Det er rett og slett ikke sunt.

Nei. Det kan på ingen måte være sunt å drukne i melodier og tekster på den måten jeg gjør det. Man skulle tro at jeg hadde åndsnærværelse nok til å droppe de mest melankolske og fortvilte, frustrerte tekstene når jeg vet hvordan jeg blir av det, men neeeeeida. En musikkmasochist, det er det jeg er. Sukk.



Nyttårsblogginnlegget, ja. Jeg vet ikke helt hva det blir til med det. Nå, som det jo er hele 17 dager siden fyrverkeriet stilnet, eller skulle stilnet, har jeg falt av den fantastiske "nytt år, nye muligheter"-rusen, og alle poetiske vendinger om spor i snøen og lignende har regnet bort sammen med snøen som sporene var i. Det må jo nevnes et par ting jeg lærte i 2007. Det skal være mellomrom mellom tall og prosenttegn. (Guri, det satte visst dype spor, det der.) Ja, det ser ikke bra ut, men det skal nå være sånn. Ellers har jeg lært at gode venner er gull verdt, samme hvor klisjeaktig det høres ut. Jeg har lært litt om å finne seg selv (klisjeene står virkelig i kø her ja!) og om hva som betyr noe, eller for å si det på en annen måte, hvor skjørt livet er. Ja, og så har jeg lært at norsk rock slett ikke er så verst.

Akkurat nå er man irriterende syk, ikke så syk at det fordrer sengeleie og nonstop omsorg, men så syk at man må stå opp, lage matpakker og jobbe, uten den minste lille gnist av energi eller livslyst. Nå er jeg der hvor selvmedlidenheten er på topp, men dessverre har visst ikke de rundt meg nådd samme nivå. Makan.

(Og så kan jeg få dele en ting som jeg akkurat har lært. Når tv3-mannen sier "vi setter over til "Days of our lives", er det på høy tid å sette seg inn på kontoret og gjøre noe man faktisk får betalt for.