Inkompetent

Det er det jeg er. På kjøkkenet, that is. Selv en sånn pakke med "bland i egg og smør og voila, ferdige browniecookies" klarer å overliste meg. Vel, resultatet blir forhåpentligvis spiselig selv om det visuelle kanskje ikke er helt som ønsket. Det er usikkert om noen kommer til å tro meg hvis jeg skylder på stekeovnen, men den er ikke helt samarbeidsvillig, altså.

Uansett, ellers begynner jeg å bli mer og mer kompetent på de store ting, som å få til å leve og sånn. Å leve livet mitt på den måten jeg har lyst til å leve det, merkelig at det skulle være så vanskelig, men nå begynner jeg å få teken. Mye har skjedd siden sist blogginnlegg, livet har forandret seg, og jeg har kjent på en merkelig, liten følelse som minner sterkt om det som vanligvis blir beskrevet som lykke. Da snakker jeg ikke om "lykke" som i "jeg fikk god feedback fra noen andre", men "lykke" som i "nå har jeg det ordentlig bra med meg selv, helt uavhengig av alle andre". Sommerfuglene og jordbærene begynner absolutt å gjøre seg gjeldende, og alt som må takles har blitt lettere å takle.

Fint, ikke sant?

Blogworthy?

Det er på tide å innse at mine tidligere definisjoner av "blogworthy" burde ta seg en bolle. Alt skitet som har skjedd de siste månedene hadde muligens klart seg fint uten skriftlig referat (men om jeg hadde klart meg like fint uten å ha muligheten til å skrike litt gjennom tastaturet, se det er en annen sak), mens alt som har skjedd nå siste ukene, det burde egentlig vært skrevet ned i stein. Karma er retningsvill og fyker opp og ned som en jojo. Det er til tider slitsomt, men hey, tiden går fort.
Siste jeg nevnte var at jeg har fått ny jobb. Det er så bra! Jeg er så glad for det! Selvfølgelig begynner barnehagen å streike samme dag som jeg begynner, der har du karma igjen. Humørsyke merra. Streiken er et stort, stort problem, men det varer i hvertfall ikke evig. Tror jeg. Håper jeg. Jinxa jeg nå? *bekymra* Anyways, det er godt å være litt tilbake i det normale livet igjen.
Barna mine, de har det nok slitsomt om dagen, og det er selvfølgelig vanskelig for foreldre å se, uten å kunne gjøre så mye mer enn å stadig finne nye måter å tilrettelegge det nye livet på.

Egentlig har jeg masse å skrive, masse å fundere på og sånt, men jeg orker rett og slett ikke. Kanskje i morgen?

Min gode venninne karma!

I dag har jeg fått jobb. Drømmejobben. Oh joy! Jeg begynner på mandag. Detaljer kommer senere. :D
På fredag skal jeg til Trondheim, takket være mange flotte mennesker. Det er faktisk ganske rørende. Jeg gleder meg stort! Jeg gleder meg vilt bare til togturen. Flere timer stillesittende uten mulighet til å gjøre noe annet enn å slappe av. Må jo bli bra! *lykkelig*

Life is not so bad after all. ;)

Svada yet again!

Yep. Jeg har ikke noe spesielt å skrive om, egentlig. Smaken av blåbærsaft er utvilsomt oppskrytt, men jeg håper virkningen ikke er det. Man henger nemlig ikke helt sammen. Jeg har tilbrakt en hel dag i sofaen, kroppen min har streika, og tålmodigheten er ikke akkurat på en all time high nuh. Guttungene har vett nok til å sitte stille i sofaen og mumse pizza, mens mor okker seg ved siden av og synes usedvanlig mye synd på seg selv. Jeg er sjuk som en mann, og sutrer uten blygsel. Ja, også regner det. På plussiden kan jeg melde... Hm. Tja, si det. Ikke overvettes mye. Må visst komme tilbake til den.
Jo! Doffen er frisk igjen! Og broren slapp unna. Det var ikke dårlig bare det.

Sår

Hm. Ja. Det er det den er, den følelsen jeg går med om dagen. Veldig sår, veldig ustabil. Jeg er drittlei av meg selv, av mine manglende evner til å fungere om dagen, av at jeg ikke klarer å gi klart nok uttrykk for at jeg ikke klarer å fungere om dagen. Jeg er lei av sutringa mi, lei av at jeg ikke klarer å blogge, snakke eller tenke uten at alt handler om Alt Som Skjer. Se, det går ikke nå heller... Den følelsen jeg noenganger har når jeg sitter på t-banen, kjører bil eller går alene i gatene av at jeg ikke klarer et skritt til, å trekke pusten en gang til, å smile til barna når jeg kommer hjem. Jeg klarer det jo alltid. Håper jeg.
En dag håper jeg at tanken på å reise seg opp og sette på en klesvask ikke skal føles utmattende. Det merkelige er at det er de tingene som å sende en mail som burde ha vært sendt, gå med søpla og andre ting som i utgangspunktet ikke er slitsomme som jeg kvier meg for. Andre ting, som å dra til legevakta midt på natta med en spyende toåring, det er liksom ikke noe problem. Hvorfor er det sånn? Hvorfor er det fristende å begynne å trene (i den grad noe sånt kan være fristende), mens å gå til t-banen kan føles som en maratonetappe fra helvete? Og hvor pokker'n ble det av humoren, fjasinga og evnen til ikke å la seg irritere over (og ta seg nær av) ting som man bare burde ignorere?
...og hvor ble det av idéen om at alt kommer til å bli bra til slutt? *sukk*

Det er uhuuuhuuurettferdig!

Altså, å spy uten å ha hatt noe moro på forhånd er rett og slett ikke noe gøy i det hele tatt. Når guttungen på to også spyr, (forhåpentligvis uten noe moro på forhånd), begynner det å bli drittalt. Noen ting takler jeg ikke i lengden. Dette er en av de. Takk og lov for at det går over. Snart. Håper jeg. *urk*

Long time no see

Bloggen har blitt neglisjert. Det er bare å beklage. Ting Tar Tid, og jeg har ikke tid. Derimot har jeg en verden på skuldrene. Det føles i hvertfall sånn. *sutre* This too shall pass? Ja, men ikke uten hjelp. Karma og jeg er ikke på lag. Jeg må ha tråkket på en eller annen høyt-på-strå-maur eller noe. Uansett, det er noe dritt, men dritt gjør blomstene finere. For å bruke en ikke helt skjønn beskrivelse. :-D
Noen ganger skulle jeg ønske jeg kunne be alle som maste på meg om å holde kjeft, alle som klager over uvesentlige trivialiteter om å holde kjeft, alle som sutrer på t-banen om hvor kjipt det er at de ikke fikk grillet akkurat den dagen om å gå og leke på motorveien, men det er så lite fruktbart. En dag skal jeg også klage over grillfester som går fløyten. Jeg gleder meg.