Oslo!

Dette er en slags hyllest til byen min. Bær over med meg.

Jeg elsker Oslo så høyt at jeg får tårer i øynene av å se utover kveldslysene en tåkefull kveld i november.

I går skulle jeg, som annonsert, en svipp innom Ikea. Dette er Nirvana for interiørjunkier, ihvertfall sånne low-budget interiørjunkier som meg. Samtidig er det gehenna for asosiale særinger. Som meg. Noe ambivalent der, ja. Uansett, "byttet" ble noen rammer, noen puter, noen gardiner og litt annet ymse.* Det har ingenting med saken å gjøre.

Etterpå var jeg oppom en nettvenninne og hentet et sånt magetreningsapparat. Nå har jeg ikke lenger noen unnskyldning for ikke å stille med sixpack når neste bikinisesong begynner. Hulk. Det har heller ingenting med saken å gjøre.

Deretter måtte jeg ned på Galleriet for å plukke med meg noen sko som min lett distré, men akk så vakre husbond hadde glemt igjen i hans barndoms dal, og som derfor måtte kjøre buss helt alene i en plastpose til de mer sentrale (og jeg vil gjerne få skyte inn "mer siviliserte" ) strøk.
Nuh nermer vi oss sakens kjerne.

På vei tilbake til hjemmets lune vrede (ja, jeg trodde det het akkurat det. I mange år. *flau* ) bestemte jeg meg for å kjøre den fiiiine ruten hjem. Den når man kjører opp de mange og lange svingene oppover Ekebergveien, og nesten på toppen der er det et sånt utsiktspunkt. Heter det utkikkspunkt? Samma det.

Der. Der var Oslo, tåkete og bråkete, full av lys og full av liv. Det var et sånt øyeblikk hvor jeg bare føler meg så intenst Hjemme, og de øyeblikkene er det ikke for mange av.

Jeg elsker Oslo høyere enn jeg elsker Rockslide Brownies. Det sier ikke så rent lite.




* "Ymse" er et så flott ord. Er det nynorsk? I såfall, highfive, Ivar Aasen!