ikke min skyld, det er genene. Banna bein. Mutter'n er 10 ganger verre enn meg, og i tillegg heier hun på helt feil lag.

Fotballsupportere kan være så mangt. Man har standardtypen, mann, 30+, ser på fotballkamper som en fin og legitim grunn til et par brune, og lider ofte den triste skjebne at han holder med et sært 3. divisjons lag fra bygder i England som ikke en gang de innfødte kan uttale navnet på.

Så har du sånne som mammaen min. Hun er proppfull av bergenske gener, det forklarer mye. Dette er en dame i sin beste alder som får andre tribuneslitere til å snu seg og fnise litt, hennes glød og entusiasme er faktisk så smittende at til og med min sindige far ble dratt med i "bølgen" for Lyn.

Selvfølgelig har du også sånne som meg. Miljøskadd, men i godt humør. *haha* Utviser en utsøkt smak i yndlingslag, og gråter og ler med de heldig utvalgte lagene. Barnetrygden går til supporterutstyr til de håpefulle, og man tok kontakt med managere og talentutviklere etter å ha sett sneipen på ultralyd for første gang.

Dessverre har man også supportere av typen Klyse TM. Jeg hadde den tvilsomme gleden av å sitte ved siden av et sånt type individ på Enga - Tromsø kampen. Etter hver minste takling, dommeravgjørelse eller lignende ventet han til de fleste hadde sluttet å heie, bue eller hva de enn fant for godt, for så å benytte "stillheten" til å vræle "HOMO" så høyt som mulig. Tøffing. Dette akkompagnert med et utseende som jeg er ekstremt fordomsfull mot, type BI-student (ja, jeg vet jeg kaster sten i glasshus), ignorering av røykeforbudet tross mine to håpefulle med uskyldsblå rett ved siden av, og stadig velplasserte spyttklyser rett ved siden av veska mi.

Sukk.

Det er i sånne stunder jeg sliter litt med å forklare for uinnvidde venner hvorfor det er gøy å dra på kamp.

Mitt budskap er altså: "Du soppen med krøllete hår, rutete bukse og pinlig lavt ordforråd! Hold deg hjemme neste gang!"