På nett for enhver pris!

Ja, erru gæærn. Nå vet jeg faktisk ikke til hvilken pris jeg er på nett nå, men det finner jeg jo ut av neste gang jeg skal føre mobilregningbilaget for firmaet. I natt camper jeg hos morfaren min, en usannsynlig kul gammel mann med grønne fingre og boksenese. Det eneste han mangler her er trådløst nett, så nå har man koblet seg til via mobil og kabel, og det kombinert med to stk. strømkabler gjør at jeg nå formelig kjenner elektronene suse rundt i lufta.
Som dere jo skjønner har altså Mitt Liv I Koffert blitt innledet, og så langt går det fint. Nå er det faktisk enn så lenge Et Liv I En Litt Stor Veske, men man er jo ikke kravstor. Jeg savner ungene vilt og hemningsløst, men det visste jeg jo at jeg kom til å gjøre også.

Forresten, før i dag skrev jeg et langt og intelligent blogginnlegg om alt annet enn meg, siden temaet Meg begynner å bli noe utdebattert her. Hva skjedde? Den Onde Internettguden (altså ikke Den Gode Internettguden) stjal alt sammen. Det er nok et tegn, derfor skriver jeg nå bare selvsentrert svada igjen.

Badet mitt har blitt inkontinent. Det sa ihvertfall naboen under, som hadde begynt å undres over den våte flekken i taket hans. Makan. Tror ikke det hjelper å stappe noen Tena inn i sluket heller, gitt.

Anyways, i kveld burde jeg egentlig bysselalle tidlig som bare pokker'n, siden jeg må opp før fuglene fiser for å være tilbake i hjemlige trakter før E og Doffen skal avgårde. Storebror har feber og er dermed unndratt barnehageplikt. Morfar, snille fantastiske mannen, sa at jeg skulle vekke ham, så kunne han lage frokost mens jeg fikk strukket meg litt lenger på sengen. Det er gutten sin, det. Mormor lærte ham godt opp. :)

I morgen er det atter en dag, obligatoriske møter og sånt noe, det blir litt vanskelig, men er veldig viktig. Så kan jeg trekke pusten igjen. Gleder meg stort til det, ja...

Natta!

Nye tider

I dag har et helt nytt liv begynt. Spennende og skummelt på en gang. Jeg føler for å slenge inn en tekst her. Surprise, surprise... ;)

-Hun er fri

Hun er en båt uten anker
Hun har hue fullt av tanker
og et hjerte som banker for ting som hun tror på
Hun har ikke sko på
Hva er det du glor på din straite dust
Hun ække inntressert i penger
eller gull og grønne enger
eller tull i myke senger med en pappagutt som deg
Så du kommer ingen vei
med å leke helt for henne
for det som får a' til å tenne
er en gjennomført frik
Slik som han som er på vei bort hit
Han kan snakke hele natta
om ting hun blir betatt av
Så elsker de på matta
som ville dyr
Helt til dagen gryr
Det er et herlig eventyr
for vakre unge mennsker
Tyske, danske, norske, svensker
fra gode trygge hjem
med lomma full av spenn
På jakt etter en venn de kanskje aldri ser igjen
Ja, det er romantikk
som grenser opp til poesi
Det er slike ting
som vil få minnene på gli
når sommeren er forbi

-Raga Rockers

Vet ikke helt hva jeg skal si, egentlig. Skulle ønske ikke alt gikk så langt som det gikk, men utfallet hadde nok blitt det samme uansett. Heller før enn senere. Uansett, nå er Jeg Meg, og det er bra. Det er så absolutt en bra ting. Ikke bare for meg, men også for de to små som nå har en noe mer tålmodig og mye mindre hissig mor. Jeg håper det holder seg. Litt vanskelig å spå hvordan det kommer til å bli å være alenemamma, men hey, når jeg ser alle de tafatte, inkompetente menneskene som klarer det, burde vel jeg også fikse biffen? Noe annet hadde jo vært direkte flaut. :)

Sånn generelt prøver jeg å finne igjen troa på menneskeheten, og da er det jo ikke så dumt å begynne med mine nærmeste, de to som nå faktisk sover i hver sin seng, selvfølgelig etter den nå essensielle lille musikkhappeningen som består av Jokke & Valentinerne, og som først eldstemann sovner til, og deretter, etter litt mer trass, lillebror også må gi opp for. Fine gutta mine. De har sin mors gener, det er ihvertfall sikkert. ;)

Vel. Up, up and about.

Fortsatt bare barnet

...tross ting som kan tyde på det motsatte. Man har nådd den respektable alder av et kvart århundre, som er noe jeg mye lettere kan forholde meg til enn halvveis til femti.

Uansett, bursda'n har så langt vært utmerket. :) Barna har tegnet, og jeg er ganske sikker på at det er smigrende at min eldste sønn mener at bena mine er fem ganger lenger enn resten av meg, og at min yngste visualiserer sin mor som en lilla krusedull. Det er jo faktisk ikke så langt fra sannheten. Den lilla krusedullen, i hvert fall.

...og så er det utrolig koselig å våkne på en myk sofa, uten et dugg av ettervirkninger fra gårskvelden, men med et av mine absolutte yndlingsmennesker hvinende av fryd for at jeg faktisk befinner meg i nærheten. Og ja, det var toåringen som hvinte av fryd, mammaen hennes var noen hakk roligere, men er like fullt et annet av mine yndlingsmennesker. Lots of love, pus!

Ellers behandler ikke håret mitt meg særlig pent i dag. Tydeligvis ble det bortskjemt da jeg lot det henge i fri dressur i går, og lar meg i dag lide for det med å oppføre seg trassig og krøllete, og befinner seg slett ikke pent innenfor hårstrikker og spenner.

Klarer ikke forbigå 8. mars i stillhet heller. Det er de der ute (ja, dere vet hvem dere er!) som mener at dagen har utspilt sin rolle. Svada. Det Nyes sjefredaktør mente at man kunne jo bare opprette en Facebookgruppe! Jeg visste ikke om jeg skulle grine eller le da jeg spottet det utsagnet i Aftenposten. Opprett en gruppe du, damen. Noe sier meg at du ikke ender opp i historiebøkene som noe annet enn en comic sidekick. (Men hallo. Det Nye. Hadde vi ventet noe annet? Næh.)

Anyways. Nytt år, nye muligheter. (Ja, det er ikke bare på nyttårsaften man sier sånt. Vi elsker pretensiøse utsagn, gjør vi ikke? ) Jeg skal utnytte det. Big time. Be prepared! *glis*

Surrealisme

Nettopp. Det beskriver det meste om dagen. Nå vil jeg bare først få understreke her at dette er min blogg, mine ord og mine tanker, og den er veldig frivillig å lese. Selvfølgelig, man går glipp av mange gullkorn hvis man ikke leser, men dog. Poenget er, if you can't take it, don't read it.
Nå tror dere sikkert at jeg skal øse ut av meg edder, galle og ekle personangrep her, men dengang ei. Egentlig er det bare en slags manifestasjon (var det riktig ord å bruke, mon tro? Anne? Hanne? Anyone?) av min sinnstilstand om dagen. Jeg er meg. Ikke prøv å kontrollere, påvirke, holde nede, begrense meg eller gi meg dårlig samvittighet uten at jeg egentlig har så himla mye grunn til å ha det. Sånn. *puster litt friere*
Vel. Surrealisme. Så til de grader. Alt som jeg trodde, eller i det minste som jeg ville tro var sikkert, stødig og grunnfjell har forsvunnet, og blitt til et helt nytt landskap. Enn så lenge trives jeg godt her i jungelen av merkelige innfall, mye latter, usedvanlig fantastiske venner, interessante mennesker og overraskende hendelser.
Jeg har slitt litt med å blogge om dagen. Ikke fordi det ikke har hendt blogworthy (ja, det har rett og slett blitt et ord her. Deal with it.) eventer, men fordi ting må få synke litt før jeg kan begynne å analysere alt i fillebiter. Dessuten har jeg innsett at ikke alt som skjer IRL er nødt til å refereres her i mitt lille dronningdømme. Sånn forresten, IRL er oppskrytt. Absolutt. (Sånn forresten? Hva slags uttrykk er det, da?)
Hvis dere irriterer dere over alle paranteser, ord i kursiv og andre pretensiøse elementer, så er det fordi jeg har drukket alt for mye kaffe, og klokka er midt på natta. Jeg måtte nemlig jobbe, virkelig måtte, og helte nedpå mengder med kaffe for å holde øynene noenlunde åpne, men jammen ble jeg ikke ferdig noen hakk før jeg trodde, og koffeinet har slett ikke roet seg. Slett ikke. Det roper faktisk etter mer. I shall obey.
Sånn i jobbteknisk forstand burde jeg egentlig heller tatt den øl(l?)en som ligger i kjøleskapet. Da hadde jeg våknet i akkurat passe tid, for så å sove enda litt bedre etterpå, men neeeida, arbeidsmoralen jobbet overtid, og Alkohol er Ondskapen selv i jobbsammenheng, selv når jeg sitter og jobber rundt midnatt hjemme ved kjøkkenbordet. Noe sier meg at arbeidsmoralen hadde takket ja til et glass rødvin, men det har jeg ikke. Sukk.
I føljetongen: "Hvordan sovner barna lettest?" kan jeg tilføye at det tydeligvis er Jokke som er greia. Nå er det ikke lenger spesielt populært at mor stiller sin sangstemme til rådighet, det er pc-en som skal spille 'sikk. (musikk) Jeg har ikke så mye i mot det, og morshjertet svulmer jo unektelig av stolthet når gutta ligger og sier "Jokke synger!", selv om de strengt tatt burde ha sovet på det tidspunktet. Det er tydelig at det er lettere for de å forholde seg til norske tekster, men jeg håper jo inderlig at de ikke klarer å tyde altfor mye av meningen bak ordene. Det kan godt vente til de har nådd skolealder, om ikke annet.

Nei. Nuh. Natta? Njah. Nesten. OK da.

God natt!

Enklere sagt enn gjort.

Mine to håpefulle har noen ting som må være på plass før Ole Lukkøye (han med tryllestøvet, ikke han andre) ønskes velkommen. Først, riktig pysj. Hva som er riktig pysj forander seg fra kveld til kveld, og du kan vedde på at det som er riktig pysj er den som henger dryppende våt på tørkestativet.
Så, Det Store Bokvalget. Hadde storebror fått bestemme skulle vi lest Juniorleksikonet fra perm til perm hver kveld, iblandet hvinende skrekkblandet fryd når vi kommer frem til edderkoppene. Lillebror derimot, han foretrekker "En reise til jorden", en liten historie om Flopp, et lite romvesen som uten store problemer kan kamuflere seg som en potet. Han trenger egentlig bare trekke bena oppunder seg og lukke øynene. Flopp fisker saftis med håv i verdensrommet, og lever av lettmelk. Jeg har en tendens til å gi Lillebror viljen sin, det er en viss nyanseforskjell på noen og et par hundre sider og tretti eller noe i den dur.
Etter at boken er lest er det vannkoppene som skal fylles, og gud forby at mor ved en feiltagelse gir feil farge til feil barn. Da er det bare litt kjipt at hvem som skal ha hvilken farge forandrer seg med ujevne mellomrom, jeg prøver stadig å finne en trend der, sånn for å gjøre det noe mer forutsigbart og begrense mulighetene for ramaskrik en smule.
Neste punkt på listen, gadgets. Noen på hylla, noen i hånda, noen under puta og uten unntak en pandabjørn ved siden av hver pute. Gadgetsene er som oftest biler, helst med øyne, men en gang i blant er det et papirfly, et helikopter eller noe lignende som får hedersplassen. Thomastoget viste seg å være en sikker vinner i kveld.
Hvor var vi? Jo. Gadgetsene er på plass, og kveldens musikalske innslag nærmer seg. Nattasangen.
I kveld har jeg sunget:

"Summertime". Selv foretrekker jeg Ellas versjon.
"St. James Infirmary". Ingenting som en sang om et likhus for å sikre søte drømmer.
"So Ro Tipp på tå". Klassiker. Er dog ikke helt sikker på teksten, selv om jeg har sunget den en million ganger. Minst.
"Trollmor". Ooo ai ai ai ai boff er lyrikk på høyt nivå.
"Nothing else matters". Hehe. Blir lissom ikke helt det samme a cappella med spinkel alfaStemme.
"Mom is home" - fra Grimm og Gru. Fiiine sangen! Etter den følger et lite potpurri med ymse andre sanger fra Grimm og Gru som jeg bare kan bruddstykker av.
"Lykkeliten". Snart på tide å lære seg den teksten, tror jeg.

Tenk så fint om jeg faktisk hadde kunnet synge. Etter denne oppvisningen skulle man jo tro at barna sov søtt, ikke sant? Dengang ei. I et anfall av desperasjon (og heshet) sier jeg "Skal jeg sette på litt musikk på pc-en, kanskje?", og får samtykkende svar fra avkommene. På kommer Jokke & Valentinernes "Verdiløse menn". Nå har jeg to sovende barn. Jøss.

Fine ordene.

A man with a gitar. Damn, jeg elsker disse låtene.

Little Wing - Jimi Hendrix

Well, she's walking through the clouds
with a cirkusmind that is running round
Butterflies, zebras and moonbeams
That's all she ever thinks about
Riding with the wind

When I'm sad, she comes to me
with a thousand smiles, she gives to me free
"it's allright" she says "it's allright"
Take anything you want from me
Anything
Anything

Fly on, little wing



Sukk. Pur poesi.



The wind cries Mary - Jimi Hendrix

After all the jacks are in their boxes
And the clowns have all gone to bed
You can hear happiness staggering on down the street
Footsteps dressed in red
..and the wind whispers Mary.

A broom is drearily sweeping
up the broken pieces of yesterdays life
Somewhere a king has no wife
...and the wind, it cries Mary

The trafficlights they turn
uh, blue tomorrow
And shine their emptiness down on my bed
The tiny Island sags downstream 'cause
the life that lived is, is dead
...and the wind screams Mary

Uh, will the wind ever remember
The names it has blown in the past?
And with this crutch, its old age and its wisdom
It whispers "no, this will be the last"
...and the wind cries Mary


Den der kan jeg høre på repeat en hel dag, klarer rett og slett ikke gå lei. Har ikke klart det så langt, i alle fall.

That's it for now. Jimi sier det så bra.

Rødvin

...hjelper mot alt. Bortsett fra kanskje tørsten.

I går drakk jeg en som slett ikke var så verst, men det betyr ikke at jeg klarer å huske navnet på den for det. Noe italiensk. Fiffig liten sak. Kombinert med superMaiken, American Idol (de første auditionene) og passe vinhappy skravling, ble det en veldig fin kveld i går. :) Høydepunktet var selvfølgelig marinbiologen (det var ihvertfall noe med hav og sånt *blånn* ) som het Killawee. Stort bedre enn det blir det ikke!

I morgen må jeg rydde kontoret mitt. I morgen. Døra holder nok en natt til. Papirløst samfunn, yeah right. Det ligger antageligvis en middels stor regnskog i arkformat på skrivebordet mitt.

Åh! Jeg elsker å kjøre tog. Det er så utrolig deilig, passe myke seter, passe høy fart, passe langt mellom stasjonene og ikke så veldig mange teite reklamer på veggene. Hadde nå bare iPoden min oppført seg litt bedre, hadde det vært Den Ultimate Opplevelsen. Min elskede iPod, en gammel miniPod, er nemlig ikke helt det den en gang var. Nå krever den omtrent tre timer lading for å holde koken i en time, og jeg er nødt til spørre meg selv om et bra design er nok for å tilfredstille mine krav til duppeditter. Jeg synes nemlig at den gamle, gode(?) miniPoden ser helt strålende fantastisk ut, og rynker på nesen av nymoderne, fargeflashende, videospillende dingser. Makan. Ungdommen nå til dags, og alt det der. Nå må dere huske at hun som sier dette er hun som ønsker/ønsket seg CD-spiller, polaroidkamera og platespiller. Alt i 2008. Jeg sørger nesten litt over kassettspillerens undergang fortsatt.