Oppvekker.

Ja, to innlegg på en dag. Det ER greit. Jeg er ferdig med jobben, og ungene sover. Hvilket leder meg inn på det jeg ville si.

Det var ikke så lett å legge ungene i kveld, pappaen var ute og jobbet, og Theo var lei seg. Han skrek i over en time, samme hva jeg gjorde. Det hjalp ikke med sang, kos eller gode ord. Noen ganger tenker jeg at det er veldig slitsomt å være mamma. Dette var en av de gangene, ikke fordi det er så ille med en times skrik, men det føltes ikke noe særlig bra der og da. Heldigvis sovnet han til slutt, i armkrokene til en mor som hadde kapitulert og lagt seg ned i senga hans.

Akkurat det irriterte meg litt, for man skal jo ikke det. Man skal jo gå ut av rommet, være bestemt på at "natta er natta", og ikke oppmuntre til mer trassing og skriking ved å gi etter.

Så gikk jeg inn på et nettforum som jeg henger på endel. En god venninne av meg er også en bruker der, og hun mistet sønnen sin i sommer. Han var født i samme måned som Theo. Jeg har skrevet et innlegg om ham mens han fortsatt kjempet mot kreften, men har ikke orket å rippe opp i alle de vonde følelsene etterpå. Det orker jeg ikke nå heller, men jeg ville bare si at hun hadde skrevet et dikt, et dikt som det gjorde vondt i hjertet å lese. Ikke minst gjorde det vondt at jeg akkurat hadde sukket over at jeg måtte legge meg ned med barnet mitt i armene mine.

Alle øyeblikkene med mine to sønner er uvurderlige. Alle øyeblikkene.

I kveld går tankene til min venninne som ikke får holde sønnen sin lenger.