De siste dagene har jeg i praksis vært alenemamma. Nå er det ikke det rent hverdagslige ved denne tilstanden som er noe problem, jeg styrer gjerne skuta alene.
Problemet kommer når kæpt'n på skuta, dvs. meg, plutselig går hen og blir dårlig. Hele "spise middag vaske hender og ansikt få på pysj lese bok synge sang"-regla blir litt vanskelig når man løper i skytteltrafikk inn på badet for å snakke i den store hvite telefonen titt og ofte.
Allikevel er det ikke så verst når min fireåring kommer inn, stryker meg på ryggen og spør om han skal hente vann til meg, etterfulgt av trøstende små kommentarer når jeg endelig har fått stavra meg inn i sofaen igjen.
"Går det bra med deg mamma?"
"Stakkars mamma!"
"Du er nok litt sliten nå, mamma..."
Fine lille gutten.
Abonner på:
Legg inn kommentarer (Atom)
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar