Tidsklemme.

Det ordet er så dumt. Tilstanden er derimot ikke bare dum, men også ganske fortvilende. Nå er det snart eksamen, og jeg burde tilbringe mer tid foran (bak?) bøkene enn det jeg gjør, men jeg har gått inn i det sedvanlige vakuumet hvor det er nok tid igjen, men fortsatt litt stress, og det føles som om enhver bevegelse gjøres under vann, og som om hjernen bare er en stor klump med sjokoladepudding.

Vel. Taim vill sjåvv hvordan dette går.

Den siste tiden har vært gjennomsyret av norsk rock på sitt beste. Ved noe som nærmest kan kalles en tilfeldighet, plukket jeg med meg et samlealbum av Jokke (Joachim Nielsen) fra en platebutikk. (Ja, jeg kjøpte CD'er i butikken! Det går fortsatt an!)

Diverse folk med en musikksmak som jeg har en viss tiltro til gjorde meg nysgjerrig på hva dette kunne være.

Det er vel en måneds tid siden nå, og siden da har "Koden", "Trygge Oslo", "Narkoman", "Hr. Smith", "Verdiløse menn", "Du er", "For pen", "Sola skinner" og deres like gått i repeat hver gang jeg har vært i nærheten av en pc eller cdspiller.

Alt jeg nå kan føle er en viss irritasjon over at ingen nevnte dette for meg før. Hvilke andre perler finnes der ute som jeg ikke vet om? Usikkerheten tar livet av meg.

Ellers kan jeg melde at interessen for fotografering har tatt seg opp igjen i det alfaCharlieske hode. Som vanlig blir jeg inspirert av høst og vakre farger, kalde morgener og stjerner på himmelen. Hadde jeg nå bare hatt et sted å slenge opp mørkeromsutstyret, hadde alt vært på plass. Enn så lenge får Japan Photo ta seg av grovarbeidet. Analog film er fortsatt det beste for meg.

Plutselig har jeg gravide venninner. Det er så fint! Selv om det en sjelden gang rasler litt ekstra i eggstokkene, anser jeg meg selv som veldig ferdig med barneprodusering. Slutte når man er på toppen, eller hva?

Hadde nå bare pusekatten kunnet tenkt på samme måten...