47 timer igjen.

...og her sitter jeg med en liten sønn full av feber, og nå også full av bolle og solbærsaft.

Han er akkurat så syk at han er grinete, og akkurat så frisk at han ikke gidder å sløve i sofaen hele dagen. Rare ungen. Gjett om jeg skal minne han på det om en 13, 14 år.

I går hadde jeg en liten breakdown midt i eksamenspreppen. Enhetsdiagram. Jeg KUNNE det for to måneder siden, men da jeg kikket over oppgaven i går kunne den like gjerne stått på en mongolsk dialekt som bare den familien i det bakerste huset i landsbyen snakker. Så uforståelig var det.

Takket være litt krisehjelp og coaching fra en fellow student (Takk Olav!) kom jeg meg gjennom den vanskelige tiden, og er i dag klar for å gyve løs på BedØk's Topp 40, Den Originale Listen. Igjen. Denne gangen uten smugkikk på fasiten.
Note to self: Det er ikke fasit bakerst i eksamensoppgaven.

Fattern har eksamen i morgen, jeg er spent på hvordan det går, og håper jo selvfølgelig å kunne briljere med en bokstav tidligere i alfabetet enn hans. Det er jo et par ting som taler for det, stakkars pappa har jo ikke akkurat hatt allverdens tid til å memorere pensum, og hans fag er nok også noen hakk mer komplisert enn mitt. På den annen side synes jeg at hans 30 år i bransjen bør tale til hans fordel. ;)

Forresten har jeg en liten klage å komme med her på tampen. Hvor er snøen? Noen har ikke gjort jobben sin ordentlig her.