Nyttårsblogginnlegget kommer senere. Jeg lover.

I dag skal det nemlig handle om min vakre lille Doffen, som fylte to år kl. 00:11 i dag den 11. januar.

Fødselen hans var en studie i langdryghet, heftig smerte, galgenhumor og en usedvanlig sliten alfaCharlie, for ikke å snakke om et personale på Ullevål Sykehus som viste meg en omsorg og respekt som jeg ikke før hadde fått på noe sykehus i noen sammenheng.

15 timer etter at vannet ble tatt kom han ut nødutgangen, et hastesnitt var på sin plass, og dramatikken oversteg mine pessimistiske forutanelser by far. Vel. All is well that ends well.

Hans første år var så godt som en lek. Etter ikke veldig lang tid oppdaget jeg at han hadde arvet sin mors sindige (eh) temperament, noe som gjør at det ikke er veldig kort mellom intenst sinne og tindrende glede... Heldig som han er har han verdens beste storebror, som dullet og lekte med ham fra dag 1, og som alltid skjønte når mamma var opptatt med mating, bleier og greier, og som har vist en rørende omsorg for lillebroren sin helt fra han så ham aller førte gangen!

År 2. Pjokken begynner i barnehage, etter en idyllisk, rolig og strålende vår og sommer. Heldigvis er de ansatte på hans avdeling Verdens Beste Barnehageansatte, og overgangen ble slett ikke så vanskelig som mor var redd for. Videre viser det seg at oldefar og oldebarn har en helt utrolig kjemi, og det er koselig å se for midtimellomgenerasjonen. Doffeloffens fantastiske sans for humor kommer enda tydeligere til syne, og han begynner å bli en pain in the butt for storebror i ny og ne. ;)

År 3: Yet to come. Jeg gleder meg!

Bilder kommer senere. Stay tuned.