Min gode venninne karma!

I dag har jeg fått jobb. Drømmejobben. Oh joy! Jeg begynner på mandag. Detaljer kommer senere. :D
På fredag skal jeg til Trondheim, takket være mange flotte mennesker. Det er faktisk ganske rørende. Jeg gleder meg stort! Jeg gleder meg vilt bare til togturen. Flere timer stillesittende uten mulighet til å gjøre noe annet enn å slappe av. Må jo bli bra! *lykkelig*

Life is not so bad after all. ;)

Svada yet again!

Yep. Jeg har ikke noe spesielt å skrive om, egentlig. Smaken av blåbærsaft er utvilsomt oppskrytt, men jeg håper virkningen ikke er det. Man henger nemlig ikke helt sammen. Jeg har tilbrakt en hel dag i sofaen, kroppen min har streika, og tålmodigheten er ikke akkurat på en all time high nuh. Guttungene har vett nok til å sitte stille i sofaen og mumse pizza, mens mor okker seg ved siden av og synes usedvanlig mye synd på seg selv. Jeg er sjuk som en mann, og sutrer uten blygsel. Ja, også regner det. På plussiden kan jeg melde... Hm. Tja, si det. Ikke overvettes mye. Må visst komme tilbake til den.
Jo! Doffen er frisk igjen! Og broren slapp unna. Det var ikke dårlig bare det.

Sår

Hm. Ja. Det er det den er, den følelsen jeg går med om dagen. Veldig sår, veldig ustabil. Jeg er drittlei av meg selv, av mine manglende evner til å fungere om dagen, av at jeg ikke klarer å gi klart nok uttrykk for at jeg ikke klarer å fungere om dagen. Jeg er lei av sutringa mi, lei av at jeg ikke klarer å blogge, snakke eller tenke uten at alt handler om Alt Som Skjer. Se, det går ikke nå heller... Den følelsen jeg noenganger har når jeg sitter på t-banen, kjører bil eller går alene i gatene av at jeg ikke klarer et skritt til, å trekke pusten en gang til, å smile til barna når jeg kommer hjem. Jeg klarer det jo alltid. Håper jeg.
En dag håper jeg at tanken på å reise seg opp og sette på en klesvask ikke skal føles utmattende. Det merkelige er at det er de tingene som å sende en mail som burde ha vært sendt, gå med søpla og andre ting som i utgangspunktet ikke er slitsomme som jeg kvier meg for. Andre ting, som å dra til legevakta midt på natta med en spyende toåring, det er liksom ikke noe problem. Hvorfor er det sånn? Hvorfor er det fristende å begynne å trene (i den grad noe sånt kan være fristende), mens å gå til t-banen kan føles som en maratonetappe fra helvete? Og hvor pokker'n ble det av humoren, fjasinga og evnen til ikke å la seg irritere over (og ta seg nær av) ting som man bare burde ignorere?
...og hvor ble det av idéen om at alt kommer til å bli bra til slutt? *sukk*

Det er uhuuuhuuurettferdig!

Altså, å spy uten å ha hatt noe moro på forhånd er rett og slett ikke noe gøy i det hele tatt. Når guttungen på to også spyr, (forhåpentligvis uten noe moro på forhånd), begynner det å bli drittalt. Noen ting takler jeg ikke i lengden. Dette er en av de. Takk og lov for at det går over. Snart. Håper jeg. *urk*

Long time no see

Bloggen har blitt neglisjert. Det er bare å beklage. Ting Tar Tid, og jeg har ikke tid. Derimot har jeg en verden på skuldrene. Det føles i hvertfall sånn. *sutre* This too shall pass? Ja, men ikke uten hjelp. Karma og jeg er ikke på lag. Jeg må ha tråkket på en eller annen høyt-på-strå-maur eller noe. Uansett, det er noe dritt, men dritt gjør blomstene finere. For å bruke en ikke helt skjønn beskrivelse. :-D
Noen ganger skulle jeg ønske jeg kunne be alle som maste på meg om å holde kjeft, alle som klager over uvesentlige trivialiteter om å holde kjeft, alle som sutrer på t-banen om hvor kjipt det er at de ikke fikk grillet akkurat den dagen om å gå og leke på motorveien, men det er så lite fruktbart. En dag skal jeg også klage over grillfester som går fløyten. Jeg gleder meg.

Vi prøver igjen

Altså, nei, det gjør vi ikke, men jeg prøver igjen. Blogg og sånt. Dagens soundtrack er Jokke, det funker bra. I dag har jeg brutt sammen i krampegråt over noen andres lykkelige kjærlighetshistorie, og følte meg skikkelig, skikkelig egoistisk et øyeblikk og hadde aller mest lyst til å si et eller annet drittalt om at "han er sikkert en frosk han også, du har bare ikke oppdaget det ennå, herlighet så treig du er" eller noe, men det klarte jeg (heldigvis) å droppe, og innser at det ikke er tid for å være bitter, utslitt eller bitchete, selv om det noen ganger virker fristende.
Til tider kan det være litt vanskelig å sortere alt som skjer, i hvertfall når det stadig renner på med nye begivenheter, men jeg tror, eller riktigere, jeg håper, at det nå ikke skjer så mye mer. Drømmen om et A4-hverdagsliv er absolutt til stede, og jeg skal puste letta ut den dagen min største bekymring er hva jeg skal lage til middag. Eller om jeg har igjen mykgjøring, eller noe annet sånt trivielt. Ikke minst skal det bli veldig fint når jeg ikke henger meg opp i alle låttekster og assosierer som ville rakker'n til mitt eget liv.
Men, dette skulle ikke bli et sånt sutreinnlegg, det skulle bli et sånt "nå bretter vi opp ermene og tar tak og sola skinner og alt det der".

Tjah. Ikke helt der ennå, nei. Jaja. Prøvde, i alle fall!

Alt

Alt Tar Tid! Og penger. Og ork. Jeje.

Det blir bra til slutt. Det må jo bli bra til slutt. Dessuten er det ikke så verst nå heller. Man lærer noe nytt hver dag.