Det finnes en liten gutt med de vakreste blå øynene verden noen gang har sett. Inne i denne skjønne gutten vokser en ond sykdom. Han har diagnosen leukemi, og i tillegg en variant som er sjelden og ekstra farlig.

Denne lille pjokken har jeg visst eksisterte fra han var et foster i sin mors trygge mage. Vi er mange mødre med barn på samme alder som har fulgt hverandre gjennom graviditet, fødsler og barseltid, og det kom som et sjokk da lille R fikk den forferdelige diagnosen.

Via hans mors blogg og oppdateringer på diverse nettfora følger vi kampen, og vil ikke gi opp håpet om et mirakel, selv om prognosene er veldig dårlige.

Minnet om den gangen jeg og L var på riksen og besøkte lille R og moren, sitter hardt i. Hans mor som utviser en styrke som jeg ikke trodde var mulig i en situasjon som dette. Den lille gutten med sonder og ledninger overalt, men allikevel med et lys i øynene som nektet å la seg kue.

Maktesløsheten er tung å kjenne på. Dette er alle foreldres mareritt, og man vil gjøre alt for å gjøre lille R frisk, for å ta bort dette onde. Så er det ingenting man kan gjøre, bortsett fra å tenke, å håpe.

Mange tårer er grått fra mange mødre og fedre rundt om i landet for lille R. Vi er enda ikke villige til å gi opp håpet om at et mirakel kan skje, og at verden fortsatt skal få se de vakre blå øynene!