Først og fremst, i dag er den nest siste dagen i dette året. Det er nok til å gjøre meg småtullete i hodet, både av minner fra året som har gått, og forventninger til året som kommer.
Nå i denne vakre juletiden har familien tilbrakt litt tid i fjellheimen hos mine foreldre. De lokket med mange metre med snø (minst!) og jeg gledet meg til å introdusere barna for vintergleder og snøballkrig. Snowraceren ble stappet inn i bilen, og vi kjørte oppover med liv og lyst og Jokke på spilleren. "Her kommer vintern". Egentlig var det jo vi som kom til vinteren, men sånne detaljer lar jeg meg ikke affisere av.
Dag 1 var en studie i vakkert vinterlandskap, lykkelig familie og lek i snø. Eller. Vent. Sa jeg lykkelig familie? Lek i snø? Tjah. For 50 % av familien, kanskje. Minstemann mistet motet etter fem minutter med intens akebrettkjøring, trøttheten senket seg og det var faktisk ingen annen mulighet enn at mor tok lillegutt i bilen og kjørte rundt i halvannen time. En liten sightseeing i postkortet jeg vokste opp i, det er nemlig ganske vakkert.
Såh, etter powernap'en dro jeg hjem for å kaste meg ut i leken, og rakk faktisk å se den vanvittig kule snøborgen alfaPappaen og alfaStorebroren hadde konstruert før mørket senket seg, fem minutter etterpå.
Dag 2 kom med varmegrader, regnvær og vind. Hipp, hipp hurra, dere!
Vel, vel. Barna fikk kvalitetstid med mor, far, besteforeldre, onkler, tanter og oldeforeldre, og det var jo masterplanen.
For å si det kort, mors hodepine og humør letnet betraktelig da vi kjørte gjennom bomstasjonen på Skøyen på vei hjem igjen. Hjemme! Hjemme! Hjemme!
Men, over til overskriften. Hele verden i et badekar. En av fasilitetene i Casa Fjellheimen er et badekar med plass til to små pjokker. Det var ganske så koselig, og ikke minst et sånt hverdagsøyeblikk hvor man glemmer irritasjon over familie, lokalisering og dårlig vær, og bare nyter å se smågutta leke med røde plastikkvannkanner og en bøtte med krabber på.
Nå ligger pinnekjøttet til vanning, og jeg skal finne den Ultimate Oppskriften på kålrabistappe.
Klarer jeg det? Blir nyttårsmiddagen atter en studie i alfaCharlies mangelfulle kokekunst?
Stay tuned!
søndag 30. desember 2007
torsdag 20. desember 2007
O jul med din glede...
Hepp. Nå er det jul igjen, dere! Et barn er født i Betlehem, og så videre.
Nå har jeg jo begynt et nytt og bedre liv, og har lovt meg selv og andre å ikke sable ned hvert minste spor av juleglede og høytidsstemning som finnes.
Det forhindrer ikke at jeg kan komme med et par betraktninger her, gjør det vel? ;)
Gaver. Need I say more. Vanligvis er jeg en gavesucker, og jeg er slett ikke fremmed for å gi og få litt i slutten av desember også, men pliktgaver, dere! Makan til sprøyt! Ingenting får vel frem det gode i oss som et raid på -nille i førjula for å hamstre badepulver som man sukkende pakker inn i glanset papir. Fnis.
Julemusikk! Heidi Hauge har i år gitt ut en julesamleplate. Nærmere helvete på jord kommer man vel ikke? Aha! Idè! Kjøp plata, gi den til alle som du må gi pliktgave til! Neste år kommer du garantert ikke til å få noe av de, og så har du ryggen fri året etter det igjen. Med ondt skal ondt fordrives.
Julepynt. Her er jeg ambivalent. Man elsker å stæsje. Dog med stil, og det tror jeg endel har hoppet julebukk over nå på tampen av året. Plastnisser, svære schtøgge rosa julegleder (det eren blomst) og kaker i rød snor i vinduene. (Nå er det selvfølgelig ikke alle som synes mitt stæsj er stilig, men Graceland Holiday er også en stil, er det ikke?)
Budskapet. Hmmm. Spør et barnehagebarn om hvorfor vi feirer jul, og det vil svare "for å få gaver!" Spør et barneskolebarn, og du vil få vite at Jesus ble født 24. desember. Spør et ungdomsskolebarn og du vil få til svar "driter vel jeg langt i!"
Barnehagebarnet er nok nærmest sannheten, hvis man da overser at smårollingen antageligvis mener at Julenissen er en av apostlene, og at resten heter Rudolf, Donner, Blitzen osv.
Hvilket igjen gjør at jeg ikke HELT klarer å se og høre mennesker som snakker om "Julens gode budskap" uten å humre litt i skjegget og tenke at jaggu er det mange som fortsatt henger fast ved gamle hedenske skikker. Highfive til Kirken for å spotte en vinner, og gamble på den.
Er jeg Grinchen? Neppe. Jeg er en sucker for "tre nøtter til Askepott", og ikke minst nyter jeg å kunne få være sammen med familien når året avsluttes, og det nye sparkes i gang. Det er kjempeflott at den mørkeste tiden lyses opp med blinkende, farget eller hvitt lys overalt. (Selv om noen av dere er litt vel ivrige. Makan. Dere vet hvem dere er. )
La meg bare slippe å komme med tåpelige bortforklaringer. Det er ikke en kristen høytid. Vi trenger ikke lese noen evangelier, og så for syns skyld slenge "jule" foran.
Såh. Happy Holidays! *glis*
Nå har jeg jo begynt et nytt og bedre liv, og har lovt meg selv og andre å ikke sable ned hvert minste spor av juleglede og høytidsstemning som finnes.
Det forhindrer ikke at jeg kan komme med et par betraktninger her, gjør det vel? ;)
Gaver. Need I say more. Vanligvis er jeg en gavesucker, og jeg er slett ikke fremmed for å gi og få litt i slutten av desember også, men pliktgaver, dere! Makan til sprøyt! Ingenting får vel frem det gode i oss som et raid på -nille i førjula for å hamstre badepulver som man sukkende pakker inn i glanset papir. Fnis.
Julemusikk! Heidi Hauge har i år gitt ut en julesamleplate. Nærmere helvete på jord kommer man vel ikke? Aha! Idè! Kjøp plata, gi den til alle som du må gi pliktgave til! Neste år kommer du garantert ikke til å få noe av de, og så har du ryggen fri året etter det igjen. Med ondt skal ondt fordrives.
Julepynt. Her er jeg ambivalent. Man elsker å stæsje. Dog med stil, og det tror jeg endel har hoppet julebukk over nå på tampen av året. Plastnisser, svære schtøgge rosa julegleder (det eren blomst) og kaker i rød snor i vinduene. (Nå er det selvfølgelig ikke alle som synes mitt stæsj er stilig, men Graceland Holiday er også en stil, er det ikke?)
Budskapet. Hmmm. Spør et barnehagebarn om hvorfor vi feirer jul, og det vil svare "for å få gaver!" Spør et barneskolebarn, og du vil få vite at Jesus ble født 24. desember. Spør et ungdomsskolebarn og du vil få til svar "driter vel jeg langt i!"
Barnehagebarnet er nok nærmest sannheten, hvis man da overser at smårollingen antageligvis mener at Julenissen er en av apostlene, og at resten heter Rudolf, Donner, Blitzen osv.
Hvilket igjen gjør at jeg ikke HELT klarer å se og høre mennesker som snakker om "Julens gode budskap" uten å humre litt i skjegget og tenke at jaggu er det mange som fortsatt henger fast ved gamle hedenske skikker. Highfive til Kirken for å spotte en vinner, og gamble på den.
Er jeg Grinchen? Neppe. Jeg er en sucker for "tre nøtter til Askepott", og ikke minst nyter jeg å kunne få være sammen med familien når året avsluttes, og det nye sparkes i gang. Det er kjempeflott at den mørkeste tiden lyses opp med blinkende, farget eller hvitt lys overalt. (Selv om noen av dere er litt vel ivrige. Makan. Dere vet hvem dere er. )
La meg bare slippe å komme med tåpelige bortforklaringer. Det er ikke en kristen høytid. Vi trenger ikke lese noen evangelier, og så for syns skyld slenge "jule" foran.
Såh. Happy Holidays! *glis*
mandag 17. desember 2007
Noen dager...
...burde man låse inne all trist, melankolsk musikk og slett ikke tenke på noe annet enn jordbær, prestekrager og kattunger.
Håper jeg husker det neste gang.
Håper jeg husker det neste gang.
fredag 14. desember 2007
Florence Nightingale
-go home!
Jepp, etter en uke som sykepleier for barna og meg selv føler jeg meg nå dreven og utlært i faget. Haha.
Storebror er på plass i barnehagen igjen, etter en ukes hjemmesitting, og da overtar lillebror stafettpinnen og blir hjemme med feber og gryende hoste. Mor blir TV-slave og nettslave, og mine gode forsetter om å ta en hvituke i forhold til diverse fora gikk rett i dass.
I kveld skal jeg ut av huset, nå er det jammen på tide før jeg utvikler en slags sosialangst pga. mangel på å se mennesker IRL. Husmorpils er fine greier. Tidlig ut, tidlig hjem, tidlig opp dagen etterpå. (Kanskje.) Man blir ikke så sløv av slikt. *klamrer meg til halmstrå*
Noen som har et middel mot psyko vaskemaskiner? Jeg tror jeg trenger Ghostbusters på døra.
Ellers er det lite å melde, men jeg håper å snart kunne beskrive i fiffige ordelag om begivenheter som skjer utenfor hjemmets lune (v)rede også.
Stay tuned.
Jepp, etter en uke som sykepleier for barna og meg selv føler jeg meg nå dreven og utlært i faget. Haha.
Storebror er på plass i barnehagen igjen, etter en ukes hjemmesitting, og da overtar lillebror stafettpinnen og blir hjemme med feber og gryende hoste. Mor blir TV-slave og nettslave, og mine gode forsetter om å ta en hvituke i forhold til diverse fora gikk rett i dass.
I kveld skal jeg ut av huset, nå er det jammen på tide før jeg utvikler en slags sosialangst pga. mangel på å se mennesker IRL. Husmorpils er fine greier. Tidlig ut, tidlig hjem, tidlig opp dagen etterpå. (Kanskje.) Man blir ikke så sløv av slikt. *klamrer meg til halmstrå*
Noen som har et middel mot psyko vaskemaskiner? Jeg tror jeg trenger Ghostbusters på døra.
Ellers er det lite å melde, men jeg håper å snart kunne beskrive i fiffige ordelag om begivenheter som skjer utenfor hjemmets lune (v)rede også.
Stay tuned.
torsdag 6. desember 2007
Oppvekker.
Ja, to innlegg på en dag. Det ER greit. Jeg er ferdig med jobben, og ungene sover. Hvilket leder meg inn på det jeg ville si.
Det var ikke så lett å legge ungene i kveld, pappaen var ute og jobbet, og Theo var lei seg. Han skrek i over en time, samme hva jeg gjorde. Det hjalp ikke med sang, kos eller gode ord. Noen ganger tenker jeg at det er veldig slitsomt å være mamma. Dette var en av de gangene, ikke fordi det er så ille med en times skrik, men det føltes ikke noe særlig bra der og da. Heldigvis sovnet han til slutt, i armkrokene til en mor som hadde kapitulert og lagt seg ned i senga hans.
Akkurat det irriterte meg litt, for man skal jo ikke det. Man skal jo gå ut av rommet, være bestemt på at "natta er natta", og ikke oppmuntre til mer trassing og skriking ved å gi etter.
Så gikk jeg inn på et nettforum som jeg henger på endel. En god venninne av meg er også en bruker der, og hun mistet sønnen sin i sommer. Han var født i samme måned som Theo. Jeg har skrevet et innlegg om ham mens han fortsatt kjempet mot kreften, men har ikke orket å rippe opp i alle de vonde følelsene etterpå. Det orker jeg ikke nå heller, men jeg ville bare si at hun hadde skrevet et dikt, et dikt som det gjorde vondt i hjertet å lese. Ikke minst gjorde det vondt at jeg akkurat hadde sukket over at jeg måtte legge meg ned med barnet mitt i armene mine.
Alle øyeblikkene med mine to sønner er uvurderlige. Alle øyeblikkene.
I kveld går tankene til min venninne som ikke får holde sønnen sin lenger.
Det var ikke så lett å legge ungene i kveld, pappaen var ute og jobbet, og Theo var lei seg. Han skrek i over en time, samme hva jeg gjorde. Det hjalp ikke med sang, kos eller gode ord. Noen ganger tenker jeg at det er veldig slitsomt å være mamma. Dette var en av de gangene, ikke fordi det er så ille med en times skrik, men det føltes ikke noe særlig bra der og da. Heldigvis sovnet han til slutt, i armkrokene til en mor som hadde kapitulert og lagt seg ned i senga hans.
Akkurat det irriterte meg litt, for man skal jo ikke det. Man skal jo gå ut av rommet, være bestemt på at "natta er natta", og ikke oppmuntre til mer trassing og skriking ved å gi etter.
Så gikk jeg inn på et nettforum som jeg henger på endel. En god venninne av meg er også en bruker der, og hun mistet sønnen sin i sommer. Han var født i samme måned som Theo. Jeg har skrevet et innlegg om ham mens han fortsatt kjempet mot kreften, men har ikke orket å rippe opp i alle de vonde følelsene etterpå. Det orker jeg ikke nå heller, men jeg ville bare si at hun hadde skrevet et dikt, et dikt som det gjorde vondt i hjertet å lese. Ikke minst gjorde det vondt at jeg akkurat hadde sukket over at jeg måtte legge meg ned med barnet mitt i armene mine.
Alle øyeblikkene med mine to sønner er uvurderlige. Alle øyeblikkene.
I kveld går tankene til min venninne som ikke får holde sønnen sin lenger.
Fotogen?
Er du det? Det er slett ikke jeg, har jeg etterhvert innsett. Det er nok en grunn til at jeg trives best bak kameraet.
For to dager siden hadde mannen min og jeg jubileum. Da var det nøyaktig 9 år siden vi ble kjærester! Når jeg er 30, har vi vært sammen halve livet mitt. Det er ganske heftig. Nå lurer du kanskje på hva dette ar med fotogenitet å gjøre, men jeg har faktisk oppdaget at det ikke finnes et eneste presentabelt bilde av ham og meg sammen. Det er mange fine og bra av ham, men hvis jeg tilfeldigvis har sneket meg med i bildet kan du vedde på at ansiktsuttrykket, sveisen eller klærne mine er helt forferdelige. *sukk*
Bryllupsalbumet har jeg rota bort, det er nok rett og slett underbevisstheten som har tatt grep for å skåne omverdenen for å se de bildene flere ganger. Bryllupskjole er slett ikke "mitt" antrekk… Jammen bra at jeg ikke skal måtte ha på meg den flere ganger. ;)
Dette er bare svada. Sannferdig svada, men fortsatt bare svada. Ikke hva jeg har lyst til å skrive om i det hele tatt, ikke hva som egentlig fyller hodet og følelsene mine. Er verden (vel, den ganske beskjedne skare som leser her) klar for å høre det alfaCharlieske syn på ting og tang? Klar for en smugkikk på hvordan tankeverdenen til et noe forvirret og fortvilende ambivalent menneske arter seg? Jeg tro'kke det.
For to dager siden hadde mannen min og jeg jubileum. Da var det nøyaktig 9 år siden vi ble kjærester! Når jeg er 30, har vi vært sammen halve livet mitt. Det er ganske heftig. Nå lurer du kanskje på hva dette ar med fotogenitet å gjøre, men jeg har faktisk oppdaget at det ikke finnes et eneste presentabelt bilde av ham og meg sammen. Det er mange fine og bra av ham, men hvis jeg tilfeldigvis har sneket meg med i bildet kan du vedde på at ansiktsuttrykket, sveisen eller klærne mine er helt forferdelige. *sukk*
Bryllupsalbumet har jeg rota bort, det er nok rett og slett underbevisstheten som har tatt grep for å skåne omverdenen for å se de bildene flere ganger. Bryllupskjole er slett ikke "mitt" antrekk… Jammen bra at jeg ikke skal måtte ha på meg den flere ganger. ;)
Dette er bare svada. Sannferdig svada, men fortsatt bare svada. Ikke hva jeg har lyst til å skrive om i det hele tatt, ikke hva som egentlig fyller hodet og følelsene mine. Er verden (vel, den ganske beskjedne skare som leser her) klar for å høre det alfaCharlieske syn på ting og tang? Klar for en smugkikk på hvordan tankeverdenen til et noe forvirret og fortvilende ambivalent menneske arter seg? Jeg tro'kke det.
mandag 3. desember 2007
Blablabla og så videre.
Intet nytt under solen.
Fortsatt ikke ordentlig snø. Tusen takk til muttern og fattern som sender meg snømms'er fra fjellheimen. Hjertelig takk. Det føles myyye bedre nå.
I går så jeg "Troy" på tv3. For en pinlig dårlig film. Brad Pitt burde gå litt inn i seg selv og tenke over om det virkelig var sånn Akilles burde ha blitt tolket. I think not.
Hele helgen har jeg ligget på sofaen eller i senga, full av selvmedlidenhet og hodepine. Litt posteksamensstress, og ikke minst frustrasjon over å stadig oppdage små, teite blundere som jeg gjorde i de fire timene i en tennishall på Hasle.
Humøret er, som den oppmerksomme leser kanskje har fått med seg, ikke helt på topp. Det blir ikke bedre av å bare høre på deppemusikk og lese triste bøker, så nå er jeg på jakt etter en liten humørboost. Det hjalp litt å snuble over en rødvin i skapet, og det hjelper litt med peanøttsmør. Rødvin og peanøttsmør sammen tror jeg ikke hjelper noenting, men man skal jo være forsiktig med å si sånt uten å ha prøvd engang!
Nå hører jeg sofaen rope på meg. I shall obey!
Fortsatt ikke ordentlig snø. Tusen takk til muttern og fattern som sender meg snømms'er fra fjellheimen. Hjertelig takk. Det føles myyye bedre nå.
I går så jeg "Troy" på tv3. For en pinlig dårlig film. Brad Pitt burde gå litt inn i seg selv og tenke over om det virkelig var sånn Akilles burde ha blitt tolket. I think not.
Hele helgen har jeg ligget på sofaen eller i senga, full av selvmedlidenhet og hodepine. Litt posteksamensstress, og ikke minst frustrasjon over å stadig oppdage små, teite blundere som jeg gjorde i de fire timene i en tennishall på Hasle.
Humøret er, som den oppmerksomme leser kanskje har fått med seg, ikke helt på topp. Det blir ikke bedre av å bare høre på deppemusikk og lese triste bøker, så nå er jeg på jakt etter en liten humørboost. Det hjalp litt å snuble over en rødvin i skapet, og det hjelper litt med peanøttsmør. Rødvin og peanøttsmør sammen tror jeg ikke hjelper noenting, men man skal jo være forsiktig med å si sånt uten å ha prøvd engang!
Nå hører jeg sofaen rope på meg. I shall obey!
torsdag 29. november 2007
Tam-ta-ra-ta!
Sliten, nå.
Våknet syk i dag tidlig også, hølja nedpå Ibux og masse vann og juice. *sutre*
Altså. Eksamen var ikke så gal som jeg hadde ventet, og jeg tror det har gått ganske bra. Usikkerheten har dog slått inn med full styrke, og jeg blir nærmere gal av sånne småfeil som jeg vet at jeg har gjort.
Jeg er fortsatt syk. *sutrer enda mer*
I dag skal jeg holde meg mest mulig i sofaen. I morgen - jobbe.
Sensurfristen på eksamen er 02. januar. Stay tuned.
Forresten. Kan noen be Staff om å holde munn? Æresdrap bør gi strafferabatt. Jadda.
Våknet syk i dag tidlig også, hølja nedpå Ibux og masse vann og juice. *sutre*
Altså. Eksamen var ikke så gal som jeg hadde ventet, og jeg tror det har gått ganske bra. Usikkerheten har dog slått inn med full styrke, og jeg blir nærmere gal av sånne småfeil som jeg vet at jeg har gjort.
Jeg er fortsatt syk. *sutrer enda mer*
I dag skal jeg holde meg mest mulig i sofaen. I morgen - jobbe.
Sensurfristen på eksamen er 02. januar. Stay tuned.
Forresten. Kan noen be Staff om å holde munn? Æresdrap bør gi strafferabatt. Jadda.
onsdag 28. november 2007
Om 24 timer...
...er jeg ferdig! :D
Om noen synes at jeg er litt i overkant opphengt i eksamen, så har de helt rett. Det er en skummel (og ikke minst ny) følelse å være så usikker på om jeg i det hele tatt står. Dessverre er det ikke mulig å skrive masse semimeningsfylt (er det et ord? Nå er det det.) svada og ro seg vekk fra uvitenheten med stoltheten noenlunde i behold. Her er det tall, formler og fasit. Det eneste jeg har å gå på er hvor mange desimaler jeg runder av til.
Vel. I dag skulle være den ultimate lesedagen, men barna fornøyde i barnehagen, en stille og rolig leilighet og en kopp kaffe ved kjøkkenbordet.
Dengang ei.
Unge Theo var akkurat syk nok i dag tidlig også til at barnehage var utelukket. I tillegg har han smittet sin uskyldige mamma, så nå produserer vi sammen uante mengder snørr, og jeg er ganske sikker på at vi deler den litt ulne følelsen i hodet også. Han klarer seg jo fint for det, det kreves ikke sylskarp konsentrasjon for å sløve seg gjennom en Pixarbonanza, men mor sliter desto mer.
Et lite lyspunkt i dag var da jeg kikket ut vinduet og så snøen dale ned i skjul, akkurat som bestilt. Desto kjipere er det nå, siden snøen har forvandlet seg til ekle, kjedelige regndråper, som gjør det enda glattere og ugnere ute på asfalten. Jeg håper Noah slipper å være for mye ute i regnet i dag. Regn i 0 grader er ikke min type vær.
Noah skal være med en venninne hjem etter barnehagen i dag, det er første gangen han besøker noen helt alene. Spennende! Han gledet seg masse, og jeg gleder meg masse til han kommer hjem og forteller meg om dagens eventyr.
"Cars" er forresten en genial liten sak. Den står nå på for tredje gang i dag, og poden på nesten to år er enda ikke lei. Nå skal det sies at han jo går litt til og fra, så for alt jeg vet kan det jo hende at han bare har sett hver scene en gang. Mange muligheter!
Nei, nuh er det tid for å dukke ned i bøkene igjen. Plutselig oppdaget jeg at topp 40 og eksamenscaset som jeg jobber med ikke inneholder hverken avskrivninger eller priselastisitet, så det må jeg kikke litt på utenom. *oh redsel*
Ta-taaah!
Om noen synes at jeg er litt i overkant opphengt i eksamen, så har de helt rett. Det er en skummel (og ikke minst ny) følelse å være så usikker på om jeg i det hele tatt står. Dessverre er det ikke mulig å skrive masse semimeningsfylt (er det et ord? Nå er det det.) svada og ro seg vekk fra uvitenheten med stoltheten noenlunde i behold. Her er det tall, formler og fasit. Det eneste jeg har å gå på er hvor mange desimaler jeg runder av til.
Vel. I dag skulle være den ultimate lesedagen, men barna fornøyde i barnehagen, en stille og rolig leilighet og en kopp kaffe ved kjøkkenbordet.
Dengang ei.
Unge Theo var akkurat syk nok i dag tidlig også til at barnehage var utelukket. I tillegg har han smittet sin uskyldige mamma, så nå produserer vi sammen uante mengder snørr, og jeg er ganske sikker på at vi deler den litt ulne følelsen i hodet også. Han klarer seg jo fint for det, det kreves ikke sylskarp konsentrasjon for å sløve seg gjennom en Pixarbonanza, men mor sliter desto mer.
Et lite lyspunkt i dag var da jeg kikket ut vinduet og så snøen dale ned i skjul, akkurat som bestilt. Desto kjipere er det nå, siden snøen har forvandlet seg til ekle, kjedelige regndråper, som gjør det enda glattere og ugnere ute på asfalten. Jeg håper Noah slipper å være for mye ute i regnet i dag. Regn i 0 grader er ikke min type vær.
Noah skal være med en venninne hjem etter barnehagen i dag, det er første gangen han besøker noen helt alene. Spennende! Han gledet seg masse, og jeg gleder meg masse til han kommer hjem og forteller meg om dagens eventyr.
"Cars" er forresten en genial liten sak. Den står nå på for tredje gang i dag, og poden på nesten to år er enda ikke lei. Nå skal det sies at han jo går litt til og fra, så for alt jeg vet kan det jo hende at han bare har sett hver scene en gang. Mange muligheter!
Nei, nuh er det tid for å dukke ned i bøkene igjen. Plutselig oppdaget jeg at topp 40 og eksamenscaset som jeg jobber med ikke inneholder hverken avskrivninger eller priselastisitet, så det må jeg kikke litt på utenom. *oh redsel*
Ta-taaah!
tirsdag 27. november 2007
47 timer igjen.
...og her sitter jeg med en liten sønn full av feber, og nå også full av bolle og solbærsaft.
Han er akkurat så syk at han er grinete, og akkurat så frisk at han ikke gidder å sløve i sofaen hele dagen. Rare ungen. Gjett om jeg skal minne han på det om en 13, 14 år.
I går hadde jeg en liten breakdown midt i eksamenspreppen. Enhetsdiagram. Jeg KUNNE det for to måneder siden, men da jeg kikket over oppgaven i går kunne den like gjerne stått på en mongolsk dialekt som bare den familien i det bakerste huset i landsbyen snakker. Så uforståelig var det.
Takket være litt krisehjelp og coaching fra en fellow student (Takk Olav!) kom jeg meg gjennom den vanskelige tiden, og er i dag klar for å gyve løs på BedØk's Topp 40, Den Originale Listen. Igjen. Denne gangen uten smugkikk på fasiten.
Note to self: Det er ikke fasit bakerst i eksamensoppgaven.
Fattern har eksamen i morgen, jeg er spent på hvordan det går, og håper jo selvfølgelig å kunne briljere med en bokstav tidligere i alfabetet enn hans. Det er jo et par ting som taler for det, stakkars pappa har jo ikke akkurat hatt allverdens tid til å memorere pensum, og hans fag er nok også noen hakk mer komplisert enn mitt. På den annen side synes jeg at hans 30 år i bransjen bør tale til hans fordel. ;)
Forresten har jeg en liten klage å komme med her på tampen. Hvor er snøen? Noen har ikke gjort jobben sin ordentlig her.
Han er akkurat så syk at han er grinete, og akkurat så frisk at han ikke gidder å sløve i sofaen hele dagen. Rare ungen. Gjett om jeg skal minne han på det om en 13, 14 år.
I går hadde jeg en liten breakdown midt i eksamenspreppen. Enhetsdiagram. Jeg KUNNE det for to måneder siden, men da jeg kikket over oppgaven i går kunne den like gjerne stått på en mongolsk dialekt som bare den familien i det bakerste huset i landsbyen snakker. Så uforståelig var det.
Takket være litt krisehjelp og coaching fra en fellow student (Takk Olav!) kom jeg meg gjennom den vanskelige tiden, og er i dag klar for å gyve løs på BedØk's Topp 40, Den Originale Listen. Igjen. Denne gangen uten smugkikk på fasiten.
Note to self: Det er ikke fasit bakerst i eksamensoppgaven.
Fattern har eksamen i morgen, jeg er spent på hvordan det går, og håper jo selvfølgelig å kunne briljere med en bokstav tidligere i alfabetet enn hans. Det er jo et par ting som taler for det, stakkars pappa har jo ikke akkurat hatt allverdens tid til å memorere pensum, og hans fag er nok også noen hakk mer komplisert enn mitt. På den annen side synes jeg at hans 30 år i bransjen bør tale til hans fordel. ;)
Forresten har jeg en liten klage å komme med her på tampen. Hvor er snøen? Noen har ikke gjort jobben sin ordentlig her.
mandag 26. november 2007
onsdag 21. november 2007
Det snør, det snør, tiddelibom!
Endelig! I dag tidlig lå det et flortynt, hvitt lag på bakken, og jammen har det ikke falt littegranne mer snø også. Lykkelige barn, og happy mamma. Minn meg på dette om fire, fem måneder når jeg forbanner all snøen som aldri forsvinner.
Jeg har vært på besøk hos morfaren min i dag. Fine, fine mannen som alltid lager perfekt kaffe!
Dessverre har jeg også hørt om en sak i dag. Et barn har blitt slått. Det er dessverre ingen nyhet. Jeg orket ikke gå inn på artikkelen og lese mer. Magen vrenger seg og hjertet blør. Drittmennesker som tar sine egne frustrasjoner og problemer utover uskyldige barn. Feige små kryp.
I min kyniske ungdom hadde jeg aldri trodd at det faktisk går an å føle så intenst som jeg gjør for mine barn. Det er en helt fantastisk følelse, det å bli elsket uten betingelser. Det er en helt fantastisk følelse å elske uten betingelser. Aberet er at hjertet plutselig sitter utenpå kroppen. Hjertet mitt befinner seg nå i barnehagen, likt fordelt mellom lillebror og storebror. Merkelig nok fulgte det også med en forståelse for verdien av ethvert barn, ikke bare mine egne. Det ble vanskelig å se på nyheter, skummelt å åpne aviser. Så vondt, så vondt det er å lese eller se at barn lider. Samtidig er det en så god følelse at hjertet åpnet seg enda mer enn det jeg trodde var mulig.
Kan jeg komme med en bokanbefaling på tampen?
A thousand splendid suns av Khaled Hosseini. Han har også skrevet The Kite Runner, den har jeg ikke lest.
Jeg har vært på besøk hos morfaren min i dag. Fine, fine mannen som alltid lager perfekt kaffe!
Dessverre har jeg også hørt om en sak i dag. Et barn har blitt slått. Det er dessverre ingen nyhet. Jeg orket ikke gå inn på artikkelen og lese mer. Magen vrenger seg og hjertet blør. Drittmennesker som tar sine egne frustrasjoner og problemer utover uskyldige barn. Feige små kryp.
I min kyniske ungdom hadde jeg aldri trodd at det faktisk går an å føle så intenst som jeg gjør for mine barn. Det er en helt fantastisk følelse, det å bli elsket uten betingelser. Det er en helt fantastisk følelse å elske uten betingelser. Aberet er at hjertet plutselig sitter utenpå kroppen. Hjertet mitt befinner seg nå i barnehagen, likt fordelt mellom lillebror og storebror. Merkelig nok fulgte det også med en forståelse for verdien av ethvert barn, ikke bare mine egne. Det ble vanskelig å se på nyheter, skummelt å åpne aviser. Så vondt, så vondt det er å lese eller se at barn lider. Samtidig er det en så god følelse at hjertet åpnet seg enda mer enn det jeg trodde var mulig.
Kan jeg komme med en bokanbefaling på tampen?
A thousand splendid suns av Khaled Hosseini. Han har også skrevet The Kite Runner, den har jeg ikke lest.
tirsdag 20. november 2007
Oslo!
Dette er en slags hyllest til byen min. Bær over med meg.
Jeg elsker Oslo så høyt at jeg får tårer i øynene av å se utover kveldslysene en tåkefull kveld i november.
I går skulle jeg, som annonsert, en svipp innom Ikea. Dette er Nirvana for interiørjunkier, ihvertfall sånne low-budget interiørjunkier som meg. Samtidig er det gehenna for asosiale særinger. Som meg. Noe ambivalent der, ja. Uansett, "byttet" ble noen rammer, noen puter, noen gardiner og litt annet ymse.* Det har ingenting med saken å gjøre.
Etterpå var jeg oppom en nettvenninne og hentet et sånt magetreningsapparat. Nå har jeg ikke lenger noen unnskyldning for ikke å stille med sixpack når neste bikinisesong begynner. Hulk. Det har heller ingenting med saken å gjøre.
Deretter måtte jeg ned på Galleriet for å plukke med meg noen sko som min lett distré, men akk så vakre husbond hadde glemt igjen i hans barndoms dal, og som derfor måtte kjøre buss helt alene i en plastpose til de mer sentrale (og jeg vil gjerne få skyte inn "mer siviliserte" ) strøk.
Nuh nermer vi oss sakens kjerne.
På vei tilbake til hjemmets lune vrede (ja, jeg trodde det het akkurat det. I mange år. *flau* ) bestemte jeg meg for å kjøre den fiiiine ruten hjem. Den når man kjører opp de mange og lange svingene oppover Ekebergveien, og nesten på toppen der er det et sånt utsiktspunkt. Heter det utkikkspunkt? Samma det.
Der. Der var Oslo, tåkete og bråkete, full av lys og full av liv. Det var et sånt øyeblikk hvor jeg bare føler meg så intenst Hjemme, og de øyeblikkene er det ikke for mange av.
Jeg elsker Oslo høyere enn jeg elsker Rockslide Brownies. Det sier ikke så rent lite.
* "Ymse" er et så flott ord. Er det nynorsk? I såfall, highfive, Ivar Aasen!
Jeg elsker Oslo så høyt at jeg får tårer i øynene av å se utover kveldslysene en tåkefull kveld i november.
I går skulle jeg, som annonsert, en svipp innom Ikea. Dette er Nirvana for interiørjunkier, ihvertfall sånne low-budget interiørjunkier som meg. Samtidig er det gehenna for asosiale særinger. Som meg. Noe ambivalent der, ja. Uansett, "byttet" ble noen rammer, noen puter, noen gardiner og litt annet ymse.* Det har ingenting med saken å gjøre.
Etterpå var jeg oppom en nettvenninne og hentet et sånt magetreningsapparat. Nå har jeg ikke lenger noen unnskyldning for ikke å stille med sixpack når neste bikinisesong begynner. Hulk. Det har heller ingenting med saken å gjøre.
Deretter måtte jeg ned på Galleriet for å plukke med meg noen sko som min lett distré, men akk så vakre husbond hadde glemt igjen i hans barndoms dal, og som derfor måtte kjøre buss helt alene i en plastpose til de mer sentrale (og jeg vil gjerne få skyte inn "mer siviliserte" ) strøk.
Nuh nermer vi oss sakens kjerne.
På vei tilbake til hjemmets lune vrede (ja, jeg trodde det het akkurat det. I mange år. *flau* ) bestemte jeg meg for å kjøre den fiiiine ruten hjem. Den når man kjører opp de mange og lange svingene oppover Ekebergveien, og nesten på toppen der er det et sånt utsiktspunkt. Heter det utkikkspunkt? Samma det.
Der. Der var Oslo, tåkete og bråkete, full av lys og full av liv. Det var et sånt øyeblikk hvor jeg bare føler meg så intenst Hjemme, og de øyeblikkene er det ikke for mange av.
Jeg elsker Oslo høyere enn jeg elsker Rockslide Brownies. Det sier ikke så rent lite.
* "Ymse" er et så flott ord. Er det nynorsk? I såfall, highfive, Ivar Aasen!
mandag 19. november 2007
Bilder coming up.
Ja, det er jo bare fem minutter siden jeg skrev at det kanskje kom bilder, så nå regner jeg med at dere venter i uutholdelig spenning. 
Det nederste her er et noe redigert (Hehe. Ok. Veldig redigert.) mobilbilde.
Hverdagssvada
I dag fikk ungene fri fra barnehagen. Dels fordi de nok var slitne etter en helg på intensivt besteforeldrebesøk, dels fordi mor i huset nok hadde savnet småtrollene litt mer enn hun ville innrømme. ;) Det betyr sløvedag i sofaen, Playhouse Disney (min ridder i skinnende rustning) og laptop.
Medfølelse er forresten på sin plass. Etter lang tid har jeg begynt å vurdere et sånt barnevennlig bord med avrundede hjørner, ikke så mye fordi barna kan slå seg i kantene (noe de aldri gjør), men desto med fordi jeg atter en gang har stiftet unødvendig hardt og definitivt uønsket bekjentskap med hjørnet. Denne gangen var det kneet som fikk unngjelde, og det viser seg å være langsint. Au.
Siden jeg nå har en haug flotte svartoghvittsnaps tatt av ungene og div, må jeg skaffe noen rammer. Mange rammer. Ikea? Kan se sånn ut. Et lite utvalg av bildene er forøvrig behørig vist frem på Facebookprofilen min. På hylla venter en fargefilm som jeg faktisk er litt spent på, egentlig er jeg ikke særlig god på fargebilder, men denne gangen kan det hende jeg har fått noen bra knips. Det er gleden (og frustrasjonen) ved å bruke vanlig 135mm film, spenningsmomentet og ventetiden på å se hvordan bildene ble. Selv er jeg nok mer opptatt av motivet enn å få Den Perfekte Eksponeringen, men helt uviktig er det jo ikke.
Har også en svarthvittfilm som venter på fremkalling, den husker jeg ikke så godt hva er på, bortsett fra et par bilder som mannen tok av meg. Oh horror.
Skal ikke se bort i fra at det med tid og stunder blir lagt ut noen mesterverk på bloggen også, stay tuned!
Ellers registrerer jeg at min lille husmorfetisj, eller hva man nå skal kalle det, har gått over. Interessen for å tilbringe timer på kjøkkenet har forsvunnet. Puster jeg litt lettet ut? Jepp.
Medfølelse er forresten på sin plass. Etter lang tid har jeg begynt å vurdere et sånt barnevennlig bord med avrundede hjørner, ikke så mye fordi barna kan slå seg i kantene (noe de aldri gjør), men desto med fordi jeg atter en gang har stiftet unødvendig hardt og definitivt uønsket bekjentskap med hjørnet. Denne gangen var det kneet som fikk unngjelde, og det viser seg å være langsint. Au.
Siden jeg nå har en haug flotte svartoghvittsnaps tatt av ungene og div, må jeg skaffe noen rammer. Mange rammer. Ikea? Kan se sånn ut. Et lite utvalg av bildene er forøvrig behørig vist frem på Facebookprofilen min. På hylla venter en fargefilm som jeg faktisk er litt spent på, egentlig er jeg ikke særlig god på fargebilder, men denne gangen kan det hende jeg har fått noen bra knips. Det er gleden (og frustrasjonen) ved å bruke vanlig 135mm film, spenningsmomentet og ventetiden på å se hvordan bildene ble. Selv er jeg nok mer opptatt av motivet enn å få Den Perfekte Eksponeringen, men helt uviktig er det jo ikke.
Har også en svarthvittfilm som venter på fremkalling, den husker jeg ikke så godt hva er på, bortsett fra et par bilder som mannen tok av meg. Oh horror.
Skal ikke se bort i fra at det med tid og stunder blir lagt ut noen mesterverk på bloggen også, stay tuned!
Ellers registrerer jeg at min lille husmorfetisj, eller hva man nå skal kalle det, har gått over. Interessen for å tilbringe timer på kjøkkenet har forsvunnet. Puster jeg litt lettet ut? Jepp.
søndag 18. november 2007
Tidsklemme.
Det ordet er så dumt. Tilstanden er derimot ikke bare dum, men også ganske fortvilende. Nå er det snart eksamen, og jeg burde tilbringe mer tid foran (bak?) bøkene enn det jeg gjør, men jeg har gått inn i det sedvanlige vakuumet hvor det er nok tid igjen, men fortsatt litt stress, og det føles som om enhver bevegelse gjøres under vann, og som om hjernen bare er en stor klump med sjokoladepudding.
Vel. Taim vill sjåvv hvordan dette går.
Den siste tiden har vært gjennomsyret av norsk rock på sitt beste. Ved noe som nærmest kan kalles en tilfeldighet, plukket jeg med meg et samlealbum av Jokke (Joachim Nielsen) fra en platebutikk. (Ja, jeg kjøpte CD'er i butikken! Det går fortsatt an!)
Diverse folk med en musikksmak som jeg har en viss tiltro til gjorde meg nysgjerrig på hva dette kunne være.
Det er vel en måneds tid siden nå, og siden da har "Koden", "Trygge Oslo", "Narkoman", "Hr. Smith", "Verdiløse menn", "Du er", "For pen", "Sola skinner" og deres like gått i repeat hver gang jeg har vært i nærheten av en pc eller cdspiller.
Alt jeg nå kan føle er en viss irritasjon over at ingen nevnte dette for meg før. Hvilke andre perler finnes der ute som jeg ikke vet om? Usikkerheten tar livet av meg.
Ellers kan jeg melde at interessen for fotografering har tatt seg opp igjen i det alfaCharlieske hode. Som vanlig blir jeg inspirert av høst og vakre farger, kalde morgener og stjerner på himmelen. Hadde jeg nå bare hatt et sted å slenge opp mørkeromsutstyret, hadde alt vært på plass. Enn så lenge får Japan Photo ta seg av grovarbeidet. Analog film er fortsatt det beste for meg.
Plutselig har jeg gravide venninner. Det er så fint! Selv om det en sjelden gang rasler litt ekstra i eggstokkene, anser jeg meg selv som veldig ferdig med barneprodusering. Slutte når man er på toppen, eller hva?
Hadde nå bare pusekatten kunnet tenkt på samme måten...
Vel. Taim vill sjåvv hvordan dette går.
Den siste tiden har vært gjennomsyret av norsk rock på sitt beste. Ved noe som nærmest kan kalles en tilfeldighet, plukket jeg med meg et samlealbum av Jokke (Joachim Nielsen) fra en platebutikk. (Ja, jeg kjøpte CD'er i butikken! Det går fortsatt an!)
Diverse folk med en musikksmak som jeg har en viss tiltro til gjorde meg nysgjerrig på hva dette kunne være.
Det er vel en måneds tid siden nå, og siden da har "Koden", "Trygge Oslo", "Narkoman", "Hr. Smith", "Verdiløse menn", "Du er", "For pen", "Sola skinner" og deres like gått i repeat hver gang jeg har vært i nærheten av en pc eller cdspiller.
Alt jeg nå kan føle er en viss irritasjon over at ingen nevnte dette for meg før. Hvilke andre perler finnes der ute som jeg ikke vet om? Usikkerheten tar livet av meg.
Ellers kan jeg melde at interessen for fotografering har tatt seg opp igjen i det alfaCharlieske hode. Som vanlig blir jeg inspirert av høst og vakre farger, kalde morgener og stjerner på himmelen. Hadde jeg nå bare hatt et sted å slenge opp mørkeromsutstyret, hadde alt vært på plass. Enn så lenge får Japan Photo ta seg av grovarbeidet. Analog film er fortsatt det beste for meg.
Plutselig har jeg gravide venninner. Det er så fint! Selv om det en sjelden gang rasler litt ekstra i eggstokkene, anser jeg meg selv som veldig ferdig med barneprodusering. Slutte når man er på toppen, eller hva?
Hadde nå bare pusekatten kunnet tenkt på samme måten...
torsdag 11. oktober 2007
All ære til alenemammer.
De siste dagene har jeg i praksis vært alenemamma. Nå er det ikke det rent hverdagslige ved denne tilstanden som er noe problem, jeg styrer gjerne skuta alene.
Problemet kommer når kæpt'n på skuta, dvs. meg, plutselig går hen og blir dårlig. Hele "spise middag vaske hender og ansikt få på pysj lese bok synge sang"-regla blir litt vanskelig når man løper i skytteltrafikk inn på badet for å snakke i den store hvite telefonen titt og ofte.
Allikevel er det ikke så verst når min fireåring kommer inn, stryker meg på ryggen og spør om han skal hente vann til meg, etterfulgt av trøstende små kommentarer når jeg endelig har fått stavra meg inn i sofaen igjen.
"Går det bra med deg mamma?"
"Stakkars mamma!"
"Du er nok litt sliten nå, mamma..."
Fine lille gutten.
Problemet kommer når kæpt'n på skuta, dvs. meg, plutselig går hen og blir dårlig. Hele "spise middag vaske hender og ansikt få på pysj lese bok synge sang"-regla blir litt vanskelig når man løper i skytteltrafikk inn på badet for å snakke i den store hvite telefonen titt og ofte.
Allikevel er det ikke så verst når min fireåring kommer inn, stryker meg på ryggen og spør om han skal hente vann til meg, etterfulgt av trøstende små kommentarer når jeg endelig har fått stavra meg inn i sofaen igjen.
"Går det bra med deg mamma?"
"Stakkars mamma!"
"Du er nok litt sliten nå, mamma..."
Fine lille gutten.
onsdag 10. oktober 2007
Hva skjedde?
Plutselig har jeg ikke lenger lange, koselige morgener med et par smågutter som er like trøtte som meg. I stedetfor er det en gjøremålsstafett, før man kanskje når målet som er å komme seg ut av døren uten at ungene har fått altfot mye motvilje mot sin stressede mamma.
Plutselig er det minusgrader om morgenen. Det er greit det, hadde det ikke vært for at det blir12, 13 såkalte varme grader etter noen timer, og det gir hele kleskabalen en ny morsom liten problematikk.
Plutselig ble det slutt på å se på gode filmer om kvelden, i en enda bedre armkrok. Det ble byttet ut med eksamensnerver, intens lesing om kalkyler og lønnsregistreringer, i blandet noen timer med jobbing inne på det lille kottkontoret. Om jeg en vakker dag skulle ha samvittighet og tid til å sette på en klassiker, kan du banne på at min husbond sitter i telefonen, er på et sent møte eller "bare mååå registrere noen kontrakter".
Plutselig tapte Enga mot lsk. Ingen kommentar.
Dette ble negativt. *skifter gir*
Plutselig har jeg begynt å skjønne pensum. Ikke bare kunne det, men SKJØNNE DET! Stor forskjell!
Plutselig har Theo begynt å si "ja"! Etter å ha sagt "nei" i ett år, kommer endelig den litt mer positive halvbroren tuslende inn i vokabularet.
Plutselig har Noah lært seg å sykle uten støttehjul! Det er en stor hendelse i en fireårings liv.
Plutselig har trærne røde og gule blader, solnedgangene er vakre og jeg ser lysene fra Oslo speile seg i fjorden om kvelden.
Plutselig har jeg lært at Amarone er en fantastisk god drue. Rødvinsverdenen blir aldri den samme.
Plutselig kommer snøen. En fireogethalvtåring, en ettogethalvtåring og en tjuefireåring gleder seg masse!
Plutselig er det minusgrader om morgenen. Det er greit det, hadde det ikke vært for at det blir12, 13 såkalte varme grader etter noen timer, og det gir hele kleskabalen en ny morsom liten problematikk.
Plutselig ble det slutt på å se på gode filmer om kvelden, i en enda bedre armkrok. Det ble byttet ut med eksamensnerver, intens lesing om kalkyler og lønnsregistreringer, i blandet noen timer med jobbing inne på det lille kottkontoret. Om jeg en vakker dag skulle ha samvittighet og tid til å sette på en klassiker, kan du banne på at min husbond sitter i telefonen, er på et sent møte eller "bare mååå registrere noen kontrakter".
Plutselig tapte Enga mot lsk. Ingen kommentar.
Dette ble negativt. *skifter gir*
Plutselig har jeg begynt å skjønne pensum. Ikke bare kunne det, men SKJØNNE DET! Stor forskjell!
Plutselig har Theo begynt å si "ja"! Etter å ha sagt "nei" i ett år, kommer endelig den litt mer positive halvbroren tuslende inn i vokabularet.
Plutselig har Noah lært seg å sykle uten støttehjul! Det er en stor hendelse i en fireårings liv.
Plutselig har trærne røde og gule blader, solnedgangene er vakre og jeg ser lysene fra Oslo speile seg i fjorden om kvelden.
Plutselig har jeg lært at Amarone er en fantastisk god drue. Rødvinsverdenen blir aldri den samme.
Plutselig kommer snøen. En fireogethalvtåring, en ettogethalvtåring og en tjuefireåring gleder seg masse!
torsdag 20. september 2007
Ting som er vanskelige å gjøre med en vond tommel...
- skrive sms
- pusse tenner
- raspe gulerøtter
- skrive
- åpne vinflasker
- åpne hermetikkbokser
- kle på barna
- kle av barna
- humpe barnevognen ned trappa
- dra barnevognen opp igjen
- sminke seg
- åpne bukseknapper
- kneppe bukseknapper
- åpne hvilke som helst knapper
- kneppe hvilke som helst knapper
- røre i saus
- holde tunge kaffekopper
- holde vinglass på en noenlunde elegant måte
- bære ildfaste former fra bordet til kjøkkenbenken
- skifte bleier på en halvannet år gammel pjokk som spreller som en fisk
*sukk*
Det er et hardt liv.
tirsdag 18. september 2007
Første innlevering!
...er levert. *kry*
En dag etter fristen, men hvem tenker vel over slikt? Forhåpentligvis ikke læreren.
Mine gode forsetter om å ligge en uke før leseplanen har blitt erstattet med realisme, og jeg ligger nå en uke ETTER leseplanen. Who could've guessed...
Det er rart å sitte hjemme med skolearbeid mens begge barna er i barnehagen, det er tydeligvis en adskillelsesprosess for mor å gå igjennom også, og ikke bare for barna.
En dag etter fristen, men hvem tenker vel over slikt? Forhåpentligvis ikke læreren.
Mine gode forsetter om å ligge en uke før leseplanen har blitt erstattet med realisme, og jeg ligger nå en uke ETTER leseplanen. Who could've guessed...
Det er rart å sitte hjemme med skolearbeid mens begge barna er i barnehagen, det er tydeligvis en adskillelsesprosess for mor å gå igjennom også, og ikke bare for barna.
fredag 10. august 2007
Det finnes en liten gutt med de vakreste blå øynene verden noen gang har sett. Inne i denne skjønne gutten vokser en ond sykdom. Han har diagnosen leukemi, og i tillegg en variant som er sjelden og ekstra farlig.
Denne lille pjokken har jeg visst eksisterte fra han var et foster i sin mors trygge mage. Vi er mange mødre med barn på samme alder som har fulgt hverandre gjennom graviditet, fødsler og barseltid, og det kom som et sjokk da lille R fikk den forferdelige diagnosen.
Via hans mors blogg og oppdateringer på diverse nettfora følger vi kampen, og vil ikke gi opp håpet om et mirakel, selv om prognosene er veldig dårlige.
Minnet om den gangen jeg og L var på riksen og besøkte lille R og moren, sitter hardt i. Hans mor som utviser en styrke som jeg ikke trodde var mulig i en situasjon som dette. Den lille gutten med sonder og ledninger overalt, men allikevel med et lys i øynene som nektet å la seg kue.
Maktesløsheten er tung å kjenne på. Dette er alle foreldres mareritt, og man vil gjøre alt for å gjøre lille R frisk, for å ta bort dette onde. Så er det ingenting man kan gjøre, bortsett fra å tenke, å håpe.
Mange tårer er grått fra mange mødre og fedre rundt om i landet for lille R. Vi er enda ikke villige til å gi opp håpet om at et mirakel kan skje, og at verden fortsatt skal få se de vakre blå øynene!
Denne lille pjokken har jeg visst eksisterte fra han var et foster i sin mors trygge mage. Vi er mange mødre med barn på samme alder som har fulgt hverandre gjennom graviditet, fødsler og barseltid, og det kom som et sjokk da lille R fikk den forferdelige diagnosen.
Via hans mors blogg og oppdateringer på diverse nettfora følger vi kampen, og vil ikke gi opp håpet om et mirakel, selv om prognosene er veldig dårlige.
Minnet om den gangen jeg og L var på riksen og besøkte lille R og moren, sitter hardt i. Hans mor som utviser en styrke som jeg ikke trodde var mulig i en situasjon som dette. Den lille gutten med sonder og ledninger overalt, men allikevel med et lys i øynene som nektet å la seg kue.
Maktesløsheten er tung å kjenne på. Dette er alle foreldres mareritt, og man vil gjøre alt for å gjøre lille R frisk, for å ta bort dette onde. Så er det ingenting man kan gjøre, bortsett fra å tenke, å håpe.
Mange tårer er grått fra mange mødre og fedre rundt om i landet for lille R. Vi er enda ikke villige til å gi opp håpet om at et mirakel kan skje, og at verden fortsatt skal få se de vakre blå øynene!
mandag 6. august 2007
Fotball og sånn.
De fleste som har vært i nærheten av meg over et visst tidsrom har ikke kunnet unngå å få med seg at jeg er "litt" fotballinteressert. Det er ikke min skyld, det er genene. Banna bein. Mutter'n er 10 ganger verre enn meg, og i tillegg heier hun på helt feil lag.
Fotballsupportere kan være så mangt. Man har standardtypen, mann, 30+, ser på fotballkamper som en fin og legitim grunn til et par brune, og lider ofte den triste skjebne at han holder med et sært 3. divisjons lag fra bygder i England som ikke en gang de innfødte kan uttale navnet på.
Så har du sånne som mammaen min. Hun er proppfull av bergenske gener, det forklarer mye. Dette er en dame i sin beste alder som får andre tribuneslitere til å snu seg og fnise litt, hennes glød og entusiasme er faktisk så smittende at til og med min sindige far ble dratt med i "bølgen" for Lyn.
Selvfølgelig har du også sånne som meg. Miljøskadd, men i godt humør. *haha* Utviser en utsøkt smak i yndlingslag, og gråter og ler med de heldig utvalgte lagene. Barnetrygden går til supporterutstyr til de håpefulle, og man tok kontakt med managere og talentutviklere etter å ha sett sneipen på ultralyd for første gang.
Dessverre har man også supportere av typen Klyse TM. Jeg hadde den tvilsomme gleden av å sitte ved siden av et sånt type individ på Enga - Tromsø kampen. Etter hver minste takling, dommeravgjørelse eller lignende ventet han til de fleste hadde sluttet å heie, bue eller hva de enn fant for godt, for så å benytte "stillheten" til å vræle "HOMO" så høyt som mulig. Tøffing. Dette akkompagnert med et utseende som jeg er ekstremt fordomsfull mot, type BI-student (ja, jeg vet jeg kaster sten i glasshus), ignorering av røykeforbudet tross mine to håpefulle med uskyldsblå rett ved siden av, og stadig velplasserte spyttklyser rett ved siden av veska mi.
Sukk.
Det er i sånne stunder jeg sliter litt med å forklare for uinnvidde venner hvorfor det er gøy å dra på kamp.
Mitt budskap er altså: "Du soppen med krøllete hår, rutete bukse og pinlig lavt ordforråd! Hold deg hjemme neste gang!"
Fotballsupportere kan være så mangt. Man har standardtypen, mann, 30+, ser på fotballkamper som en fin og legitim grunn til et par brune, og lider ofte den triste skjebne at han holder med et sært 3. divisjons lag fra bygder i England som ikke en gang de innfødte kan uttale navnet på.
Så har du sånne som mammaen min. Hun er proppfull av bergenske gener, det forklarer mye. Dette er en dame i sin beste alder som får andre tribuneslitere til å snu seg og fnise litt, hennes glød og entusiasme er faktisk så smittende at til og med min sindige far ble dratt med i "bølgen" for Lyn.
Selvfølgelig har du også sånne som meg. Miljøskadd, men i godt humør. *haha* Utviser en utsøkt smak i yndlingslag, og gråter og ler med de heldig utvalgte lagene. Barnetrygden går til supporterutstyr til de håpefulle, og man tok kontakt med managere og talentutviklere etter å ha sett sneipen på ultralyd for første gang.
Dessverre har man også supportere av typen Klyse TM. Jeg hadde den tvilsomme gleden av å sitte ved siden av et sånt type individ på Enga - Tromsø kampen. Etter hver minste takling, dommeravgjørelse eller lignende ventet han til de fleste hadde sluttet å heie, bue eller hva de enn fant for godt, for så å benytte "stillheten" til å vræle "HOMO" så høyt som mulig. Tøffing. Dette akkompagnert med et utseende som jeg er ekstremt fordomsfull mot, type BI-student (ja, jeg vet jeg kaster sten i glasshus), ignorering av røykeforbudet tross mine to håpefulle med uskyldsblå rett ved siden av, og stadig velplasserte spyttklyser rett ved siden av veska mi.
Sukk.
Det er i sånne stunder jeg sliter litt med å forklare for uinnvidde venner hvorfor det er gøy å dra på kamp.
Mitt budskap er altså: "Du soppen med krøllete hår, rutete bukse og pinlig lavt ordforråd! Hold deg hjemme neste gang!"
mandag 16. juli 2007
Sommer?
Min sønn på fire lurte her om dagen på hvorfor han ikke kunne få ha på seg Liverpoolshortsen sin. "Du skjønner vennen, det er ikke ordentlig sommer enda."
Hæ? Spol tilbake. Ikke ordentlig sommer? Vi er da midt i juli! Selvfølgelig er det ordentlig sommer, det bare er en ordentlig VÅT sommer, noe som ikke nødvendigvis er dumt hele tiden. Jeg kan med god (noenlunde god ihvertfall) samvittighet bruke masse tid på pcen. Vi har malt kjøkkenet, lagt gulv og satt opp nye hyller her og der. Kornbøndene er enn så lenge glade, og meitemarkene er helt sikkert kjempeglade. Gresset begynner ikke å brenne bare av å se en fyrstikk, og stømleverandørene kan pokkern ta ikke skylde på tomme lager i år!
Selv er jeg stor fan av regn. Jeg elsker å gå tur i regn, så får man heller takle klissvåte sko og en smygende forkjølelse etterpå. For ikke lenge siden gikk jeg tur langs Akerselva, det flommet langt over breddene og Møllefossen var DIIIIGER! Kjempegøy! Endene var antageligvis også ganske fornøyd, som plutselig hadde så mye mer boltreplass.
Det flommet over sine bredder på Valle Hovin også. Før dørene åpnet på Metallicakonserten var det svære dammer med vann på arenaen, etter at publikum var ute igjen var vanndammene erstattet med dammer av øl. Uansett var konserten vilt bra!
Regnvær gjør at alt gror, barn også. Fireåringen har vokst nesten 2 cm. på under to måneder, pjokken på halvannet har vokst ca. 5 cm. på fire måneder. Selv vokser jeg hovedsakelig i bredden i regnvær;)
Hæ? Spol tilbake. Ikke ordentlig sommer? Vi er da midt i juli! Selvfølgelig er det ordentlig sommer, det bare er en ordentlig VÅT sommer, noe som ikke nødvendigvis er dumt hele tiden. Jeg kan med god (noenlunde god ihvertfall) samvittighet bruke masse tid på pcen. Vi har malt kjøkkenet, lagt gulv og satt opp nye hyller her og der. Kornbøndene er enn så lenge glade, og meitemarkene er helt sikkert kjempeglade. Gresset begynner ikke å brenne bare av å se en fyrstikk, og stømleverandørene kan pokkern ta ikke skylde på tomme lager i år!
Selv er jeg stor fan av regn. Jeg elsker å gå tur i regn, så får man heller takle klissvåte sko og en smygende forkjølelse etterpå. For ikke lenge siden gikk jeg tur langs Akerselva, det flommet langt over breddene og Møllefossen var DIIIIGER! Kjempegøy! Endene var antageligvis også ganske fornøyd, som plutselig hadde så mye mer boltreplass.
Det flommet over sine bredder på Valle Hovin også. Før dørene åpnet på Metallicakonserten var det svære dammer med vann på arenaen, etter at publikum var ute igjen var vanndammene erstattet med dammer av øl. Uansett var konserten vilt bra!
Regnvær gjør at alt gror, barn også. Fireåringen har vokst nesten 2 cm. på under to måneder, pjokken på halvannet har vokst ca. 5 cm. på fire måneder. Selv vokser jeg hovedsakelig i bredden i regnvær;)
mandag 2. juli 2007
Hva skal man skrive om når man egentlig ikke har noe å skrive om?
Det lurer jeg på i dag. Jeg nekter å gå med på at mitt liv er så lite interessant eller innholdsrikt at jeg ikke en gang klarer å skrive noen linjer med noenlunde nyhetsverdi.
Nytt å melde herfra er at jeg skal begynne å studere på deltid til høsten, i tillegg til jobb og barn. Skal bli litt spennende å se hvordan den sjongleringen går. Hvis jeg mot formodning skulle få noen av "ballene" i hodet, håper jeg det ikke er barna.
Fotballhumøret er ikke på topp, men man er jo ikke helt ukjent med at de lagene jeg har tapt mitt hjerte til ikke alltid presterer like bra. *sukk*
Ellers svirrer tankene stadig rundt lille R, en liten gutt på halvannet år som har fått kreft. Ting blir satt i perspektiv, og plutselig var det ikke like slitsomt å våkne fem-ti ganger hver natt allikevel.
Sjekk ut bloggen hans fantastiske mor oppdaterer: http://www.minstemann06.blogspot.com/
Nytt å melde herfra er at jeg skal begynne å studere på deltid til høsten, i tillegg til jobb og barn. Skal bli litt spennende å se hvordan den sjongleringen går. Hvis jeg mot formodning skulle få noen av "ballene" i hodet, håper jeg det ikke er barna.
Fotballhumøret er ikke på topp, men man er jo ikke helt ukjent med at de lagene jeg har tapt mitt hjerte til ikke alltid presterer like bra. *sukk*
Ellers svirrer tankene stadig rundt lille R, en liten gutt på halvannet år som har fått kreft. Ting blir satt i perspektiv, og plutselig var det ikke like slitsomt å våkne fem-ti ganger hver natt allikevel.
Sjekk ut bloggen hans fantastiske mor oppdaterer: http://www.minstemann06.blogspot.com/
fredag 29. juni 2007
For better or for worse…
I dag feirer mannen min og jeg vår sjette bryllupsdag!
På sånne dager blir det jo fort litt mimring, filosofering og kikking på gamle bryllupsbilder. Sistnevnte er ikke jeg noen stor fan av, siden stilsansen min (forhåpentligvis) har utviklet seg i en positiv retning i løpet av disse seks årene. *hehe*
Mimring derimot, er en helt annen sak. Jeg husker godt at alle andre var så mye mer opptatt av dette bryllupet enn det jeg var. Vi skulle være sammen uansett, og hvis et bryllup gjorde praktiske ting lettere å løse, så greit for meg. Alt dette maset med brudekjoler, buketter, mat og pynt var underordnet. Poenget med dagen var at han og jeg skulle si JA til hverandre, og at dette JA'et skulle holde resten av livet.
Noen detaljer sitter klarere i minnet enn andre. For eksempel da det gikk opp for meg at morgenen bryllupsdagen kanskje var 'litt' i siste laget å begynne å tenke på hvordan håret skulle være. At den überkule gamle bmw'en vi hadde lånt ikke STARTET den morgenen. Følelsen da vi ventet på tur utenfor vielsesrommet. Å se min ektemann i øynene for første gang. At min nybakte ektemann lo så han gråt da han oppdaget hvordan underskjørtet til kjolen så ut. Lampeskjerm, anyone? ;)
Over til filosoferingen. Ville vi fortsatt sagt ja til hverandre hvis vi visste alt som vi vet i dag? Hvis vi hadde møttes NÅ, ville vi fortsatt ha "klikket"?
Tja, fåglarna vet. Hvem kan si noe sånt med sikkerhet? Det eneste jeg kan vite med sikkerhet er hva jeg føler i dag, og i dag føler jeg at vi er sterkere enn Dovrefjell, og kommer oss gjennom alt sammen. Og det er bra, for det har vært noen torner på veien. Det at vi har vært schærster siden midt i tenårene betyr at vi har forandret oss på mange måter, noen ganger med hverandre og noen ganger mot hverandre. Allikvel er kanskje noe av det viktigste vi har innsett i løpet av disse årene at livet ikke er rosenrødt, men det er når ting butter i mot at vi virkelig trenger hverandre, og at forskjellene mellom oss er noe vi skal verdsette, og ikke prøve å utslette. TENK hvor mye vi har lært etter de neste seks årene! *haha*
Lydsporet til vårt forhold er uten tvil B.B. King og Eric Clapton's "Come rain, come shine".
På sånne dager blir det jo fort litt mimring, filosofering og kikking på gamle bryllupsbilder. Sistnevnte er ikke jeg noen stor fan av, siden stilsansen min (forhåpentligvis) har utviklet seg i en positiv retning i løpet av disse seks årene. *hehe*
Mimring derimot, er en helt annen sak. Jeg husker godt at alle andre var så mye mer opptatt av dette bryllupet enn det jeg var. Vi skulle være sammen uansett, og hvis et bryllup gjorde praktiske ting lettere å løse, så greit for meg. Alt dette maset med brudekjoler, buketter, mat og pynt var underordnet. Poenget med dagen var at han og jeg skulle si JA til hverandre, og at dette JA'et skulle holde resten av livet.
Noen detaljer sitter klarere i minnet enn andre. For eksempel da det gikk opp for meg at morgenen bryllupsdagen kanskje var 'litt' i siste laget å begynne å tenke på hvordan håret skulle være. At den überkule gamle bmw'en vi hadde lånt ikke STARTET den morgenen. Følelsen da vi ventet på tur utenfor vielsesrommet. Å se min ektemann i øynene for første gang. At min nybakte ektemann lo så han gråt da han oppdaget hvordan underskjørtet til kjolen så ut. Lampeskjerm, anyone? ;)
Over til filosoferingen. Ville vi fortsatt sagt ja til hverandre hvis vi visste alt som vi vet i dag? Hvis vi hadde møttes NÅ, ville vi fortsatt ha "klikket"?
Tja, fåglarna vet. Hvem kan si noe sånt med sikkerhet? Det eneste jeg kan vite med sikkerhet er hva jeg føler i dag, og i dag føler jeg at vi er sterkere enn Dovrefjell, og kommer oss gjennom alt sammen. Og det er bra, for det har vært noen torner på veien. Det at vi har vært schærster siden midt i tenårene betyr at vi har forandret oss på mange måter, noen ganger med hverandre og noen ganger mot hverandre. Allikvel er kanskje noe av det viktigste vi har innsett i løpet av disse årene at livet ikke er rosenrødt, men det er når ting butter i mot at vi virkelig trenger hverandre, og at forskjellene mellom oss er noe vi skal verdsette, og ikke prøve å utslette. TENK hvor mye vi har lært etter de neste seks årene! *haha*
Lydsporet til vårt forhold er uten tvil B.B. King og Eric Clapton's "Come rain, come shine".
onsdag 27. juni 2007
Prestasjonsangst.
Hei.
Jepp, nå har jeg laget min helt egne blogg. Og nå senker angsten seg. Hva skal jeg skrive? Skal jeg være morsom? Seriøs? Dyp? Poetisk? Kommer noen faktisk til å gidde å lese dette?
Time will show.
En kort presentasjon av undertegnede:
Jeg er... tja. Jeg er. En kvinde! Ung sådan. Forholdsvis, i hvertfall. Bosatt (og dette er viktig) i hovedstaden, Tigerstaden, Oslo. Hvorfor er det viktig? Jo, fordi mitt "Jeg" i stor grad er preget av gleden av å endelig bo i Min By, å endelig kunne traske i timesvis i gater som jeg ikke har gått i før, å endelig kunne føle meg hjemme.
Mine to barn er min store stolthet og glede. Helt objektivt vil jeg hevde at disse to gutta er universets vakreste skapninger, underligste vesener, skarpeste hjerner, innehavere av de klareste øyne og mest melodiøse stemmer. Dessuten er selvfølgelig begge to kommende fotballstjerner av et kaliber man aldri før har sett maken til.
Mannen min har vært min fra han var 17 og jeg var 15. Vi er mer enn bare gift, vi er kompiser og sjelefrender. (Klisjéene trenger seg på, så jeg stopper her.)
Interessefeltene mine går fra den ene ytterkanten til den andre. Kunst, fotball (Enga og Liverpool, selvfølgelig), klassisk musikk, rock, bøker, tegneserier og film. Ikke spør meg hva som er favoritten, jeg har ikke peiling.
Ellers? Uff, jeg skrev en kort presentasjon, gjorde jeg ikke? Alle elsker å snakke/skrive om seg selv. *virtuell rødming*
Jeg tror vi slutter der.
Jepp, nå har jeg laget min helt egne blogg. Og nå senker angsten seg. Hva skal jeg skrive? Skal jeg være morsom? Seriøs? Dyp? Poetisk? Kommer noen faktisk til å gidde å lese dette?
Time will show.
En kort presentasjon av undertegnede:
Jeg er... tja. Jeg er. En kvinde! Ung sådan. Forholdsvis, i hvertfall. Bosatt (og dette er viktig) i hovedstaden, Tigerstaden, Oslo. Hvorfor er det viktig? Jo, fordi mitt "Jeg" i stor grad er preget av gleden av å endelig bo i Min By, å endelig kunne traske i timesvis i gater som jeg ikke har gått i før, å endelig kunne føle meg hjemme.
Mine to barn er min store stolthet og glede. Helt objektivt vil jeg hevde at disse to gutta er universets vakreste skapninger, underligste vesener, skarpeste hjerner, innehavere av de klareste øyne og mest melodiøse stemmer. Dessuten er selvfølgelig begge to kommende fotballstjerner av et kaliber man aldri før har sett maken til.
Mannen min har vært min fra han var 17 og jeg var 15. Vi er mer enn bare gift, vi er kompiser og sjelefrender. (Klisjéene trenger seg på, så jeg stopper her.)
Interessefeltene mine går fra den ene ytterkanten til den andre. Kunst, fotball (Enga og Liverpool, selvfølgelig), klassisk musikk, rock, bøker, tegneserier og film. Ikke spør meg hva som er favoritten, jeg har ikke peiling.
Ellers? Uff, jeg skrev en kort presentasjon, gjorde jeg ikke? Alle elsker å snakke/skrive om seg selv. *virtuell rødming*
Jeg tror vi slutter der.
Abonner på:
Innlegg (Atom)