Sår

Hm. Ja. Det er det den er, den følelsen jeg går med om dagen. Veldig sår, veldig ustabil. Jeg er drittlei av meg selv, av mine manglende evner til å fungere om dagen, av at jeg ikke klarer å gi klart nok uttrykk for at jeg ikke klarer å fungere om dagen. Jeg er lei av sutringa mi, lei av at jeg ikke klarer å blogge, snakke eller tenke uten at alt handler om Alt Som Skjer. Se, det går ikke nå heller... Den følelsen jeg noenganger har når jeg sitter på t-banen, kjører bil eller går alene i gatene av at jeg ikke klarer et skritt til, å trekke pusten en gang til, å smile til barna når jeg kommer hjem. Jeg klarer det jo alltid. Håper jeg.
En dag håper jeg at tanken på å reise seg opp og sette på en klesvask ikke skal føles utmattende. Det merkelige er at det er de tingene som å sende en mail som burde ha vært sendt, gå med søpla og andre ting som i utgangspunktet ikke er slitsomme som jeg kvier meg for. Andre ting, som å dra til legevakta midt på natta med en spyende toåring, det er liksom ikke noe problem. Hvorfor er det sånn? Hvorfor er det fristende å begynne å trene (i den grad noe sånt kan være fristende), mens å gå til t-banen kan føles som en maratonetappe fra helvete? Og hvor pokker'n ble det av humoren, fjasinga og evnen til ikke å la seg irritere over (og ta seg nær av) ting som man bare burde ignorere?
...og hvor ble det av idéen om at alt kommer til å bli bra til slutt? *sukk*