Dagens svada.

Ja, svada for et par dager, faktisk. Brace yourself.

... hvilket bringer meg over på første lille tanke. Er det bare meg som irriterer meg over feil jeg gjorde på ungdomsskolen? Og da snakker jeg ikke om sånne elementære fjortisfeil, men sånne irriterende stavefeil og sånt noe. Som "yourself". Jeg husker en gang jeg i en engelskstil skrev "yourselves" i entall. Argh. En annen gang skulle jeg være avansert å skrive "Prague" når jeg mente "Prag". (Praha.) Hulk.

I går så jeg en liten apekatt i såpeskummet da jeg dusjet. Den hadde et stort og et lite øye, og et uforholdsmessig stort øre som lå litt bakover, og så smilte den. Etter bare et lite øyeblikk ble den til et dødningehode, jeg lurer på om det var et tegn av noe slag? Kanskje jeg skal ringe Märtha og sjekke, bare sånn for sikkerhets skyld? Er dette noe Julius burde varsles om?

I dag snør det sidelengs, og innimellom regner det. Hvilket sjarmerende vær! Jaahahaaa. Sjempekult. Ikke er det vanskelig å kle på ungene når det er sånn heller. Slett ikke. Dessuten ELSKER ryggen min, eller nærmere bestemt det lille saksedyret som sitter og kniper i nervene der inne, når det er fuktig og kaldt. Absolutt.

Akkurat nå er jeg i et bokvakuum. Det er litt trist. Jeg trenger å lese noe morsomt, men alle de morsomme bøkene i hylla er lest ut ørten ganger før, jeg glemmer alltid å dra på biblioteket og har ikke samvittighet til å svi av enda mer penger på bøker. I et anfall av kjedsomhet fant jeg her om dagen igjen noen gamle Kidpaddle-tegneseriehefter. De er hysterisk morsomme, og treffende både på meg og poden på fire og et halvt. Vet ikke om det er et bra eller dårlig tegn?

Ellers kan jeg nevne at jeg gleder meg vilt og hemningsløst til serien starter igjen, og hvis jeg hadde hatt 5 000 pund til overs hadde jeg kjøpt en eierandel i LFC. Jeg har slett ikke 5 000 pund til overs. (Dvs, nå har jeg ikke telt tomflaskene ennå. Det kan hende at det ikke er så langt unna.)

Det jeg faktisk har er en sønn med feber. Igjen. Jeg begynner å nærme meg *bekymret mor*-status. ...og så har jeg litt dårlig samvittighet for at stakkars poden har arvet mitt håpløse immunforsvar. Vi får håpe han har arvet min fantastiske intelligens og ikke minst, den sjarmerende ydmykheten, så det veier opp litt. ;)

Design

Ja, klokka er over midnatt og jeg kan taste løs igjen uten å være bekymret for å bli sett på som en geekete internettjunkie uten sosialt liv. Eller ikke.

Uansett.

Se! Ny mal! Fin? Jeg digger jo egentlig den rene linjen på den forrige, men den følte jeg lovte litt mer seriøsitet enn det jeg klarer å opprettholde. Denne malen ligner mer på et falmet tapet, og det passer jo fint, siden innleggene mine ofte kan minne om litt sære veggskriblerier.

Jeg har kjøpt meg almanakk / 7. sans / kalender / kall det hva du vil i dag, den er fin, svart, klassisk og uten knapper, glidelåser, rare farger og annet tull. Me like. Jeg har en liten greie med sånne fine trykksaker, og hadde nok vært en lykkelig bokbinder.

Hvordan ting ser ut er ganske viktig for meg, men kanskje ikke på den mest normale måten. Jeg er mer ute etter stemninger enn stil, som tidligere nevnt er jeg også mer opptatt av Det Perfekte Motivet enn Den Perfekte Eksponeringen når jeg fotograferer. Det gir seg utslag i et noe variert interiør her hjemme, og det trives jeg veldig med. Som den perfeksjonisten jeg er, virker det kanskje litt pussig at jeg nok tiltrekkes mest av ting som ikke er perfekte, ting som har noe litt sært, litt ødelagt (?) og litt uventet. Det gjelder vel egentlig for både ting og mennesker. Variasjon er interessant! Allikevel blir jeg litt henført når jeg ser helt rendyrkede, minimalistiske steder, men vet innerst inne at det aldri blir helt meg. Litt som at jeg nok kan trives i drakt og pumps, men uansett alltid trekker et lettelsens sukk når jeg igjen kan dra på meg noen slitte jeans og en fortrinnsvis noe rocka t-shirt.

Apropos, har jeg vist frem tatoveringene mine? I think not. (Eller jo, de er behørig vist frem over alt ellers, men ikke akkurat her.)

Dette er den nyeste, den har min ufattelig kunstneriske svoger tegnet for meg.

Denne er... oppned. Vel. Den er ikke det PÅ meg altså, men ikke spør meg hvordan jeg skal klare å snu den her. Se på det som en oppløsningsøvelse for rygg og nakke. Denne dragen, min første kjærlighet, fikk jeg for snart fire år siden. Det var utrolig, utrolig kult, og jeg visste at jeg kom til å bli hekta. Heldigvis (?) klarer jeg å vise noenlunde måtehold, og er derfor ikke blekka over hele meg, men drømmer allerede om hva (og hvor) neste skal være. De drømmene skal få noen år på å godgjøre seg;)

Ta - taaah.

Tid er relativt.

En time om morgenen føles som et kvarter.
En time på internett føles som fem minutter.
En time med en god film føles som en halvtime.
En time med en dårlig film føles som to timer.
De siste ti minuttene i en fotballkamp som Liverpool leder 1-0 føles som fem timer. Minst.
De siste ti minuttene i en fotballkamp hvor Liverpool ligger under 1-0 føles som tretti sekunder. Maks.
Den siste dagen i ferien føles som et øyeblikk.
Den første dagen tilbake i skole og jobb føles som en evighet.
En rie på seksti sekunder føles som en hel natt.
Mellomrommet på seksti sekunder mellom riene føles som om det ikke finnes.
Tiden før siste t-bane går hjem når man er ute med venner på Mono er altfor kort.
Tiden det tar før neste t-bane kommer når man skal hjem med en skrikende, varm, overtrøtt, sulten, trassende toåring er altfor lang.



...ellers vil jeg bare si at det er ganske fnisemorsomt når det står på en "skolebøker selges"-lapp at bøkene er ubrukte.

Man blogger.

Jepp. Alle små hendelser i livet blir vurdert etter om de er bloggverdige eller ikke. Med tanke på hvor usannsynlig ofte akkurat denne bloggen blir oppdatert, kan man vel konkludere med at mitt liv kanskje ikke er fullstappet med bloggverdige øyeblikk, eller (og jeg foretrekker denne tolkningen) at terskelen min for hva som er bloggverdig eller ikke er for høy. Noe som jo dessverre blir motbevist når man scroller seg litt bakover i innleggene her. For å fortsette en god trend, her kommer dagens små semifilosofiske, anstrengt festlige og til tider pinlig uinteressante utsagn.

Det har snødd igjen. Kong Vinter nekter å slippe taket. Fair enough. Om ikke annet fikk jeg slengt ut av meg et par hysterisk festlige morsomheter om problemene med "snø" i Oslo, nå så man jo "snø" overalt og så videre. Fnis, fnis.

Akkurat nå spiller CD-spilleren min et av mine yndlingsstykker, men ikke snakk om at jeg klarer å huske hvem komponisten er. Er ganske sikker på at det enten er Bach, Mozart eller Beethoven. Veldig fint, ihvertfall. (ER det Mozart, mon tro?)

Min fireogethalvtår gamle sønn sier at jeg slett ikke er snill i det hele tatt som ikke lar ham få spille boksespill på PS2'en. Spillene er faktisk VIKTIGE for ham, må jeg jo skjønne. Hvordan han i det hele tatt vet at det finnes boksespill her i huset er meg en gåte. Nå skulle man jo tro at han ikke eier begrep om de viktige tingen her i livet, siden PS2 er så viktig for ham, men det kan jeg greit motbevise med å fortelle at han merker stemninger i klassisk musikk, og at han synes Jokkse "For Pen" er heeeeeelt nyyyyydelig. Fine gutten min. *stolt mamma*

Her for et par dager siden hadde jeg besøk av mine amigas, og jeg kan med stolthet meddele at det var grønnsakene (dog med unevnelige mengder dip) som forsvant først. At det ikke var jeg som hadde tenkt på og ordnet med sunt snacks kan vi forbigå i stillhet, jeg er en enkel sjel som er lykkelig så lenge det er marshmallows i huset. Poenget med å fortelle dette var egentlig ikke å referere til ganens forlystelser, dette er jo slett ikke den type blogg, men å få sagt at jeg er utrolig glad for at jeg har to sånne fantastiske venninner som man kan snakke med en hel kveld, både fnisete og alvorlig, og allikevel føle at man har maaasse igjen å si når de drar. Dere rocker!

Lørda'n var jeg på BI og fikk hodet fylt med paragrafer, forskrifter, lovfortolkninger, regnskapsspråk, regnskapsprinsipper, kalkyler og uante mengder koffeinholdig drikke. (Og vann. *stolt* ) Utålmodig som jeg er skulle jeg ønske at jeg hadde vært ferdig med alle studiepoengene allerede, men vet å sette pris på at jeg fortsatt kan påberope meg den uutdannedes ignoranse. Uansett er jeg bedre på ord enn tall, og måtte nesten fnise litt over min egen mentale jubel da temaet skulle være regnskapsSPRÅK, for så å falle tilbake i den mørke dal da det jo fortsatt var snakk om tall. Surrealistisk ble det først da jeg observerte en medstudent, meget skarp sådan, som proklamerte at han ikke jobbet med regnskap, nei, det var HOBBYEN hans. Enten har han eller jeg gått glipp av noe på veien der, tror jeg.
Nå gir jeg kanskje inntrykk av å være skolelei allerede, og på vei mot en jobbhverdag som strider i mot alle mine ønsker, men det er ikke fullt så gæærnt. Jeg bare liker å sutre. ;)

Ellers er livet omtrent som vanlig om dagen, og jeg klarer ikke helt bli enig med meg selv om det er en bra eller dårlig ting. Taim vill sjåvv.

I dag er det 64 dager til Enga - Aalesund. Måtte bare nevne det.

Telefonselgere Fra Helvete

Min karriere som steinkaster i glasshus er både lang og (i noen sammenhenger) pinlig, og jeg ser vel ingen grunn til å slutte med det ennå. Altså, jeg har jobbet som telefonselger, og mannen min livnærte seg (og meg) i mange år i det samme yrket. Det har ført til at jeg noe beskjemmet ikke klarer å kaste meg ut i de heftigste samtalene om de samvittighetsløse djevlene som ALLTID ringer midt i middagen, men ymter frempå med at så lenge de oppfører seg ordentlig og profesjonelt er det vel ikke så farlig?

Nå har karma kommet og dolket meg i ryggen. Jeg har blitt utsatt for Telefonselgere Fra Helvete. *skummel musikk*

Første kapittel i sagaen er en samtale for ganske lenge siden, da en dame ringte fra en veldedig organisasjon for å takke meg for mine donasjoner som gjorde at de nå hadde kunnet bygge nye sykehus i Sudan. Man skulle faktisk tro at jeg selv hadde dratt ned, kuttet ned trær og spikret opp byggene selv, så takknemlig var hun for mitt bidrag. Hun var så takknemlig at hun sa navnet mitt minst to ganger i hver setning. Er det ikke rørende? Navnet kan neppe beskrives som spesielt velklingende, så hun gjorde en ordentlig innsats, det skal hun ha. Kinkig nok blir jo sånt etterhvert litt irriterende, og det demret for meg at jeg ikke kunne huske å ha gitt noe som helst til denne organisasjonen, og spurte i hvilken sammenheng de hadde mottatt min donasjon. Dette spørsmålet ble møtt med nye takksigelser om hvor fantastisk jeg var som gjorde at alle barna fikk vaksiner i hele Afrika. Minst.

Aha.

Etter enda litt mer babbel kom selvfølgelig spørsmålet om hvordan jeg ville bidra denne gangen. Som sant var svarte jeg, fortsatt noenlunde høflig, at jeg ikke hadde så stor tiltro til systemet deres om hun ikke engang visste hvordan jeg hadde bidratt forrige gang, og at jeg ikke var interessert i å gi penger til de, og at jeg nå ville avslutte denne samtalen. (Ja, jeg kan være høflig jeg også. Slutt å fnis. ) Nå kommer det groteskt komiske, hennes respons var, i tillegg til å øke "puttenavnetinnisetning"-raten, å beskrive for meg hvorfor de trengte disse sykehusene (ja, for det er ikke opplagt. Slett ikke.), og valgte den noe provoserende måten å gi meg tall på hvor mange småjenter, ja, helt ned i tre, fireårs alderen, som ble brutalt voldtatt. Sånn for å plusse litt på min dårlige samvittighet tenkte hun nok som så at jeg trengte litt mer detaljer, og begynte å forklare meg hvordan, i detalj, disse jentene ble voldtatt. I detalj, altså.
Jeg er på alle måter for en realistisk fremstilling av vanskelige situasjoner, men en tiggetelefon på falske premisser er neppe mediet man skal velge for den slags? Røret ble slengt på fra min side i fremprovosert sinne, i den grad man kan slenge på røret med en mobiltelefon. Selvfølgelig løp jeg rett inn på Forumet med stor F for å klage min nød over håpløse telefonveldedighetspushere, og glemte deretter hele greia.

Helt til i går.

I går ringte atter en gang mobiltelefonen, og det var igjen et svensk nummer. (Hvilket er noe ironisk, siden organisasjonens navn så vidt jeg husker begynner med "Norsk".) Denne gangen var det en ung, utvilsomt smilende og energisk mann, som begynte med å takke meg dypt og inderlig for de pengene jeg hadde gitt som rett og slett gjorde at barna i Sudan nå kunne begynne på skolen. Er det ikke vakkert, dere? Faktisk akkurat de samme liksompengene som i fjor hadde bygget sykehus helt på egenhånd, hadde nå dratt avgårde som en god hjelper og satt opp en haug med skoler. Takket være meg kan Afrikas barn lese.
Nå var jeg ikke helt i humør til å være hverken høflig eller forsonlig, og sa rett frem at jeg ikke var interessert i å snakke med ham mer. Responsen? "Ja, VIL du ikke hjelpe til med å bygge skoler? Du som har hjulpet oss så mye før?" (Selvfølgelig innblandet navnet mitt for hvert tredje ord. ) Jadda. Nuh hadde man fått nok, og jeg forklarte denne unge, antageligvis klysete, men gelesveis og gummistrikker rundt beina, svensken at det var rent flaut å høre hvor uprofesjonelle telefonselgere faktisk kan være, nå legger jeg på. ....han ga seg FORTSATT ikke!

"Vi er veldig glade og stolte for at du, alfaCharlie, har gjort så vi kan bygge skoler i Sudan, alfaCharlie!"

Da la jeg på. For alt jeg vet sitter han og skravler fortsatt, med et glassaktig blikk, reseptbelagte små piller, og Carola på CD-spilleren.

They're out there. Be afraid. Be very afraid.

Back to school

Jepp, nytt semester i gang. Bøkene har kommet, jeg har åpnet og kikket, og med frykt i blikket satt de inn i hylla. Hva slags innfall som gjorde at jeg jobber og utdanner meg innen tall har jeg enda ikke helt skjønt. Litt sånn "face your fears"? Anyhow, sist eksamen gikk til et varmt sted, endte opp med den frustrerende middelmådige karakteren C. Det skal ikke skje dette semesteret, og jeg annonserer herved høyt og tydelig at målet er å holde A'en gjennom alle oppgaver, eksamener og lignende.

I dag skinner sola fra nesten skyfri (ihvertfall den veien jeg ser) himmel, jeg sitter i sofaen med beina på bordet, og livet er egentlig helt allright. Sett bort i fra den noe dårlige samvittigheten fordi jeg egentlig burde sitte inne på den lille cellen og jobbe, men hey! Klokka er ikke 11 engang! Nesten natta fortsatt, jo! Hvor mye klokka er i Kina aner jeg ikke, den er antagelig litt forskjellig litt forskjellige steder der, men jeg vet at en fellow blogger og forumist i dag får møte datteren sin for første gang, og bare en vag idé om hvor fantastisk det må være gir frysninger over hele kroppen og tårer i øynene...

Nå for tiden hører jeg masse på Jimi Hendrix, leser Terry Pratchetts "Monstrous Regiment", spiller mye piano, skravler i timevis på forum, ignorerer klesvask og husvask og venter på våren. I morgen er det meldt snø. Velvel. Nå har jeg ikke allerede glemt hvor mye jeg maste om snø for bare en liten måned siden, men hallo! It's soooo last year, isn't it? Når det først har blitt helt bart igjen, så kan det holde seg bart. Gjerne med en liten krokus og tussilago farfara (det er det latinske navnet på hestehov, dere ignoranter! ) i histen og pisten, redebyggende svaler og linerler. Vår er fine greier, sånn sett bort i fra at jeg blir eldgammel på den tiden av året. Pussige greier, for bare noen få år siden gledet jeg meg til å plusse enda et år på livskontoen, men nå har jeg plutselig begynt å stresse, napper ut hvite hår (no kidding!) og spaner fortvilt etter rynker. Psyke greier, og jeg skylder som vanlig på media. At man skal føle seg over glansalderen bare fordi man nærmer seg 25? Hva er det for slags vås? (Ja, jeg vet at det er vås, men hjernen min er ikke akkurat nybegynner i irrasjonell tenkning.) Herlighet. På tide å skjerpe seg.

Badekar er toppen, forresten. Absolutt. For en uke siden hadde vi bare en liten balje til å legge ungene i bløt i, da skrek Theo som en stukken gris hver gang han måtte bade. Nå skriker han som en stukken gris hver gang jeg tar han opp av badekaret, av frykt for at han faktisk skal ende opp som en rosin hvis han sitter der lenger. Variasjon er tingen! Han er glad i vann, den gutten. Dvs. så lenge det ikke innebærer å vaske hender, hår, pusse tenner eller vaske ansikt. Det er nesten så man kan bli litt flau over at det skal være så mye klisjéer med disse ungene. Han ene hater å vaske seg, han andre hater å spise grønnsaker. Dette skal jeg minne de på når de blir tenåringer og (antageligvis, hvis de har noen likheter med sin mor whatsoever) streber etter individualisme og å ikke ligne på andre. Hah!

Det er rett og slett ikke sunt.

Nei. Det kan på ingen måte være sunt å drukne i melodier og tekster på den måten jeg gjør det. Man skulle tro at jeg hadde åndsnærværelse nok til å droppe de mest melankolske og fortvilte, frustrerte tekstene når jeg vet hvordan jeg blir av det, men neeeeeida. En musikkmasochist, det er det jeg er. Sukk.



Nyttårsblogginnlegget, ja. Jeg vet ikke helt hva det blir til med det. Nå, som det jo er hele 17 dager siden fyrverkeriet stilnet, eller skulle stilnet, har jeg falt av den fantastiske "nytt år, nye muligheter"-rusen, og alle poetiske vendinger om spor i snøen og lignende har regnet bort sammen med snøen som sporene var i. Det må jo nevnes et par ting jeg lærte i 2007. Det skal være mellomrom mellom tall og prosenttegn. (Guri, det satte visst dype spor, det der.) Ja, det ser ikke bra ut, men det skal nå være sånn. Ellers har jeg lært at gode venner er gull verdt, samme hvor klisjeaktig det høres ut. Jeg har lært litt om å finne seg selv (klisjeene står virkelig i kø her ja!) og om hva som betyr noe, eller for å si det på en annen måte, hvor skjørt livet er. Ja, og så har jeg lært at norsk rock slett ikke er så verst.

Akkurat nå er man irriterende syk, ikke så syk at det fordrer sengeleie og nonstop omsorg, men så syk at man må stå opp, lage matpakker og jobbe, uten den minste lille gnist av energi eller livslyst. Nå er jeg der hvor selvmedlidenheten er på topp, men dessverre har visst ikke de rundt meg nådd samme nivå. Makan.

(Og så kan jeg få dele en ting som jeg akkurat har lært. Når tv3-mannen sier "vi setter over til "Days of our lives", er det på høy tid å sette seg inn på kontoret og gjøre noe man faktisk får betalt for.

Nyttårsblogginnlegget kommer senere. Jeg lover.

I dag skal det nemlig handle om min vakre lille Doffen, som fylte to år kl. 00:11 i dag den 11. januar.

Fødselen hans var en studie i langdryghet, heftig smerte, galgenhumor og en usedvanlig sliten alfaCharlie, for ikke å snakke om et personale på Ullevål Sykehus som viste meg en omsorg og respekt som jeg ikke før hadde fått på noe sykehus i noen sammenheng.

15 timer etter at vannet ble tatt kom han ut nødutgangen, et hastesnitt var på sin plass, og dramatikken oversteg mine pessimistiske forutanelser by far. Vel. All is well that ends well.

Hans første år var så godt som en lek. Etter ikke veldig lang tid oppdaget jeg at han hadde arvet sin mors sindige (eh) temperament, noe som gjør at det ikke er veldig kort mellom intenst sinne og tindrende glede... Heldig som han er har han verdens beste storebror, som dullet og lekte med ham fra dag 1, og som alltid skjønte når mamma var opptatt med mating, bleier og greier, og som har vist en rørende omsorg for lillebroren sin helt fra han så ham aller førte gangen!

År 2. Pjokken begynner i barnehage, etter en idyllisk, rolig og strålende vår og sommer. Heldigvis er de ansatte på hans avdeling Verdens Beste Barnehageansatte, og overgangen ble slett ikke så vanskelig som mor var redd for. Videre viser det seg at oldefar og oldebarn har en helt utrolig kjemi, og det er koselig å se for midtimellomgenerasjonen. Doffeloffens fantastiske sans for humor kommer enda tydeligere til syne, og han begynner å bli en pain in the butt for storebror i ny og ne. ;)

År 3: Yet to come. Jeg gleder meg!

Bilder kommer senere. Stay tuned.