Dagens svada.

Ja, svada for et par dager, faktisk. Brace yourself.

... hvilket bringer meg over på første lille tanke. Er det bare meg som irriterer meg over feil jeg gjorde på ungdomsskolen? Og da snakker jeg ikke om sånne elementære fjortisfeil, men sånne irriterende stavefeil og sånt noe. Som "yourself". Jeg husker en gang jeg i en engelskstil skrev "yourselves" i entall. Argh. En annen gang skulle jeg være avansert å skrive "Prague" når jeg mente "Prag". (Praha.) Hulk.

I går så jeg en liten apekatt i såpeskummet da jeg dusjet. Den hadde et stort og et lite øye, og et uforholdsmessig stort øre som lå litt bakover, og så smilte den. Etter bare et lite øyeblikk ble den til et dødningehode, jeg lurer på om det var et tegn av noe slag? Kanskje jeg skal ringe Märtha og sjekke, bare sånn for sikkerhets skyld? Er dette noe Julius burde varsles om?

I dag snør det sidelengs, og innimellom regner det. Hvilket sjarmerende vær! Jaahahaaa. Sjempekult. Ikke er det vanskelig å kle på ungene når det er sånn heller. Slett ikke. Dessuten ELSKER ryggen min, eller nærmere bestemt det lille saksedyret som sitter og kniper i nervene der inne, når det er fuktig og kaldt. Absolutt.

Akkurat nå er jeg i et bokvakuum. Det er litt trist. Jeg trenger å lese noe morsomt, men alle de morsomme bøkene i hylla er lest ut ørten ganger før, jeg glemmer alltid å dra på biblioteket og har ikke samvittighet til å svi av enda mer penger på bøker. I et anfall av kjedsomhet fant jeg her om dagen igjen noen gamle Kidpaddle-tegneseriehefter. De er hysterisk morsomme, og treffende både på meg og poden på fire og et halvt. Vet ikke om det er et bra eller dårlig tegn?

Ellers kan jeg nevne at jeg gleder meg vilt og hemningsløst til serien starter igjen, og hvis jeg hadde hatt 5 000 pund til overs hadde jeg kjøpt en eierandel i LFC. Jeg har slett ikke 5 000 pund til overs. (Dvs, nå har jeg ikke telt tomflaskene ennå. Det kan hende at det ikke er så langt unna.)

Det jeg faktisk har er en sønn med feber. Igjen. Jeg begynner å nærme meg *bekymret mor*-status. ...og så har jeg litt dårlig samvittighet for at stakkars poden har arvet mitt håpløse immunforsvar. Vi får håpe han har arvet min fantastiske intelligens og ikke minst, den sjarmerende ydmykheten, så det veier opp litt. ;)