Det ordet er så dumt. Tilstanden er derimot ikke bare dum, men også ganske fortvilende. Nå er det snart eksamen, og jeg burde tilbringe mer tid foran (bak?) bøkene enn det jeg gjør, men jeg har gått inn i det sedvanlige vakuumet hvor det er nok tid igjen, men fortsatt litt stress, og det føles som om enhver bevegelse gjøres under vann, og som om hjernen bare er en stor klump med sjokoladepudding.
Vel. Taim vill sjåvv hvordan dette går.
Den siste tiden har vært gjennomsyret av norsk rock på sitt beste. Ved noe som nærmest kan kalles en tilfeldighet, plukket jeg med meg et samlealbum av Jokke (Joachim Nielsen) fra en platebutikk. (Ja, jeg kjøpte CD'er i butikken! Det går fortsatt an!)
Diverse folk med en musikksmak som jeg har en viss tiltro til gjorde meg nysgjerrig på hva dette kunne være.
Det er vel en måneds tid siden nå, og siden da har "Koden", "Trygge Oslo", "Narkoman", "Hr. Smith", "Verdiløse menn", "Du er", "For pen", "Sola skinner" og deres like gått i repeat hver gang jeg har vært i nærheten av en pc eller cdspiller.
Alt jeg nå kan føle er en viss irritasjon over at ingen nevnte dette for meg før. Hvilke andre perler finnes der ute som jeg ikke vet om? Usikkerheten tar livet av meg.
Ellers kan jeg melde at interessen for fotografering har tatt seg opp igjen i det alfaCharlieske hode. Som vanlig blir jeg inspirert av høst og vakre farger, kalde morgener og stjerner på himmelen. Hadde jeg nå bare hatt et sted å slenge opp mørkeromsutstyret, hadde alt vært på plass. Enn så lenge får Japan Photo ta seg av grovarbeidet. Analog film er fortsatt det beste for meg.
Plutselig har jeg gravide venninner. Det er så fint! Selv om det en sjelden gang rasler litt ekstra i eggstokkene, anser jeg meg selv som veldig ferdig med barneprodusering. Slutte når man er på toppen, eller hva?
Hadde nå bare pusekatten kunnet tenkt på samme måten...
søndag 18. november 2007
torsdag 11. oktober 2007
All ære til alenemammer.
De siste dagene har jeg i praksis vært alenemamma. Nå er det ikke det rent hverdagslige ved denne tilstanden som er noe problem, jeg styrer gjerne skuta alene.
Problemet kommer når kæpt'n på skuta, dvs. meg, plutselig går hen og blir dårlig. Hele "spise middag vaske hender og ansikt få på pysj lese bok synge sang"-regla blir litt vanskelig når man løper i skytteltrafikk inn på badet for å snakke i den store hvite telefonen titt og ofte.
Allikevel er det ikke så verst når min fireåring kommer inn, stryker meg på ryggen og spør om han skal hente vann til meg, etterfulgt av trøstende små kommentarer når jeg endelig har fått stavra meg inn i sofaen igjen.
"Går det bra med deg mamma?"
"Stakkars mamma!"
"Du er nok litt sliten nå, mamma..."
Fine lille gutten.
Problemet kommer når kæpt'n på skuta, dvs. meg, plutselig går hen og blir dårlig. Hele "spise middag vaske hender og ansikt få på pysj lese bok synge sang"-regla blir litt vanskelig når man løper i skytteltrafikk inn på badet for å snakke i den store hvite telefonen titt og ofte.
Allikevel er det ikke så verst når min fireåring kommer inn, stryker meg på ryggen og spør om han skal hente vann til meg, etterfulgt av trøstende små kommentarer når jeg endelig har fått stavra meg inn i sofaen igjen.
"Går det bra med deg mamma?"
"Stakkars mamma!"
"Du er nok litt sliten nå, mamma..."
Fine lille gutten.
onsdag 10. oktober 2007
Hva skjedde?
Plutselig har jeg ikke lenger lange, koselige morgener med et par smågutter som er like trøtte som meg. I stedetfor er det en gjøremålsstafett, før man kanskje når målet som er å komme seg ut av døren uten at ungene har fått altfot mye motvilje mot sin stressede mamma.
Plutselig er det minusgrader om morgenen. Det er greit det, hadde det ikke vært for at det blir12, 13 såkalte varme grader etter noen timer, og det gir hele kleskabalen en ny morsom liten problematikk.
Plutselig ble det slutt på å se på gode filmer om kvelden, i en enda bedre armkrok. Det ble byttet ut med eksamensnerver, intens lesing om kalkyler og lønnsregistreringer, i blandet noen timer med jobbing inne på det lille kottkontoret. Om jeg en vakker dag skulle ha samvittighet og tid til å sette på en klassiker, kan du banne på at min husbond sitter i telefonen, er på et sent møte eller "bare mååå registrere noen kontrakter".
Plutselig tapte Enga mot lsk. Ingen kommentar.
Dette ble negativt. *skifter gir*
Plutselig har jeg begynt å skjønne pensum. Ikke bare kunne det, men SKJØNNE DET! Stor forskjell!
Plutselig har Theo begynt å si "ja"! Etter å ha sagt "nei" i ett år, kommer endelig den litt mer positive halvbroren tuslende inn i vokabularet.
Plutselig har Noah lært seg å sykle uten støttehjul! Det er en stor hendelse i en fireårings liv.
Plutselig har trærne røde og gule blader, solnedgangene er vakre og jeg ser lysene fra Oslo speile seg i fjorden om kvelden.
Plutselig har jeg lært at Amarone er en fantastisk god drue. Rødvinsverdenen blir aldri den samme.
Plutselig kommer snøen. En fireogethalvtåring, en ettogethalvtåring og en tjuefireåring gleder seg masse!
Plutselig er det minusgrader om morgenen. Det er greit det, hadde det ikke vært for at det blir12, 13 såkalte varme grader etter noen timer, og det gir hele kleskabalen en ny morsom liten problematikk.
Plutselig ble det slutt på å se på gode filmer om kvelden, i en enda bedre armkrok. Det ble byttet ut med eksamensnerver, intens lesing om kalkyler og lønnsregistreringer, i blandet noen timer med jobbing inne på det lille kottkontoret. Om jeg en vakker dag skulle ha samvittighet og tid til å sette på en klassiker, kan du banne på at min husbond sitter i telefonen, er på et sent møte eller "bare mååå registrere noen kontrakter".
Plutselig tapte Enga mot lsk. Ingen kommentar.
Dette ble negativt. *skifter gir*
Plutselig har jeg begynt å skjønne pensum. Ikke bare kunne det, men SKJØNNE DET! Stor forskjell!
Plutselig har Theo begynt å si "ja"! Etter å ha sagt "nei" i ett år, kommer endelig den litt mer positive halvbroren tuslende inn i vokabularet.
Plutselig har Noah lært seg å sykle uten støttehjul! Det er en stor hendelse i en fireårings liv.
Plutselig har trærne røde og gule blader, solnedgangene er vakre og jeg ser lysene fra Oslo speile seg i fjorden om kvelden.
Plutselig har jeg lært at Amarone er en fantastisk god drue. Rødvinsverdenen blir aldri den samme.
Plutselig kommer snøen. En fireogethalvtåring, en ettogethalvtåring og en tjuefireåring gleder seg masse!
torsdag 20. september 2007
Ting som er vanskelige å gjøre med en vond tommel...
- skrive sms
- pusse tenner
- raspe gulerøtter
- skrive
- åpne vinflasker
- åpne hermetikkbokser
- kle på barna
- kle av barna
- humpe barnevognen ned trappa
- dra barnevognen opp igjen
- sminke seg
- åpne bukseknapper
- kneppe bukseknapper
- åpne hvilke som helst knapper
- kneppe hvilke som helst knapper
- røre i saus
- holde tunge kaffekopper
- holde vinglass på en noenlunde elegant måte
- bære ildfaste former fra bordet til kjøkkenbenken
- skifte bleier på en halvannet år gammel pjokk som spreller som en fisk
*sukk*
Det er et hardt liv.
tirsdag 18. september 2007
Første innlevering!
...er levert. *kry*
En dag etter fristen, men hvem tenker vel over slikt? Forhåpentligvis ikke læreren.
Mine gode forsetter om å ligge en uke før leseplanen har blitt erstattet med realisme, og jeg ligger nå en uke ETTER leseplanen. Who could've guessed...
Det er rart å sitte hjemme med skolearbeid mens begge barna er i barnehagen, det er tydeligvis en adskillelsesprosess for mor å gå igjennom også, og ikke bare for barna.
En dag etter fristen, men hvem tenker vel over slikt? Forhåpentligvis ikke læreren.
Mine gode forsetter om å ligge en uke før leseplanen har blitt erstattet med realisme, og jeg ligger nå en uke ETTER leseplanen. Who could've guessed...
Det er rart å sitte hjemme med skolearbeid mens begge barna er i barnehagen, det er tydeligvis en adskillelsesprosess for mor å gå igjennom også, og ikke bare for barna.
fredag 10. august 2007
Det finnes en liten gutt med de vakreste blå øynene verden noen gang har sett. Inne i denne skjønne gutten vokser en ond sykdom. Han har diagnosen leukemi, og i tillegg en variant som er sjelden og ekstra farlig.
Denne lille pjokken har jeg visst eksisterte fra han var et foster i sin mors trygge mage. Vi er mange mødre med barn på samme alder som har fulgt hverandre gjennom graviditet, fødsler og barseltid, og det kom som et sjokk da lille R fikk den forferdelige diagnosen.
Via hans mors blogg og oppdateringer på diverse nettfora følger vi kampen, og vil ikke gi opp håpet om et mirakel, selv om prognosene er veldig dårlige.
Minnet om den gangen jeg og L var på riksen og besøkte lille R og moren, sitter hardt i. Hans mor som utviser en styrke som jeg ikke trodde var mulig i en situasjon som dette. Den lille gutten med sonder og ledninger overalt, men allikevel med et lys i øynene som nektet å la seg kue.
Maktesløsheten er tung å kjenne på. Dette er alle foreldres mareritt, og man vil gjøre alt for å gjøre lille R frisk, for å ta bort dette onde. Så er det ingenting man kan gjøre, bortsett fra å tenke, å håpe.
Mange tårer er grått fra mange mødre og fedre rundt om i landet for lille R. Vi er enda ikke villige til å gi opp håpet om at et mirakel kan skje, og at verden fortsatt skal få se de vakre blå øynene!
Denne lille pjokken har jeg visst eksisterte fra han var et foster i sin mors trygge mage. Vi er mange mødre med barn på samme alder som har fulgt hverandre gjennom graviditet, fødsler og barseltid, og det kom som et sjokk da lille R fikk den forferdelige diagnosen.
Via hans mors blogg og oppdateringer på diverse nettfora følger vi kampen, og vil ikke gi opp håpet om et mirakel, selv om prognosene er veldig dårlige.
Minnet om den gangen jeg og L var på riksen og besøkte lille R og moren, sitter hardt i. Hans mor som utviser en styrke som jeg ikke trodde var mulig i en situasjon som dette. Den lille gutten med sonder og ledninger overalt, men allikevel med et lys i øynene som nektet å la seg kue.
Maktesløsheten er tung å kjenne på. Dette er alle foreldres mareritt, og man vil gjøre alt for å gjøre lille R frisk, for å ta bort dette onde. Så er det ingenting man kan gjøre, bortsett fra å tenke, å håpe.
Mange tårer er grått fra mange mødre og fedre rundt om i landet for lille R. Vi er enda ikke villige til å gi opp håpet om at et mirakel kan skje, og at verden fortsatt skal få se de vakre blå øynene!
mandag 6. august 2007
Fotball og sånn.
De fleste som har vært i nærheten av meg over et visst tidsrom har ikke kunnet unngå å få med seg at jeg er "litt" fotballinteressert. Det er ikke min skyld, det er genene. Banna bein. Mutter'n er 10 ganger verre enn meg, og i tillegg heier hun på helt feil lag.
Fotballsupportere kan være så mangt. Man har standardtypen, mann, 30+, ser på fotballkamper som en fin og legitim grunn til et par brune, og lider ofte den triste skjebne at han holder med et sært 3. divisjons lag fra bygder i England som ikke en gang de innfødte kan uttale navnet på.
Så har du sånne som mammaen min. Hun er proppfull av bergenske gener, det forklarer mye. Dette er en dame i sin beste alder som får andre tribuneslitere til å snu seg og fnise litt, hennes glød og entusiasme er faktisk så smittende at til og med min sindige far ble dratt med i "bølgen" for Lyn.
Selvfølgelig har du også sånne som meg. Miljøskadd, men i godt humør. *haha* Utviser en utsøkt smak i yndlingslag, og gråter og ler med de heldig utvalgte lagene. Barnetrygden går til supporterutstyr til de håpefulle, og man tok kontakt med managere og talentutviklere etter å ha sett sneipen på ultralyd for første gang.
Dessverre har man også supportere av typen Klyse TM. Jeg hadde den tvilsomme gleden av å sitte ved siden av et sånt type individ på Enga - Tromsø kampen. Etter hver minste takling, dommeravgjørelse eller lignende ventet han til de fleste hadde sluttet å heie, bue eller hva de enn fant for godt, for så å benytte "stillheten" til å vræle "HOMO" så høyt som mulig. Tøffing. Dette akkompagnert med et utseende som jeg er ekstremt fordomsfull mot, type BI-student (ja, jeg vet jeg kaster sten i glasshus), ignorering av røykeforbudet tross mine to håpefulle med uskyldsblå rett ved siden av, og stadig velplasserte spyttklyser rett ved siden av veska mi.
Sukk.
Det er i sånne stunder jeg sliter litt med å forklare for uinnvidde venner hvorfor det er gøy å dra på kamp.
Mitt budskap er altså: "Du soppen med krøllete hår, rutete bukse og pinlig lavt ordforråd! Hold deg hjemme neste gang!"
Fotballsupportere kan være så mangt. Man har standardtypen, mann, 30+, ser på fotballkamper som en fin og legitim grunn til et par brune, og lider ofte den triste skjebne at han holder med et sært 3. divisjons lag fra bygder i England som ikke en gang de innfødte kan uttale navnet på.
Så har du sånne som mammaen min. Hun er proppfull av bergenske gener, det forklarer mye. Dette er en dame i sin beste alder som får andre tribuneslitere til å snu seg og fnise litt, hennes glød og entusiasme er faktisk så smittende at til og med min sindige far ble dratt med i "bølgen" for Lyn.
Selvfølgelig har du også sånne som meg. Miljøskadd, men i godt humør. *haha* Utviser en utsøkt smak i yndlingslag, og gråter og ler med de heldig utvalgte lagene. Barnetrygden går til supporterutstyr til de håpefulle, og man tok kontakt med managere og talentutviklere etter å ha sett sneipen på ultralyd for første gang.
Dessverre har man også supportere av typen Klyse TM. Jeg hadde den tvilsomme gleden av å sitte ved siden av et sånt type individ på Enga - Tromsø kampen. Etter hver minste takling, dommeravgjørelse eller lignende ventet han til de fleste hadde sluttet å heie, bue eller hva de enn fant for godt, for så å benytte "stillheten" til å vræle "HOMO" så høyt som mulig. Tøffing. Dette akkompagnert med et utseende som jeg er ekstremt fordomsfull mot, type BI-student (ja, jeg vet jeg kaster sten i glasshus), ignorering av røykeforbudet tross mine to håpefulle med uskyldsblå rett ved siden av, og stadig velplasserte spyttklyser rett ved siden av veska mi.
Sukk.
Det er i sånne stunder jeg sliter litt med å forklare for uinnvidde venner hvorfor det er gøy å dra på kamp.
Mitt budskap er altså: "Du soppen med krøllete hår, rutete bukse og pinlig lavt ordforråd! Hold deg hjemme neste gang!"
Abonner på:
Innlegg (Atom)