Telefonselgere Fra Helvete

Min karriere som steinkaster i glasshus er både lang og (i noen sammenhenger) pinlig, og jeg ser vel ingen grunn til å slutte med det ennå. Altså, jeg har jobbet som telefonselger, og mannen min livnærte seg (og meg) i mange år i det samme yrket. Det har ført til at jeg noe beskjemmet ikke klarer å kaste meg ut i de heftigste samtalene om de samvittighetsløse djevlene som ALLTID ringer midt i middagen, men ymter frempå med at så lenge de oppfører seg ordentlig og profesjonelt er det vel ikke så farlig?

Nå har karma kommet og dolket meg i ryggen. Jeg har blitt utsatt for Telefonselgere Fra Helvete. *skummel musikk*

Første kapittel i sagaen er en samtale for ganske lenge siden, da en dame ringte fra en veldedig organisasjon for å takke meg for mine donasjoner som gjorde at de nå hadde kunnet bygge nye sykehus i Sudan. Man skulle faktisk tro at jeg selv hadde dratt ned, kuttet ned trær og spikret opp byggene selv, så takknemlig var hun for mitt bidrag. Hun var så takknemlig at hun sa navnet mitt minst to ganger i hver setning. Er det ikke rørende? Navnet kan neppe beskrives som spesielt velklingende, så hun gjorde en ordentlig innsats, det skal hun ha. Kinkig nok blir jo sånt etterhvert litt irriterende, og det demret for meg at jeg ikke kunne huske å ha gitt noe som helst til denne organisasjonen, og spurte i hvilken sammenheng de hadde mottatt min donasjon. Dette spørsmålet ble møtt med nye takksigelser om hvor fantastisk jeg var som gjorde at alle barna fikk vaksiner i hele Afrika. Minst.

Aha.

Etter enda litt mer babbel kom selvfølgelig spørsmålet om hvordan jeg ville bidra denne gangen. Som sant var svarte jeg, fortsatt noenlunde høflig, at jeg ikke hadde så stor tiltro til systemet deres om hun ikke engang visste hvordan jeg hadde bidratt forrige gang, og at jeg ikke var interessert i å gi penger til de, og at jeg nå ville avslutte denne samtalen. (Ja, jeg kan være høflig jeg også. Slutt å fnis. ) Nå kommer det groteskt komiske, hennes respons var, i tillegg til å øke "puttenavnetinnisetning"-raten, å beskrive for meg hvorfor de trengte disse sykehusene (ja, for det er ikke opplagt. Slett ikke.), og valgte den noe provoserende måten å gi meg tall på hvor mange småjenter, ja, helt ned i tre, fireårs alderen, som ble brutalt voldtatt. Sånn for å plusse litt på min dårlige samvittighet tenkte hun nok som så at jeg trengte litt mer detaljer, og begynte å forklare meg hvordan, i detalj, disse jentene ble voldtatt. I detalj, altså.
Jeg er på alle måter for en realistisk fremstilling av vanskelige situasjoner, men en tiggetelefon på falske premisser er neppe mediet man skal velge for den slags? Røret ble slengt på fra min side i fremprovosert sinne, i den grad man kan slenge på røret med en mobiltelefon. Selvfølgelig løp jeg rett inn på Forumet med stor F for å klage min nød over håpløse telefonveldedighetspushere, og glemte deretter hele greia.

Helt til i går.

I går ringte atter en gang mobiltelefonen, og det var igjen et svensk nummer. (Hvilket er noe ironisk, siden organisasjonens navn så vidt jeg husker begynner med "Norsk".) Denne gangen var det en ung, utvilsomt smilende og energisk mann, som begynte med å takke meg dypt og inderlig for de pengene jeg hadde gitt som rett og slett gjorde at barna i Sudan nå kunne begynne på skolen. Er det ikke vakkert, dere? Faktisk akkurat de samme liksompengene som i fjor hadde bygget sykehus helt på egenhånd, hadde nå dratt avgårde som en god hjelper og satt opp en haug med skoler. Takket være meg kan Afrikas barn lese.
Nå var jeg ikke helt i humør til å være hverken høflig eller forsonlig, og sa rett frem at jeg ikke var interessert i å snakke med ham mer. Responsen? "Ja, VIL du ikke hjelpe til med å bygge skoler? Du som har hjulpet oss så mye før?" (Selvfølgelig innblandet navnet mitt for hvert tredje ord. ) Jadda. Nuh hadde man fått nok, og jeg forklarte denne unge, antageligvis klysete, men gelesveis og gummistrikker rundt beina, svensken at det var rent flaut å høre hvor uprofesjonelle telefonselgere faktisk kan være, nå legger jeg på. ....han ga seg FORTSATT ikke!

"Vi er veldig glade og stolte for at du, alfaCharlie, har gjort så vi kan bygge skoler i Sudan, alfaCharlie!"

Da la jeg på. For alt jeg vet sitter han og skravler fortsatt, med et glassaktig blikk, reseptbelagte små piller, og Carola på CD-spilleren.

They're out there. Be afraid. Be very afraid.