America's got talent

Åh. Den programtittelen skriker etter ironi og sarkasme. Ihvertfall etter å ha lidd seg gjennom en hel halv (halv hel?) sending. Oh smerte. Oh angst.

Først. David Hasselhoff som dommer i en talentkonkurranse? Ja, han kjenner nok igjen dårlig talent når han ser det. På seg selv kjenner man andre. Alt han sa var dumt. Alle ansiktsuttrykkene var dumme. Han er dum. Jeg er flau. Jeg gjemte meg bak puta.

En av gårsdagens deltakere var en dude som skulle synge "Raise me up", og om ikke annet gjorde han at Westlife fikk en uventet stjerne i boka mi, for de synger jo den ganske så bra. Det gjorde ikke han fyren her, han hørtes mest ut som en operamus på boler. Kanskje ikke så bra heller. Alas, dommerne elsket fyren. De syntes han sang som en gud, at han var vakker, jeg vetta pokkern hva de ikke mente om denne triste unnskyldningen for en stemme.

En litt senere opptreden var en dame som gjorde en burlesqueopptreden. Først ble jeg flau over at hun tydeligvis ikke hadde så veldig stilsans, men hun fikk alfaPoeng for å se helt naturlig ut, en helt vanlig kropp uten kirurgisk make-up. Etterhvert slo det meg hvor håpløs USAs (ja, vi skjærer alle over en kam. Det sparer tid.) holdning til hva som er "uanstendig" er. Tydeligvis var denne såkalt erotiske greia veldig sjokkerende, og kamerafolka hadde det moro med å plukke ut rødmende menn og barn med hender foran øynene i publikum. En gjennomsnittlig musikkvideo på MTV gir mer seksualopplæring enn dette, men det er jo selvfølgelig helt ok. Er det sånn at hvis det er silikon er det greit? Det hadde jo forklart hvorfor amming er så fy-fy. Da er jo puppene bare fyllt med melk.
Brandy, Moralens Vokter, hadde et passe avskyende ansiktsuttrykk gjennom hele greia, og presiserte nøye etterpå at dette slett ikke var talentfullt. Hun fikk slengt til seg BH-en til burlesquedamen, og reiste seg opp og proklamerte med en imponerende hånlig snert at dette nok ikke var hennes størrelse. Til stor jubel. Ærre mulig.
Etter denne pinlige seansen var de mannlige dommernes evaluering bare pinlig, fnisende og hormonfylt, og jeg tok meg selv i å savne Simon Cowell intenst. Piers, bare fordi man er brite betyr det ikke at man er morsom når man er sarkastisk. You prove my point.

Vel.

Ellers har jeg sett "The assassination of Jesse James by the coward Robert Ford", og den var en höydare. Dæven. Se bort i fra at slutten røpes i tittelen. ;) Ikke noen cowboyaction, hvis man vil se det må man velge "Open Range" eller "American Outlaws" eller "Butch Cassidy and the Sundance Kid" eller "Nådeløse menn" eller noe sånt i stedetfor, men denne var BRA, altså. Jeg er ingen sucker for Pitt, men han er en helsikes skuespiller. Duden som spiller Robert Ford, som jeg ikke husker navnet på og ikke gidder å google, gjorde også en knalljobb. Og Sam Rockwell. Som alltid.

Se den!